Hjemme var jeg alltid kjent som “hun som ikke drakk”. Uansett hvor offentlig jeg prøvde å gjøre meg, var så åpen om det som mulig og sjelden sa nei til sosiale sammenkomster fikk jeg alltid spørsmålet “men du drekk datj?”. Så tilslutt har jeg bare måttet innfinne meg med det at jeg er den antialkoholiserte kreket. Ikke at det er det verste stempelet å ha på seg. Kanskje derfor inviterte jeg og Hildegunn noen av våre aller nærmeste på fastelavensfest igår. Hele dagen sto vi med mel fra anklene og opp til hårfestet og eltet, knadde, fylte og fniste. For fastelavensboller i Rosenbergsgate skal være fylte. Med de herligste blandingene. I 18-tiden dukket de første gjestene opp. Alle bekymringer om for lite underholdning forsvant som mel i dusjen, vi holdt det gående i mange timer med liflig latter og skrønerhistorier. For det viser seg at også jeg, i det rette element, greier å være offentlig morsom. Faktisk.
Jeg vil takke dere alle, herlige herlige jentene mine, for gode antialkoholfylte timer en sen søndags ettermiddag. Vi må ikke la det gå for lenge før neste gang vi samles rundt marsipanen, sjokoladen, vaniljekremen og kakaoen. Evt bare smilene. For jeg smiler enda ved tanke på flotte flotte mennesker. Fantastiske individer. Dere er elsket <3