barebecca

Mammaen til prinsen er syk. Prinsen er redd for mammaen sin. Livredd. Ser på meg med harde, låste øyne. ”Jeg kan ikke leve uten henne”.

Mammaen til prinsen har fått fjernet den dumme klumpen som plaget henne, men vi vet ingenting før hun har gjennomgått cellegift. Kreft er så skummelt. Så vanskelig å bestemme over. Den kan gjemme seg i hjerterom, armhulerom og tankerom. Og ikke minst redselsrom. De er redde. De er redde, familien til prinsen.

”Du vet det, prinsen min, hun skal ikke dø. Dette går bra. Dette må gå bra.”
”Jeg vet det. Jeg er oppriktig positiv. Men jeg er redd.”
”Du skal få lov til å være redd, jeg skal passe på deg”.

Så pakker jeg ham forsiktig sammen til en tårevåt, skjelvende bylt, gjemmer hodet hans mellom overarmen min og kroppen samtidig som jeg stryker den krympende ryggen med faste, lange tak. Tærne hans kiler meg på låret der de krøker seg sammen i uvitenhet.

Når sykdommen kommer settes alt annet til side. Men i det vi gikk inn døra til barndomshjemmet hans og hørte stemmen hennes så jeg han lyste opp. Hun hadde ikke håp i stemmen. Hun hadde viten. Dette skal gå bra. Flyet lander sent, så vi lister oss opp på kjøkkenet der vi for første gang får se hvor sliten pappaen til prinsen er. Jeg legger merke til at soveromsdøra står åpen og det tar ikke lang tid før vi hører det banke på veggen som skiller oss. Et trøtt bustehue kikker på oss. ”Ongærne mine”.

Med spesialtrente øyne ser jeg at blikket til prinsen blir blankt. Jeg kjenner bassen av det bankende hjertet hans. Og varmen de to skaper når de omfavner hverandre hadde tint tusen isbreer.

Dette går bra.

Munnen smaker en blanding av eple/kanel-te, oljete popkorn, husholdningssaft og hvitløk. Telysene langs vinduposten holder på å gi seg for denne gang, og øynene klør av tretthet. Babyen spiller ”Flake” med Jack Johnson. For hundreogørtiende gang. Og blir avsluttet halvveis fordi hun ikke liker siste delen. For hundreogørtiende gang.

Hun trekker blusen av seg, drar håret bak ørene og er vel vitende om man virkelig virkelig vil kan man se henne gjennom glippen mellom litfgardinen og vinduskarmen. Men hun orker ikke bry seg. Hun vet hun burde pakket treningsbagen til i morgen. At hun burde trene. Men hun orker ikke bry seg.

Stua er varm av alle lysene. Oppvaskmaskina vasker restene etter kveldens besøk, lyden av vannet som eltes rundt blandes som en urytmisk bass med Jacks gitarriff.

Sangen minner henne om sommer. Dagene nede på Verftet. Turene til Nordnes. Kveldene med gode venner. Vin. Reker.

BH-stroppen glir ned langs skulderen hennes. Hun former overleppa som en trakt for å lede pusten opp mot den klamme pannen. Gløtter igjen mot telysene. Ett igjen.

”God natt” hvisker hun stille. ”God natt.
God natt april”.

I dag meldte TV2 full sol til i morgen.

Tiden renner fra henne, alt man kunne utsette har nå tatt henne igjen. Fristen kiler henne under nesen, og nesesprayen ligger alltid parat på hylla over senga. Bare sånn i tilfelle. ”Du har ikke godt av å snufse sånn” sier han i halvsøvne. ”Men det er ikke bra å spraye i stykker stakkars neser”. ”Det er ikke farlig å bruke nesespray sånn i små mengder. Det er lenge siden du har brukt det nå”.

På et eller annet tidspunkt i prosessen kom de til det punktet der de visste slike ting. Han visste når hun trente sist gang. Hun visste hvor mange måltider han spiste i går. De teller begge dager fra forrige gang de lå på sofaen og så på film sammen. Eller ikke hadde noe å foreta seg. Det er plutselig alltid noe å foreta seg. Og hun hater det.

Jævla frister.

Hun har ikke sett ham siden. Hun tenker. Siden julaften. Sist hun så ham satt de på Oslo S og utvekslet julegaver natt til første juledag etter å ha foret uteliggere med mat, julesanger og klemmer. Han ringer. Han er flink til det. Kanskje fordi han forsvant så tidlig. Var umulig å få sett om man ikke brukte en halv dag og mange penger på å reise. Pappa. Derfor kan han det med å ringe. Virker kanskje litt uinteressert og må gjerne informeres om siste nytt gjennom mange telefonsamtaler før han husker det til neste gang. Men han ringer. Og sier at han planlegger tur til henne. Hun vet det bare er ord. Men han har lovt så mange ganger – at NÅ skal han virkelig gjøre det han vil med livet sitt. Det er ikke lenger noen som stopper ham. ”Jeg vil ikke ha flere søsken ” sier hun, vel vitende om at frøken ny stemor fortsatt ikke har barn og er langt fra for gammel til å ville reprodusere seg. ”Din yngste fyller 17 i år, jeg blir 24. Jeg vil ikke ha flere søsken”.

”I midten av mai kan du komme på besøk” sier hun. ”I midten av mai er det bare eksamen igjen. Bare en frist til”.

Samtidig lurer hun på om hun kommer til å ha tid til å se familien før hun flytter. Og blir borte et halvt år. Borte der hun vet de aldri vil komme. For hun har prøvd å reise fra dem før. De kom aldri.

Man er voksen, ansvarsfull og kastet ut i det når man ser sitt opphav i mestefall hvert halve år. Barnslig voksen. For hun vil det ikke. Det har blitt sånn. Kanskje mest fordi ingen av partene har holdt henne igjen. Ingen har hatt behov for hverandre.

Frister. Hun hater fristene som står der som de høyeste stakittgjerder, de er vonde å klatre over og umulig å klemme seg gjennom. Skjønner at det må være sånn for at samfunnet skal overleve, men det hadde vært så fint med en egen verden der frister ikke eksisterte. Et eget univers med hoppeslott, sukkerspinn, røde kinn og glede. Bobleglede.

Det må ha vært tidenes lateste søndag. Pysjen var på til langt utpå ettermiddagen (”Men Thomas, klokka er jo egentlig bare 16!” ”Nei, Rebecca, det er ingenting som heter egentlig. Vi skrudde frem klokka i natt. Den er 17.”), og bare for å gjøre et-eller-annet bestemte jeg meg utpå kveldinga for å vaske sofatrekkene.

Endelig tier vaskemaskinen stille ute på badet.

”Jeg skal dusje” sier jeg til han ute på kontoret, ”kan vi ta på trekkene etterpå?”
”Nei, er de ferdige nå så tar vi dem nå. Det blir bare stress senere”.
Så jeg drar de tunge sofa-stoffene ut fra vaskemaskinen og legger dem forsiktig (er det noen som egentlig er klare over hvor lett vått, hvitt stoff tar til seg dritt?) på sjeselongen, tar tak i en av sitteputene og begynner å dra på trekket.
”Vent, kan vi ikke gjøre det sammen? Så slipper jeg å gjøre noe?”
Stillhet.
Så begynner jeg forsiktig å fnise,
”Jeg mente det ikke sånn.”

Krampelatter.

Thomas krøker seg inn mot brystet mitt og jeg må kaste fra meg brillene for at jeg ikke skal drukne i demningen av lattertårer som bygger seg opp bak dem. Vi greier nesten ikke å stå oppreist av latter og fnising. Mannen snakket før han tenkte og jeg får plutselig svar på hvorfor han skal ”hjelpe til” når vi skal henge opp klær (jeg ender med å henge opp 2/3) eller insisterer på at jeg er flinkere til å ta på dynetrekket til dobbeltdyna OG lakenet til dobbeltsenga enn ham. Han gidder rett og slett ikke.
”Se på meg” hikster jeg.
”Nei” tyder jeg blant latterkulene tilbake.
”Jo, se på meg”.
Han strammer seg opp, retter nakken og to våte, røde øyne ser på meg. Det varer ikke lenger enn et par sekunder så knekker vi sammen igjen.

Samboerskapet lenge leve.

Jeg vet ikke hvorvidt det er vanlig, det er sjelden jeg går og studerer neglene til folk, men jeg har altså noe spesielt, i mine øyne, ved mine negler. Tommelfingerneglene. De er glatte. Helt glatte. Resten av neglene derimot. Det er ikke det at de er usunne. Men av en eller annen grunn finnes de ikke glatte. *Ser etter* Eller forresten, pekefingerneglene er ikke så aller verst de heller. Men uansett. I lang tid har jeg hatt for vane å kose overleppa med disse glatte neglene. Jeg stryker forsiktig over, som oftest uten å tenke meg om. Jeg har kommet over bilder der jeg sitter og konsentrerer meg om noe, og nesten alltid er neglen der.

For første gang denne våren satte jeg meg ned på den benken jeg liker best på toppen av Nordnes like ved Klosteret, samlet beina i en kledelig klynge under kroppen og heiste frem permen med pensum. Den hvite fine. For når sola varmer huden under tykke strømpebukser har jeg det som best. Og er det noe jeg kan, så er det å nyte slike stunder. Mens jeg stryker meg ubevisst over overleppa og prøver å konsentrere meg om image-retrieval og GPS i forhold til databaser kjenner jeg plutselig lukten av varm hud. Prøver å snuse inn lukten av fingertuppen som gjemmer seg bak alt det glatte. ”Solarium. Jeg lukter solarium” er det første som slår meg med 90-talls solariumene nede på Sentralbadet friskt i minnet. Men det tar ikke lang tid før jeg husker at det må være over to uker siden forrige gang jeg risket liv og hud under lokket man trenger de kraftigste biceps for å få åpnet igjen. Jeg kan umulig lukte solarium enda. Og det er da jeg skjønner det. Et eureka går opp for meg. Det er vår-sola som har tatt tak i hudcellene mine, jeg er sikker på at jeg kan føle dem danse og leke gjemsel bak hårstråene på håndbaken min i glede over å endelig kjenne plussgrader mot seg.

En stund prøver jeg å holde meg rolig, nyte øyeblikket, men så bobler ansiktet mitt over i fniselatter og gledestårer. Jeg elsker livet.

Det er helt tett. Når jeg puster er det en kamp mot kroppen å få luften ned i lungene, og når det kiler i halsen spretter tårene frem. Jeg lever i en boble i mitt eget hode, hører ingenting, lukter ingenting, smaker ingenting.

“Beklager om du blir lei deg for at jeg ikke reagerer sterkere. Men jeg vil ikke forholde meg til noe som enda ikke er.”

“Jeg vet det. Og jeg skjønner at det ikke er enkelt å være deg.”

“Men det er ikke meg det er viktig å snakke om nå.”

Kanskje har det blitt ropt ulv for mange ganger. Kanskje er jeg vant til å høre snakk om sykdom, om slitenhet, om smerte. Kanskje har jeg vansker for å skille mellom når vondt er vondt og ikke bare tett. Og jeg har hørt diagnoser, om betennelser og psykisk grensesprenging. Vi har nok fått vår dose av redsel, og resultatet av det er at jeg rett og slett ikke reagerer lenger. Jeg orker ikke å forholde meg til redsel. For hvem er vel jeg som har rett til å sette meg selv som viktig i en slik situasjon? Hyle over tanken på hva som skal skje når det ikke er min kropp eller mitt sinn det gjelder? Og jeg orker ikke minnes de gode minnene bare for å sette situasjonen enda mer på spissen. Sykdom. Realitet. Det å forholde seg.

Jeg forholder meg til det å forholde seg den dagen jeg har noe å forholde meg til.

Det forundrer meg at det fortsatt er lyst når jeg småløper ut av døra. Kaldt er det heller ikke.

Heldigvis har han ikke gjort det vanskelig for meg å finne ham, og det er ikke mange skrittene som trengs før jeg kan klemme ham hardt inntil meg. Kjenne den harde kroppen stritte imot selv om den aller helst bare vil være liten.

Jeg har ikke ord. Han vet at jeg ikke finner dem.

I det jeg fumler for å finne nøkkelhullet med nøkkelen gyser det gjennom meg. Våren er fortsatt ikke her. Og redselen kommer til å fortsette og holde den unna. Det er mørkt.

Jeg registerer at prinsen kommer inn døra til det mørke soverommet, han gløtter forsiktig på meg i det han klatrer over meg og legger seg på sin side i senga, vet at det ble en lengre kveld enn jeg hadde håpet på og i sprekken mellom øyelokkene ser jeg at han leter etter tegn av gråt i ansiktet mitt. Så jeg vender meg mot ham og smiler samtidig som jeg dytter dyna godt rundt ham og finner stedet der hodet mitt hviler best i gropen mellom hals og skulder. “God natt pus”.

Så er det atter morgen. Søndagsmorgen. Og selv om prinsen har vært oppe hele natten for å jobbe i baren under UKEN står han tidlig opp for å komme seg på skolen. Det er ikke enkelt å være master-student med håp om en åpen fremtid. Så er jeg atter igjen alene. Han sender meg mld mens han sitter på bussen om at han heller skulle vært hjemme med meg i dag, gått tur og drukket kakao. Jeg svarer med at jeg hadde håpet jeg skulle se mer til ham etter eksamensperioden vår var ferdig før jul, men at alt likevel har gått i ett. Hvorpå han forteller at han må beklage men eksamensperioden hans strekker seg over en ganske lang periode også dette semesteret. Men at vi tross alt har tid sammen når vi skriver oppgave, henholdsvis master- og bachelor-oppgave. Jei. Jeg gleder meg til neste vår. Neste vår skal vi tross alt ha tid sammen.

“Hvordan går det me deg?”, stemmen hennes er på bristepunktet av bry-seg-het.
“Æ e sliten, ting e litt på tverke. Og så heill æ på å bli syk.”
“Du? Ska eg komma over og lage middag til deg? Så kan me poppa popcorn og sjå på dårleg TV heile dagen? Eg skal bare komme meg hjem fra Kiwi så dusje eg og komme over i joggings.”
*snufser* “Ja.”

Luksus-søndag med luksus-Kari-Anne. Tåa mi stakk ikke utenfor dørkarmen en eneste gang, og jeg hadde fortsatt ikke dusjet av meg gårsdagens fyll når prinsen kom hjem nærmere midnatt. Men noen ganger er det lov. Og med Kari-Anne er luksus det enkleste i verden.

(Her må det da føyes til at mandag morgen klokken 09:00 møttes vi for å gå lang lang trim-tur. Sånn for å ta tak i the real life igjen.)

blogg er herved flyttet, fra nå av oppdateres kun www.evig.wordpress.com, følg meg gjerne videre der, setter stor pris på det

Et hoppende bilde når tv-skjermen. Bildet viser et litt overmiddelshøyt holdt kamera (mannen som holder er litt over middels høy) som beveger seg opp steintrappa til inngangsdøra, inn i en mørk yttergang, opp en mørk trapp med mørke furuvegger for så å avdekke en voksen hånd som forsiktig dytter opp en dør av tre. Med hvite kanter.

“Ka heite du da?” spør stemmen bak kameraet.
“Rebæcca” svarer en spe, spent og småsjentert pikestemme.
“Korr gammel e du da?”
“Æ e sæks”, pikestemmen skingrer av spenthet nå.
“Ka ska du i dag da?”
“Æ ska byinn på skooolin!!”

Hvilke planer pappa hadde for meg den dagen aner jeg ikke, men en times tid senere følger han en liten jente, fortsatt med kameraet i hånden, med snekkershorts, ny rosa sekk med lilla pennal kjøpt i sommerferien i Sandefjord, tykk, rett pannelugg og store, runde rosa briller til hennes første skoledag. Han hadde vel håpet at hans eldste datter skulle bli noe stort. Ja, gjerne ta over verden. Verdenshersker til datter. Det hadde vært fint.

“Koss går det me lesinga?” Etter et par lettere hysteriske sms’er på mårrakvisten er det en forholdsvis bekymret mann som ringer sin datter som har strandet på et ensomt seminarrom i kjelleren på fakultetet i selvpålagt selvforakt. Hun orker ikke mer, taster hun. Hun er kvalm og føler ikke hun har overskudd til noe, får ikke tak i noe, greier ikke konsentrere seg, vil bare kaste opp. Har ikke lyst til å møte opp på eksamen dagen etter.
Jævla eksamensdatabasedritt.
“Du må husspå at æ e gla i dæ samme koss det går på eksamen. Du må bærre gjørrå ditt bæste, å gi faen i resten.” Hun er ikke eldre enn at hun synes det er litt morsomt når faren hennes ber henne gi faen i noe, smiler et anstrengt smil. Det er liksom ikke sånt som skal skje. Pappaer skal ha drømmer for døtrene sine. De skal ikke be dem om å gi faen. Hun er ikke eldre enn 23 år om en uke. Om akkurat en uke.
“Jamen pappa, æ takle det ikke. Dåkk har alltid snakka så my om skole, karaktera, forelesninga. Æ trur æ lært mæ å sei “kollokvie” omtrent samtidig som æ lært “mamma”! Det herre går itj, det finnes itj logisk for mæ!”
Hun trekker beina opp under seg, pirker på en trå som har løsnet fra skinnet på tøffelen og tørker en tåre før den rekker å nå huden. Frøken Vil Ikke.

Relasjonelle databaser. Første skoledag på barneskolen. Hva enn pappa hadde forestilt seg at jeg skulle bruke livet mitt på var det garantert ikke dette. Først diskret matematikk, deretter java-programmering for så å bryne seg på databaser. Relasjonelle databaser. Og på mandag er det ut på ville veier igjen, da står objektorienterte databaser og ny eksamen for tur. Hvor überskjøønt.
Og du ble hva sa du?

Jul.
Om 3 dager er det (nesten - bare 10 siders refleksjonsoppgave igjen - pytt sann) jul.

Jeg kjenner at det begynner å nærme seg et mål for meg nå; det å være tilstede. Julen var det viktigste som eksisterte i verden for meg som liten. Gjerne så liten at man fortsatt har rosa, runde briller. Krangle med mamma for å unngå og få på finklærne når man heller ville ligge i en varm, klam saccosekk i tv-stua og glane Disney. Komme ned til mormor og morfar der hele huset er fullt av levende lys og man kan stå på tå i sofaen på havestua og nesten velte over av engasjement når du kikker ut på snøflakene som sakte sakte flyr forbi. Og nedover. Fotsporene i snøen fra de alt for glatte lakkskoene dine som har laget de minste avtrykkene i løpestegene fra bilen og inn i armene til mormor. Se på at de forsvinner sakte sakte, det er bare så vidt du kan se dem opplyst fra faklene til nabo Storskjul. Ikke ta for mye på blondegardinene som henger innenfor de tunge blå gardinene, de blir stygge av det. Det har mormor sagt. Og mamma ledd av. Mormor som år etter år tar deg i hånda, leier deg bort til spistestue-bordet og viser deg nissene som du ga til henne som liten. Som du selv har plukket ut i butikken sammen med mamma. At de står på bordet hvert år. Men det vet du jo. Det vakre vakre juletreet med alle fuglene og englene og pynten som mamma og onkel lagde som små. Grøsningen når du kommer inn i stua igjen etter å ha beundret det ute i gangen. For det står der, og lyser opp inn i havestua. Og minstebarn blir tatt på pappas arm og avfotografert foran treet. Tradisjon. Og når vi er store nok, alle 3, står vi i stigende rekkefølge foran det, Victoria holder Vilde trygt under armene så hun ikke skal snuble over pakkene. Pakkene Victoria ikke greier å holde fingrene borte fra og Vilde ikke forstår vitsen med, julepapiret er jo mye finere enn det som er inni! Morfar som setter opp videokameraet for å fange alle hendelser under middagen, mens mormor ler av ham og tørker hendene på forkledet. Matlukten som siver inn fra kjøkkenet mens du leker i de fløyelsmyke grønne sofaene. Ligge på rygg og se opp på alle bokhyllene med bøker. Dine forkommere som må være de smarteste i verden siden de har lest alle disse bøkene. Om Snorre, lokalhistorie og biografier av kjente skuespillere. For er det noe du kan er det navnet på samtidens skuespillere og storheter. Mat. Deilig deilig julemat. Se på menneskene som betyr så mye for deg, høre pludringen fra småsøstrene dine. Ikke ha albuene på bordet fordi morfar, den store kjærligheten i ditt liv, sier at det ikke er pen folkeskikk, før han går bort til bokhylla og finner frem enda en Norges Lover, som gammel jurist har han dem “alle”, som han legger under rumpa di på stolen slik at du skal komme enda litt høyere opp til bordet. Nå sitter du på 4 stablede lovsamlinger. Og du kjenner andakt i kroppen fordi du får den æren av å sitte på de lovene som fengsler skurker i Norge. Disse røde tykke bøkene. Karamellpudding til dessert som pappa er så glad i. Mamma som smiler når hun ser hvor spent du er, og lar deg få gå på havestua og se på julesendingene mens de voksne spiser opp. Lyden av den hjertelige latteren deres ved bordet. Og alt er bare lykke. Fornektelsen av at nissen både lukter og høres ut som onkel. Gleden over julegavene som pakkes opp en etter en. Studeres nøye. Og du står spent på bak sofaryggen mens mamma åpner pakken med stearinlys eller skjerfet fra Cubus, for så å takke deg som om det var det flotteste hun noensinne har fått. Og du er stolt. Mormor og morfar som blir enige hvert eneste år om at de ikke skal gi hverandre noe, men som likevel kommer med presang etter presang til hverandre. Og så nusser de. Alltid. Følelsen av å krype opp i nyoppredte sengeklær på mamma pikerom - Ragnhildrommet, når kvelden blir for lang. Og hele tiden denne varme, lune følelsen av huset du elsker, menneskene du elsker, historien din. Alle disse levende lysene som aldri vil slutte å brenne.

Men så skjedde det noe. Foreldre finner ut at de ikke er glade i hverandre lenger. At andre kan gi dem det de mangler i ekteskapet. Det var en rar første jul etter at mamma og pappa separerte seg på høsten, og vi likevel feiret jul hjemme hos mormor og morfar, men at jeg innerst inne visste at begge egentlig ville være et annet sted. At akkurat da var ikke en gang dine barns lykke viktigere enn ditt eget savn. Etter noen annen. Noe annet. 12-åringer forstår sånt.

Jeg sier ikke at de ikke har greid å lage ordentlige juler for meg i ettertid, jeg tror bare at den julen jeg hadde som liten var det flotteste et barn kunne tenke seg. Og i forhold til det vil alt bli lavmåls. Da vi gikk fra å ha himmel-julen til å dele opp høytiden mellom to familier mistet jeg noe av barndomslykken. Å kaste seg på et fly i romjulen slik at ingen av foreldrene dine skal få dårlig samvittighet i forhold til hvem de tilbringer dager med fremkaller et stress jeg ikke unner noen. Spesielt ikke barn. Fortsatt forlanger jeg å ha mormor og morfar til stede når jeg er på Steinkjer, uansett om jentene er der eller ikke. Jul på Steinkjer uten mormor og morfar eksisterer ikke. Jul uten å legge seg i en varmeteppe-oppvarmet seng og mormors kjærlighet, for deretter å våkne første juledag med en morfar som stryker deg over håret og sier at frokosten er servert og at julegrisen din står ved asjetten din fungerer ikke. Og det er ikke Steinkjer-jul i år.

Julaften klokken 12 blir jeg avløst på jobb, kaster meg i nærmeste taxi og speeder opp i retning Flesland. Kvelden skal nemlig (om vi får positivt svar) tilbringes på Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Der arrangeres det “Alternativ Jul”, og vakten vår vil være fra 3 til midnatt hvor vi som frivillige, jeg og pappa, skal gå rundt i Oslos kalde gater for å be inn til fest, servere og snakke med prostituerte, uteliggere og narkomane.

Jeg blir som en unge igjen når jeg tenker på det. Mulig jeg har et innhabilt forhold til julen, men så lenge jeg kan glede noen som ikke har det bra, så lenge jeg kan være en ressurs i mørket, er jeg fornøyd med det. Og det at det er julaften liker jeg bare enda bedre. For når kvelden er omme er jeg ganske så sikker på at min følelse av glede er en helt annen enn de fleste andres. Julaften er årets mest egoistiske dag. Og derfor deler jeg den så gjerne.

Det skulle virkelig bare mangle.

God førjulstid!