I'll get by with a little help from my friends

Åh, hva jeg ikke hadde gjort for at du skulle ha blitt bestevennen min!

Fine, fine, fine mannen ^^

Legomania

Dagbladet har i dag funnet frem en fantastisk video som hverken jeg eller prinsen helt kan se for oss at er ekte. Altså ikke-data-lagd. Døm selv.

Rynker – sånne alderstegn

Reaksjonene er forskjellige, men de peker alle i samme retning.
Du. Er. Gammel. Du.

Tro du meg. Jeg vet.

“Men du ser ikke så gammel ut da, jeg trodde ikke at du var mer enn 21. Altså, ikke at du ser UNG ung ut, men jeg trodde ikke at du var så gammel. Eller. 24 er ikke gammelt altså. Men jeg tenkte ikke.. Åh.”

88, 88, 88, 89, 88, 87, 88, 83, 88, 86, 86, 87, 88, 88, 88, 84. Der ja.
Velkommen til Lånekassens liste over Westerdals nye studenter.

“Jeg trodde virkelig ikke at du var så gammel.”

Slapp av, det går greit. Men det gikk et lite støkk i meg i dag når to nye studievenninner snakket over lunchbordet at de ikke er så gamle, og at det å være ferdigutdannet når de er 23, det er jo helt greit. De trenger ikke stresse så mye enda. Nei, det trenger dere ikke, for dere slår ikke meg uansett. 27 blir jeg. 27 og et halvt når jeg er ferdig. Og om du vil så skal du få komme så nære at du ser rynkene mine. For de er der, bare kom og se om du vil. Bare kom. Jeg skal vise deg gammel jeg.

Sommer + sensommer = høst (og det er greit)

Sommeren er på hell. Det er ingenting man kan si eller gjøre for å prøve å motbevise det. Hele leiligheten er opplyst av sola ute, men i det jeg åpner ytterdøra kjenner jeg likevel et kaldt gufs. Sommeren er på hell. Men det er ingen grunn til å klage. For denne høsten skal nemlig bli bra. Veldig bra.

Nettopp fordi:

• at etter hvert som dagene går forandres fargene i bakgården vår. De naturlige kjøkkengardinene vil dermed gå fra dust grønne som nå til gule, røde og mørkebrune. Hele kjøkkenet vil endre karakter på grunn av det.
• at når det blir kaldere ute skal vi prøve å fyre i koksovnen for første gang. Den vakre du vet, den med ekorn og fugler på. Kanskje ikke med koks, men med tørre, sprø vedkubber. Og det skal knitre så fint.
• når det blir mørkere ute skinner løvetannlampa bare enda sterkere. Og den lager skygger i hele rommet. Som en discokule. Bare mye mye vakrere.
• at under thai-himmelen på gjesterommet skal vi, prinsen min og jeg, ligge lange kvelder og lese. Og jeg og Margrethe skal prate. Og jeg og Sara skal drikke hjemmelaget kaffekakao. Og jeg skal savne venner som ikke er i Oslo. Og jeg skal bli kjent med nye mennesker som jeg skal ta med inn dit.
• vi skal utforske Grünerløkka, bydelen som skal være mitt nye Nordnes i lang lang tid fremover. Tenk så mange caféer det finnes her. Tenk på det.
• jeg skal prøve, ikke alle, men de fleste te-sortene de selger på Sultan. I heart Sultan.
• det ikke er noe som er så deilig som å tulle seg inn i lange ullskjerf. Ikke en gang hawaiians mellom tærne. Ei heller flagrende sommerkjoler mellom lårene. Faktisk.
• tykke strømpebukser er mye mer flatterende på lårene mine enn bar hud.
• ingenting er så vakkert som masse stearinlys. Absolutt ingenting.
• jeg og Nina skal lære oss å sy. På min ”nye” symaskin. Og vi skal bli så flinke så. Kjempeflinke.
• at prinsen skal trene meg i å drikke rødvin. Kanskje blir vi et sånt fantastisk par som har 3litringer stående i stua. Sånn at de er tilgjengelige når som helst. Det hadde gjort oss bare enda mer fantastiske. For vi er fantastiske. Veldig fantastiske sammen.
• vi sammen med rødvinen skal smelte sjokolade på den nye sjokoladesmeltemaskina vår, og vi skal lage egne sjokoladebiter i formene som fulgte med. Kanskje til og med macademianøtter i. For de er de beste vi vet.
• jeg skal gå med fletter. Hele tiden. Fletter under fine luer.
• og votter. Jeg skal lære meg å strikke votter. I all verdens vakreste farger. Og for første gang skal jeg være i stand til å kunne gi bort noe jeg har laget selv.
• jeg i tillegg til avansert strikking skal lære meg å hekle. Samt å få grønne fingre. Jeg tror nemlig at Monica er så flink at hun greier å gi meg det. Grønne fingre og heklefingre.
• mange mange timer skal brukes til å trille Mathea. Og Marthe naturligvis.
• jeg skal bli kulturell i ny by. Gå på teater, standup, teatersport, danseforestillinger og konserter. Jeg skal bli kjempeflink til å gå på konserter.
• jeg i tillegg skal reise. Til København for første gang og til Bergen for ente gang.

Jeg gleder meg.

Sound of Music

G-Å-S-E-H-U-D

(Funnet hos ~SerendipityCat~)

Skal det være så skal det være

“Selvfølgelig greier du deg uten øyensminke”
Jeg tittet stygt bort på prinsen som satt der med et glimt i øyet og en snert i stemmen. Og var veldig enig med øyekirurgen. Selvfølgelig greide jeg det var de begge veldig enige om. “Det er tross alt til ditt eget beste. Og øynene dine sitt beste”.

“Når e det første du veit om da? Når e det tidligeste du veit at jentan har begynt me sminke igjen?” Jeg skuet småfornærmet bort på mannen med legefrakken og operasjonsluen, kjente jeg fortsatt var ør av nervemedisinen og de bedøvende øyedråpene. “Nei, eg vett at noen jenter har begynt allereie første helga etter. Men du treng ikkje det”. Nei, selvfølgelig trengte jeg ikke det.

Og jeg gikk inn i en verden der jeg lot være å se opp på de jeg gikk forbi, det var ingen vits, det var ingen som kom til å smile og synes at jeg var søt uansett. Jeg syntes det virket som at de jeg kjente men ikke kjente kjempegodt kikket bort på meg med forundrede blikk. M’mm. Sånn ser jeg ut. Akkurat sånn. Akkurat sånn ser jeg ut når jeg våkner og når jeg legger meg. Uten sminke. Er dere fornøyde nå?

Men på et eller annet tidspunkt ble det rett og slett for behagelig å slippe å gnu av seg øyensverten om kvelden. Det var deilig å slippe og tenke på sminkerutiner, sette av tid til det, bruke penger på det. Og denne behageligheten holdt jeg fast ved lenge etter det som var anbefalt av øyelegen. Det har gått mange måneder nå, og jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg har smurt farget smøring utover ansiktet. Men når min nye sjef kunne fortelle at hun likte at jentene pyntet seg litt når de kom på jobb så kunne jeg ikke la være. Eyeliner, øyensverte, øyenskygge.

Skal det være så skal det være. Og det føles unektelig bra. Det føles unektelig veldig bra.

OsloolsO

Vi har flyttet inn. På ordentlig. Og jeg har vært hjemme i Steinkjer og hentet barnerommet mitt som har ligget nedpakket i.. 6 år. Det har vært mange “wow! Hææ? Hadd æ virkeli ein sånn ein? Ja, åpenbart. Wow!”. Jeg merker også hvor redd jeg alltid har vært for tingene mine. Sirlig har jeg tatt vare på de første lekene mine, glansbildene, serviettsamlingen, porselensfigurene og den rosa elefanten jeg fikk av rektor på innskrivingen til barneskolen.

Det er ikke malt, det er ikke sparklet, det er ikke tapetsert, slipt eller lakkert. Men det er møblert med de møblene vi hadde med oss. Bildene er ikke hengt på veggen men har foreløbig tilholdssted i en krok på kjøkkenet. Persiennene er bestilt, gardinene syr svigermor på og putene er ikke ferdigmontert. Men vi er på vei. Og vi kommer dit. Bare ikke akkurat i dag.

Trykk gjerne på bildene for å lese kommentarer og for å se dem i full størrelse. Bilder (og leiligheter) tar seg i grunn best ut store :]

Foto: privat

Og det føles veldig bra. Utrolig bra. Med de forutsetningene vi hadde og har så føles det bra. Og jeg kjenner at jeg kan bli stolt over at dette er mitt hjem. Dette er mitt første voksne hjem. OMG.

Ferdig

Det er en av verdens beste følelser å kunne kjenne tilbake og merke at den store klumpen som hang i en pendel fra der ribbeina møtes på midten er borte. Borte. Borte vekk.

Og tilbake er bare glede. Glede over ny tilværelse, nye lukter, nye smaker, nye smil. Nye bekjentskaper. Klumpen er erstattet med en merkelig form for kribling. Ikke forelskelses-kribling, men en fy-fader-så-bra-du-er-kribling. Og jeg er som en unge når tanken på å bli bedre kjent med henne tar om meg. Fy fader.

Jeg er ferdig.

En ny verdensborger

Det var en bowlingkule, ingen tvil. Eieren av kula mente at magen var formet sånn grunnet mangel på lang rygg. Jeg forbannet selvfølgelig min lange rygg. Forbanna lange rygg. Jeg får sikkert sæggemage. Garantert. Hadde noen sagt at Marthe hadde gjemt en bowlingkule eller basketball under kjolen hadde jeg ikke tvilt et sekund, for dama var fit som få, vakker som aldri før og strålende som.. Som kanskje bare en gravid kvinne kan være. Vel – der gikk den tankerekken.

Igår kveld, bare to dager etter et helt herlig møte med kanelboller, te, åpne samtaler og latter, kom beskjeden om at bowlingkula var sendt av gårde og at prinsesse Mathea for første gang hadde sett dagens lys/kveldens solnedgang. Gratulerer så mye med jenta deres, Marthe og Rasmus – jeg gleder meg som en unge selv til å se dere, og ikke minst den nye verdensborgeren.

Og mens jeg venter får jeg fortsette å forbanne meg over den lange ryggen min. Sæggegravidmage. Buu.

MetaBecca

Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å si noe slikt. Aldri at jeg skulle komme til å kjenne en slik følelse. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg kan rett og slett ingenting for det.

Jeg liker mine egne tekster. Det er helt surrealistisk, og JanteBecca vrir seg i det tankene former seg og setningen dukker opp bak pannen. Jeg liker mine egne tekster. Når jeg klikker inn på gamlebloggen og leser meg bakover i tekstene mine så liker jeg det jeg leser. Kanskje fordi sårheten inne i meg er borte og tekstene ikke blir så utenpåvonde som de var i det øyeblikket jeg forfattet dem. Kanskje fordi jeg greier å lese dem objektivt. Slik som alle andre, uten innsikt, leser dem. Og det er deilig. Jeg blir stolt, kry og fnisete.

For face it. Ting har ikke vært helt enkelt. Ting er aldri helt enkelt. I alle fall ikke folkehøgskoleenkelt. For folkehøgskoleenkelt er urealistisk enkelt. Og det beste jeg noen sinne har fått lov å oppleve. Ting er ikke så enkelt som det. Umulig. Virkelig verden. Umulig.

Ting har ikke vært enkelt. Og jeg er ikke enkel. Ikke perfekt, lett å ha med og gjøre eller enkel. På en måte er jeg stolt av det. Stolt av uenkeltheten. Beklager. Eller, ikke. Nei. Jeg beklager ikke.

Ingen er perfekte. Og jeg? Kunne ikke vært lenger fra.

Jeg:

• har stygge legger og ankler
• har derimot flotte hender. Ikke små, ikke smale, ikke pene. Men de er sterke, uredde og faste (de er skremmende like mammas)
• er en av de mest tålmodige jeg vet om når det kommer til pusling og småfiksing
• er derimot langt fra den mest tålmodige jeg vet når det kommer til ubrukelig oppførsel og menneskets ubesluttsomhet
• kan, om jeg vil, få en flott mage. En jeg er skikkelig stolt av. Det skal bare litt trening til. Og den treningen? Den er hard å komme i gang med
• soler meg derimot aldri toppløs. Om jeg sover toppløs ligger jeg til dags dato med en arm over brystet. Sånn i fall en tyv skal komme inn mens jeg sover. Puppene mine får du aldri
• har likevel blitt tatt aktbilder av. Og det er jeg veldig stolt over. Fine er de også. Helt sant. Jeg, og puppene mine, har vært utstilt
• synes det er grusomt å skulle såre noen og megler derfor uten å måtte tvinge min stemme gjennom, min mening
• synes nemlig ikke at min mening er  noe viktigere enn din
• er derfor kjent som en som “trekker i trådene”
• har nok kapret de fleste av jobbene mine grunnet den kvaliteten. Nå også en skoleplass ved Westerdals
• mislykkes sjelden i overfladiske ting, som skolevalg, jobbintervju og sosiale settinger
• blir nok derfor, av mange, sett på som ganske så vellykket. Lykke og vellykkenhet har ikke nødvendigvis noe med overfladisk oppnåelse å gjøre. Dessverre
• elskerhater Bergen
• elskerhater Oslo
• er sterk. Fysisk sterk. Like sterk og kløktig som enhver (over gjennomsnittet kløktig) mann. Og blir derfor illsint om noen ber meg gå til siden fordi noen andre (les: en annen tilstedeværende mann) liksom skal greie noe bedre enn meg. Liksom
• er dessverre ekstremt klumsete. Og noen ganger, når man løfter ekstremt tunge ting, kan klumsetheten ende i at ting blir ødelagt. Også en nedarvet-fra-mamma-kvalitet. Prinsen planlegger å kjøpe klumse-bok så han kan nedskrive håpløshetene mine. Og kose seg med dem senere
• er lett påvirkelig. Akkurat som pappa
• har også, som pappa, et behov for å flykte unna problemene. Begynne på nytt. “Steinkjer sug” fikk jeg høre fra en av mine få barndomsvenner at jeg høyt hadde proklamert i 8 klasse. Allerede da var jeg på vei bort fra opprinnelsen min. Og pappa? Flyttet der i fra lenge før det
• synes da også at “å brenne” må være det skumleste man kan gjøre. Velge at dette vil jeg, dette mener jeg, dette synes jeg, dette er i mine øyne rett. Jeg har ikke rett til å påstå noe. Jeg er for uvitende (garantert ikke mer uvitende enn noen andre. Men så var det dette standpunktet da..)
• er ufattelig, ufattelig naiv

Jeg er så langt unna perfekthet man noen sinne kan komme. Og jeg synes at metaRebecca er en skummel Rebecca. Man skal ikke synes noe om seg selv. Man skal opparbeide seg et ytre, et smil, et skjold som samfunnet enkelt skal forholde seg til. Tekstene mine er småstikk fra baksiden av dette skjoldet, og jeg er stolt over det jeg har produsert. Jeg er stolt over den jeg er, den jeg har blitt. I morgen? Garantert ikke stolt. Men akkurat nå er jeg det. Og akkurat nå synes jeg det er en kjempedeilig følelse.

Rettelse: Jeg er ikke udugelig når det gjelder standpunkt og meninger. Det er sjelden noe jeg har skrevet har gnagd så mye i ettertid. Jeg er ikke udugelig. Men jeg har stor respekt for andres meninger, og er stadig på en ferd hvor jeg analyserer og tar nye observasjoner og meninger i betraktning. Sånn ca hele tiden. Nøff seidd.