..Og for de av dere som har lyst til å følge med på dette følelsesladde mennesket – vel, bloglovin’ is the thing.
For ente gang har jeg lyst til å zippe ned alle innleggene i bloggen og legge dem over i “gamlebloggen”, begynne med blanke ark. Atter en gang. For alle tekstene må være så perfekte, ha den rette ordlyden, det rette innholdet, passe sammen. Ikke si for mye om meg på en måte, være personlige på en annen. Og jeg skal gjøre det jeg kan for å ikke gjøre det. Drite i perfektheten. Faen heller om jeg er perfekt. Finnes ikke.
Please please don’t leave me.
I need you.
I’m sorry.
Bergen har falt fra hverandre. Den byen jeg gledet meg til å komme hjem til mens jeg var i Sydney er ikke der. Jeg har måttet gi slipp på de menneskene som var byen for meg. Noen ønsket jeg skulle dra seg til h bort fra tankene mine, noen visste jeg kom til å flytte mens jeg var borte, andre har bare forsvunnet. Og akkurat nå har jeg ikke meg selv nok til å ikke bry meg om det. Akkurat nå griper jeg fortsatt tak i det som en gang var.
Jeg kan ikke huske sist jeg satt i sofaen under et pledd med en kopp te med god musikk og gode bøker. Jeg orker ikke lese. Orker ikke planlegge å tenne stearinlys. Finner ingen te jeg har lyst på. Takler ikke være alene. Hvor har det blitt av den Rebecca jeg var så lykkelig med?
Det brygger seg opp til et hyl, vrenge lungene i et frustrasjonshyl. Jeg kommer ikke gjennom, greier ikke glemme, greier ikke å ikke bry meg. Ha deg ut av livet mitt. Jeg har ikke plass til deg.
“Du har ikke vært sånn i Studvest som sånn jeg kjente deg fra før. Du er ikke den Rebecca jeg trodde jeg kjente når du kommer opp på brakka.” Nei. Jeg er visst ikke det. “Jenter får så dårlig førsteinntrykk av meg” sier jeg. “Jeg vil ikke skremme dem vekk denne gangen, vil ikke ta for mye plass.”
“Men jeg likte deg sånn som du var.”
Og det er den jeg ikke greier være. Den som har tro på seg selv. Den som tar rommet. Istedet vil folk fortelle meg om de negative sidene de mener jeg har. Kritikk. Jeg greier fortsatt ikke å takle det. Ikke på den måten jeg har fått det servert etter at jeg kom tilbake til Bergen. Vet aldri når nok er nok, eller når jeg er for lite. For åpenbart blir jeg litt for lite av og til. Noen likte meg bedre før. Noen vil ikke vite av meg. Noen forstår ikke hva de så i meg. Og jeg skjønner ikke helt hvordan det bare kan gå over.
Jeg skal prøve å ikke fjerne innleggene. Prøve å være uperfekt. Prøve å si ifra, sette grenser. Ikke svelge at jeg er irritert, føler meg urettferdig behandlet. Føler meg glemt, oversett og tatt for gitt. Og snart skal jeg finne frem bøkene igjen. Og jeg skal drømme. Om et Oslo der jeg i det minste vet at det finnes mennesker som elsker meg for den jeg er. Og var. Så får jeg lære meg å elske byen. Og prøve å ikke la den skuffe meg, på samme måte som jeg har latt Bergen forsvinne mellom fingrene mine.
Samtidig som jeg holder på å gjøre meg avhengig av nettsiden F*** My Life der folk legger inn ærlige, kjipe, ubrukelige hverdagshendelser (mao en motpol til vår alles elskede PostSecret), opplever jeg en FML-episode selv. Grunnet en ikke så stor leilighet (det er måte på hvor store leiligheter man har råd til å leie i Bergen nå til dags) der ytterdøren fører rett inn i stuen, oppbevarer vi våre våte paraplyer under tak ute. Under det samme taket søker også nabolagets katter tilflukt når det regner. Og det regner som sagt mye i Bergen.
Det gjorde det også tidvis i går, og siden kjøleskapet var skrapt og jeg ikke var gira på å spise nok et måltid tørr kneip med kryddersmør (ja – for så tomt var det stakkars kjøleskapet), tok jeg paraplyen under armen, vinterskoene på beina og kåpa på kroppen og begynte min vandring ned mot byen. Det regnet selvsagt litt, jeg slo opp paraplyen, det sluttet å regne, jeg tok ned paraplyen og under armen med den. Etterhvert begynte jeg å kjenne en lukt som var forholdsvis ubehagelig. Jada. For kattene som søker tilflukt under taket vårt hadde benyttet muligheten til å gjøre sitt fornødende på paraplyen min, og denne våte katteurin-lukta satt godt fast i hansker og kåpe da jeg kom hjem. Flott. FML.
Det er ingenting som ikke er verdt å elske med denne lille filmen; fargene, ballongene, filmingen, musikken – ja, den er et lite mesterverk i seg selv.
Kos deg mandagsmyk.
Det skulle ta sin tid men jeg prøver å greie det etterhvert. Sånn veldig sakte og sikkert. Pikeklubben er navnet og jentene mine forfatterne. Her deles store og små hverdagsvidundere samt hendelser og tanker man gjør seg om livet man lever. Alt i alt det man trenger for å overleve dagene der stress og krav tar mesteparten av tiden. Jeg elsker det.
Det regner ute. 2009 gjorde sitt brutale inntog i hverdagen min og nå regner det ute. 2009.
Jeg kunne ikke, virkelig ikke, forstå hvordan vi skulle uttale årene etter milleniumsskiftet. Det var i 1994. Nittennittifire. Av en eller annen grunn hadde den lokale telefonkatalogen forvillet seg inn på toalettet vårt. Vi hadde adskilt toalett og bad. Og veggene på toalettet var umalt panel. Jeg kunne sitte lenge lenge inne på do og se på figurene kvistene i treet lagde. Engel til høyre bak do, rev rett frem, fluer rett ved dopapiret. Og mange ganger senere har jeg ønsket å vite om de noen gang malte over panelet og alle figurene mine. De som flyttet inn etter oss. Gjorde vårt hjem til sitt eget. Men det var altså 1994 og jeg satt som vanlig på dolokket og fant på historier med figurene mine. Rett ved dodøra lå telefonkatalogen, og på tegninga som en eller annen barnehagedrittunge hadde tegnet og dermed vunnet og dermed fått forsiden av telefonkatalogen (sjalu? jeg?) var det trykket fire tall, to av dem like. 1 – 9 – 9 – 4. “Nittennittifire”. Om 6 år, 6 lange år, kunne man ikke si årstallet på denne måten lenger. Og jeg fikk det ikke til å stemme. “Tjuehundre? Som i nittenhundre? Eller tjueto om 8 år som i nittento eller nittennullto, men det går jo ikke for tjueto er jo et helt annet tall enn tjuenullto OG JEG FORSTÅR IKKE HVORDAN DET BLIR!” (filosofisk var man må vite).
Så har vi kommet til tjuenullni. Totusenogni. Jeg begynner å bli gammel. Uten å oppbevare telefonkatalogen på toalettet. Ikke at jeg en gang har telefonkatalog i disse miljø-tider. Gulesider.no. Hvem har vel bruk for papiroppslag? Og jeg har blitt voksen. Og det regner. Og jeg sa til Sara at jeg blogger når jeg har det bra. Så da må jeg skrive nå, for jeg har det unektelig veldig bra.
Det regner, altså er jeg tilbake i Bergen. Og det er ingenting som kunne føltes bedre. 2009 – bare kom. Jeg tar imot deg med åpne armer.
To aspekter ved samme verden.
Han er tynn, veik, ubesluttsom og uten vilje og kraft til å føre meg. Jeg prøver å forstå men greier virkelig ikke å fatte _hvorfor_ han har meldt seg opp til dans dette semesteret. “Be strong”, sier jeg. “Be a man, have strenght in your arms”. “Hah, you’re funny” repliserer han fnisende med elendig kinesisk aksent. Jeg kommer virkelig ikke gjennom. Synes han er litt ekkel. Synes kroppen hans er ekkel.
“What’s your name?” Han spør for ente gang. I hver eneste lecture spør han hva jeg heter. Jeg mistenker at han skal skrive om meg i journalen sin. For jeg prøver virkelig å hjelpe ham, hjelpe de andre i klassen, prøve å få dem til å forstå de enkle konseptene dans innebærer. De minste puslespillbrikkene som må på plass før man kan stable resten av byggeklossene på. Grunnlaget må føles trygt og rett. Men de fniser bare. “What’s your name? Are you american? Danish?”
”You (høy musikk) blue”, han studerer overkroppen min, studerer den blå t-skjorta mi, jeg kan ikke lese noe ut fra ansiktsuttrykket hans. Regner automatisk med at han sier jeg er fin i blått, at dette er enda av hans merkelige måter å kommunisere med andre på. ”Thanks” sier jeg, smiler oppmuntrende samtidig som jeg prøver å bruke hendene hans i pardansen, føre ham dit jeg vil han skal føre meg. Trekke de kraftløse armene hans dit de skal trekke meg. Be a man. Uten å lykkes. I det hele tatt. Ekle kroppen jeg jobber med og dermed automatisk jobber mot. ”You should wear pink.” Jeg stusser, stopper opp. Forstår plutselig at han nettopp har sagt at jeg ikke kler blått, at jeg burde bruke rosa. Når han først skal snakke til meg uten å spørre hva jeg heter, forteller han meg hva han synes jeg ikke kler.
Verden?
Jeg får ikke levert oppgaven min fordi lingvistikk-kontoret stenger før det skal. Så jeg kaster meg på bussen, er nødt til å komme meg i seng for å dra til skolen før 7 dagen etter, håper at jeg likevel får levert før fristen, før de åpner innleveringsboksen.
På siste busstopp venter jeg slik at jeg er den siste til å gå av. Det er ingenting jeg skal rekke, ingenting som venter på å bli gjort, orker ikke kjempe meg ut døra. Jeg skal ikke rekke annet enn å sove. I det jeg runder hjørnet på Queen Victoria Building når de vakreste toner meg. I noen sekunder er alt annet stille, bilene bråker ikke, den grønne mannen piper ikke. Tårene spretter ut og renner nedover kinnene mine. På den store åpne plassen sitter han vendt mot veikrysset, fanger de vakreste tonene inni seg og gir de til oss som gave gjennom tverrfløyten sin. Melodien overdøver alle lydene byen har i seg, tvinger presset fra kroppen og åpner ribbekassa. Lenge blir jeg stående bak ryggen hans og se hvordan han opptrer foran de folketomme gatene. Jeg tømmer lommeboka for alt jeg har av mynt, legger det i boksen hans, tør ikke snu meg mot ham for vil ikke at han skal se at jeg gråter. Har mest av alt lyst til å si til ham at det er slike som han, de som spiller for ingen, som gjør verden så mye vakrere. At dagen min ble en helt annet. Fordi han ga meg dette. Denne opplevelsen.
Verden!
Glassveggen er ikke mer enn litt over en meter fra meg. Det varme vannet er hardt når det treffer skuldrene mine, jeg prøver forsiktig å sette det litt varmere. Men greier det ikke. Musklene løses sakte men sikkert opp under tyngden av de varme strålene.
Det er et kraftig møte mellom dampen og det kalde glasset, vinduet farges sakte men sikkert av en grå gjennomsiktig maske. Og lysene fra Sydneys skyline endres fra sterke og gjennomtrengende til uklare fargerike felter. Ikke lenge etter blir dampen for sterk, og tunge dråper renner ned glasset. De etterlater seg historiene til alle de som befinner seg nedenfor meg, de som haster over gaten og de som ikke kunne ha gått sakte nok. Gjennom stiene som dråpene etterlater seg kan jeg se alt.
Jeg tørker meg forsiktig, kan ikke vente med å komme meg under den varme, myke dyna. Kjenne tøyet mot den fuktige huden min og føle trøttheten og bokstavene i boka som for en gangs skyld ikke er pensum dra meg ned og bort til en ny morgen.
Så jeg lister meg forbi de som ser film i stuen, prøver å gjemme meg bak latteren deres.
“Er du sikker på at du ikke skal se film?”
“Ja”
“Er det…?”
Nei. Det er ikke noe galt. Men man trenger ikke være en av alle alltid. Og akkurat nå trenger jeg å være en av meg. Det er ikke noe galt, jeg er ikke sinna på noen, det er ingenting jeg irriterer meg over, nei, jeg føler meg ikke dårlig. Jeg bare trenger meg selv litt. Er ikke det greit? Kan ikke det være greit?
