Man kan selvsagt aldri helt vite hva livet vil eller skal føre med seg. Følelsen av å ta til takke kan være totalt fraværende i flere år før man faktisk får seg en real virkelighetssjekk og ser håpløsheten i hvert åndedrag i mennesket man trodde var veien mot å puste fritt, lykkelig og lenge. Jeg, som de fleste andre, har vært der. For første gang i livet vil jeg likevel påstå at sikkerheten når mye lenger enn forelskelsen. Selvsagt er jeg forelsket, men også fortapt, både i hverdag og fjerndag. Etter over 2 år på hver vår del av kloden før vi faktisk fikk mulighet til å treffes oftere enn en helg eller så i mnd ble en mental trygghet bygget og støttet opp av samtaler og analyseringer som gjør meg mer enn gjennomsnittelig sikker på at dette, det er dette mennesket jeg faktisk skal dele livet mitt med.

Jeg er ingen prinsesse. Fraværende prinsessetittel til tross, jeg romantiserer tanken på livet. Da jeg var liten måtte jeg i det minste bli sangstjerne, jeg skulle ikke bli som mamma som var hjemme med oss barna og brukte hele livet sitt på å være ubetydelig i de store sammenhenger. Sangstemmen lot dessverre vente på seg, men jeg nekter fortsatt å forsvinne i mengden. Til tider lurer jeg på om dette kan gjøre meg til et veldig vanskelig menneske å omgås grunnet stor skeptisisme til nesten-fortrengte bekjentskaper og deres mangel på vilje og mål. Jeg kritiserer selvsagt mennesker, hvem gjør vel ikke, – inni meg - men tror og håper sterkt at det er på en annen måte enn andre negative tanker og sosiale overbevisning. Overfladisk er jeg derimot ikke, og å dømme har jeg rett og slett ikke nok anti-sosial kunnskap til å praktisere selv. Kommer man dog fra en “liten” by som jeg gjør blir man dessverre satt opp mot veggen hver eneste gang man viser ansikt og blir nettopp det, ikke dømt nedenom og hjem, men nedenom og langt langt vekk fra dets geografiske krets.

Det som aldri slo meg den gang var at mamma var like gammel da som jeg er nå da jeg meldte min ankomst. Og ut fra den påståtte heller smertefrie fødselen var det heller ingen prinsessekrone som smertet.

Så, med hele forrige uthalende avsnitt vil jeg bare få frem at jeg ikke på noen måte tar livet for gitt. Jeg skal redde verden. På en eller annen måte. Så når jeg nå sitter her med diskret matematikk og java-programmering til langt opp under ørene tvinges jeg virkelig til å tenke etter om det er dette jeg vil. Hver dag er en ny sjanse til å endre målet. og mitt endres, sakte men sikkert. Men dessverre ikke hver dag.