Den dagen utenforverdenen sviktet meg.

Det begynner med at internettsidene raser over skjermen min. På en eller annen måte har det faktum at jeg pent spurte om baby kunne åpne mailen min ført til en uendelig løkke av vinduer som reproduseres raskere enn jeg greier å x’e dem ut. Jeg skynder meg å koble av strømmen, puster rolig ut. Min planlagte plan om å ta backup når alt på baby er kategorisert og klar for evighetsbaring stanger meg i panna. For om baby har fått influensa og penselinen starter henne fra scratch når sykdommen endelig slipper taket da.. Jeg har hele livet mitt på henne.

Jeg puster ikke like rolig når det samme skjer atter en gang like etterpå. Heldigvis lover Prinsen med å ta en titt på henne ikveld, “slapp av, det er ikke noe galt med henne” prøver han å berolige meg. M’mm, sikkert.

Det er ikke ofte jeg tyr til skolens maskiner, til og med på datarommet settes laptopen opp. Men nå har jeg intet valg. Dessverre er jeg redd det er meg det er noe galt med idag, for ikke en gang her vil mailen min gjøre sitt inntog på skjermen. Ikke andre sider jeg pleier å oppdatere meg på heller. Så, hva skjer? Jeg kan ikke skrive en hel oppgave-blogg på info fra Trønder-Avisa som dessverre er noe av det eneste jeg faktisk får tilgang på nå! Er det virkelig energien som strømmer fra fingertuppene mine som kjører harde sykdomsslag på alt jeg rører av elektronikk idag?

Stay tuned..

Real love – you let me fly on the sky.

Jarra.
Som nevnt i en tidligere blogg fylles mailen min hver eneste dag av updates om disse samfunnene jeg er medlem av. Så idag hadde jeg bestemt meg for å avslutte noen av disse, “tagged” især. Jeg har hele tiden vært klar over masseproduserte sjekke-mail som blir sendt rundt av ikke-norsk-talende menn som gjerne kunne tenkt seg en tur til landet med alle de vakre jentene, ja – et par av disse har jeg mottatt opptil flere ganger med det samme innhold og fra samme sjekker men over enormt lang tid. Med andre ord skal det mye til for å få meg til å reagere. Men denne herremannen, DREAM BOY som han så flott kaller seg, tok virkelig dagens kake:

Hello….

How u doing am Just Cool …so U know u got nice Pic and Nice eyezz Really i like It….let me tell u some thing  u know  i havent seen Girl like u B4 really am just stil in Love u let me Fly on the Sky And i Dream About  u Every Time at when i see Ur Pic …..Damn am really Hot Boy …u know am looking For an angel Girl  Romance And alot  of Funny

i live in Norway and i Had Seen Anay Gril like u In Norway …B4 And i promiss that u have a agood Face and A Good .. Body …u looks like the Reacher PPl ….u were the One And u made me Feel all Right…

so thats  Mine Honey ….let me ask u some thing u must read this Message Carefully ….And  promiss me that u Will answer me as Fast u Can Darling…i love u so Much

And let me Hear ur Voice Always….Be Happy Baby and Come On Holla at me Honey Just u looks like Sexy

am really looking For an lder Girl For LOVE

let me give u my email

xxxxxxxx@hotma­­­il.c­­om    THIS IS FROM DREAM BOY 

Jeg må bare beklage, drømmegutten, vi er nok ikke helt meant for hverandre. Ikke idag, og ikke imorgen. Finn deg din egen sky å fly på, for min får du ikke.

Tanketømming en tidlig lørdags formiddag.

Man kan selvsagt aldri helt vite hva livet vil eller skal føre med seg. Følelsen av å ta til takke kan være totalt fraværende i flere år før man faktisk får seg en real virkelighetssjekk og ser håpløsheten i hvert åndedrag i mennesket man trodde var veien mot å puste fritt, lykkelig og lenge. Jeg, som de fleste andre, har vært der. For første gang i livet vil jeg likevel påstå at sikkerheten når mye lenger enn forelskelsen. Selvsagt er jeg forelsket, men også fortapt, både i hverdag og fjerndag. Etter over 2 år på hver vår del av kloden før vi faktisk fikk mulighet til å treffes oftere enn en helg eller så i mnd ble en mental trygghet bygget og støttet opp av samtaler og analyseringer som gjør meg mer enn gjennomsnittelig sikker på at dette, det er dette mennesket jeg faktisk skal dele livet mitt med.

Jeg er ingen prinsesse. Fraværende prinsessetittel til tross, jeg romantiserer tanken på livet. Da jeg var liten måtte jeg i det minste bli sangstjerne, jeg skulle ikke bli som mamma som var hjemme med oss barna og brukte hele livet sitt på å være ubetydelig i de store sammenhenger. Sangstemmen lot dessverre vente på seg, men jeg nekter fortsatt å forsvinne i mengden. Til tider lurer jeg på om dette kan gjøre meg til et veldig vanskelig menneske å omgås grunnet stor skeptisisme til nesten-fortrengte bekjentskaper og deres mangel på vilje og mål. Jeg kritiserer selvsagt mennesker, hvem gjør vel ikke, – inni meg - men tror og håper sterkt at det er på en annen måte enn andre negative tanker og sosiale overbevisning. Overfladisk er jeg derimot ikke, og å dømme har jeg rett og slett ikke nok anti-sosial kunnskap til å praktisere selv. Kommer man dog fra en “liten” by som jeg gjør blir man dessverre satt opp mot veggen hver eneste gang man viser ansikt og blir nettopp det, ikke dømt nedenom og hjem, men nedenom og langt langt vekk fra dets geografiske krets.

Det som aldri slo meg den gang var at mamma var like gammel da som jeg er nå da jeg meldte min ankomst. Og ut fra den påståtte heller smertefrie fødselen var det heller ingen prinsessekrone som smertet.

Så, med hele forrige uthalende avsnitt vil jeg bare få frem at jeg ikke på noen måte tar livet for gitt. Jeg skal redde verden. På en eller annen måte. Så når jeg nå sitter her med diskret matematikk og java-programmering til langt opp under ørene tvinges jeg virkelig til å tenke etter om det er dette jeg vil. Hver dag er en ny sjanse til å endre målet. og mitt endres, sakte men sikkert. Men dessverre ikke hver dag.

Fastelavensfest – nå også med gode venner.

Hjemme var jeg alltid kjent som “hun som ikke drakk”. Uansett hvor offentlig jeg prøvde å gjøre meg, var så åpen om det som mulig og sjelden sa nei til sosiale sammenkomster fikk jeg alltid spørsmålet “men du drekk datj?”. Så tilslutt har jeg bare måttet innfinne meg med det at jeg er den antialkoholiserte kreket. Ikke at det er det verste stempelet å ha på seg. Kanskje derfor inviterte jeg og Hildegunn noen av våre aller nærmeste på fastelavensfest igår. Hele dagen sto vi med mel fra anklene og opp til hårfestet og eltet, knadde, fylte og fniste. For fastelavensboller i Rosenbergsgate skal være fylte. Med de herligste blandingene. I 18-tiden dukket de første gjestene opp. Alle bekymringer om for lite underholdning forsvant som mel i dusjen, vi holdt det gående i mange timer med liflig latter og skrønerhistorier. For det viser seg at også jeg, i det rette element, greier å være offentlig morsom. Faktisk.
Jeg vil takke dere alle, herlige herlige jentene mine, for gode antialkoholfylte timer en sen søndags ettermiddag. Vi må ikke la det gå for lenge før neste gang vi samles rundt marsipanen, sjokoladen, vaniljekremen og kakaoen. Evt bare smilene. For jeg smiler enda ved tanke på flotte flotte mennesker. Fantastiske individer. Dere er elsket <3

-Illuminations-

“Good evening, and welcome.
We’ve gathered here tonight, around the fire,
as people of all lands have gathered for thousands and thousands
of years before us,
to share the light and to share a story
an amazing story, as old as time itself
but still being written.
And though we each of us have our own individual stories to tell
a true adventure emerges when we bring them all together as one.
I hope you enjoy our story tonight –Reflections of Earth.”

åhh. noen ganger blir minnene bare litt for sterke :’)

obligert

Jeg fikk innvilget overnatting på tross av tidligmorgenstart på NHH. Det skjer ikke ofte. Plutselig sto han foran senga med genseren halvveis av, håret i mer eller mindre på-tide-legge-seg-dude og jeg la akkurat på etter en lang samtale med syrran. “Vil du sove her eller?”. Overrasket ble jeg da han over telefon spurte på vei hjem fra Sara-cafè om jeg ville komme over. En tur. Selvsagt, jeg er ekstremt svak for kjæresteri. Og da han i tillegg spurte om jeg ville sove over visste jeg ikke helt opp og ned på meg selv. Kikket fra side til side, “selvsagt vil jeg det”.

Thomas er ingen higer, men han er en mann med en samvittighet over de fleste lande- og sosialitetsgrenser, skolen intet unntak. Mannen har ambisjoner. Det finnes SJELDEN noe han går glipp av, og jeg er på akkurat samme måte. Derfor var det ingen tvil om at jeg kom til å bli kastet ut kvart på 8, tidlig morgengry lenge før solen gjorde sitt inntog i byen, i god tid til å skifte om og kravle meg de 100m til skolen.

“Hva skal du egentlig på den laben?” spurte han, gryntende av søvn da klokka ringte 07:10. “Jobbe med obligen, hvordan da? Vil du sove??” “M´mm”.
Selvsagt kunne jeg ikke la være å utnytte sjansen. Det skjer ikke ofte .
Så beklager Petter at jeg lot deg i stikken idag.
Jeg lover, det kommer ikke til å skje igjen.

Valentine

“Vi sees imorgen da” sier han mens han kysser meg på panna siden jeg har munnen full av tannkrem og børste. Skum. Bokstavelig talt munnen full. “M’mm” svarer jeg, spytter. “Vi sees imorgen”.
For vi vil ikke falle for kjøpmannsstanden hig etter dyre gaver, eksklusiv konfekt og lange rødstilkede tornede roser. I stedet for å bruke penger nærmest fordi vi er tvunget til det skal vi heller prioritere andre ting. Som jeg skal. Middag med jentene.

Allerede i første time trenger jeg dataen, trekker den opp av veska og legger den på pulten. Ikke sjans om jeg skal bruke skolens. Det er min baby som skal til pers i denne java-sessionen.
Men selvsagt burde jeg skjønt det.
For i det jeg løfter lokket av baby skimter jeg noe lilla, noe glinsende. En lilla konvolutt med en stor R på. Han er forelsket sier han. Hodestupsforelsket etter snart 3 år sammen med meg. Og at det ikke er noen selvfølge at det skal kile slik i magen etter så lang tid, men det gjør det. Det gjør virkelig det.

Og det skal jeg love deg, kjære Thomas, at det gjør det hos meg også når jeg tenker på deg.
Du er uten tvil verdens herligste.
Og jeg,
verdens heldigste.

Så selv om jeg protesterer mot kjøpepress, amerikansk påvirkning og samfunnsklisjeer, så elsker jeg kort.
Spesielt i lilla konvolutter.
Spesielt de som glinser.

Nok et avløp mot verden.

Snart har jeg ikke tall på hvor mange blogger, sider og samfunn jeg er knyttet til. Og av en eller annen grunn har jeg også store problemer med å holde meg seriøs, ikke speile innsiden av huden min. For det er jo ingen tvil i at man tar skade av det. En vis dame fortalte meg for ikke lenge siden at den dagen det virkelig gjelder har vi ikke lenger følelser å spille på. Vi bruker hele spekteret av reaksjoner hver eneste dag. Og hver gang jeg logger meg på et av disse foretakene tar jeg fraspark og vrenger tankene av meg. Ingen tvil. Ingen tvang. Og virkelig ingen begrensninger.

Hello World – endelig forstår jeg litt.

Og DER var jeg inne!

På ingen måte.
På ingen måte er det sjelden jeg feller tårer. Det skjer vel omtrent hver eneste dag. Ikke nødvendigvis over et emosjonelt sterkt inntrykk. Det skal ikke mer til enn et smil, en vakker melodi, skyld, kjærlighet eller bokstaver til. Ikke at det nødvendigvis er så lite.
Men det er ikke like tøft å kjenne vannet i øyekroken under vårt første mevi171-seminar. Men jeg er heller ikke flau når jeg sier at denne videoen rørte meg.
Ganske mye.

Og igjen får jeg, for noen stakkarslige minutter, større forståelse for valg jeg har tatt.