Casa del Hugleik.

“Hei Rebecca. Det er Bjørn her.”
Tenk fort. Bjørn. Ahh, huseier.
“Vi ville bare spørre om noe” *kunstpause*, jeg holder pusten.
“Har dere vært sammen lenge?”
“3 år.”
“Ja, for vi ville veldig gjerne at dere skal komme og bo i Nykirkeallmenningen.”

JA! Frustrasjon som har bygget seg opp siden januar slipper med ett taket og jeg jubler høyt, med Bjørn på øret. Vi har endelig bestemt oss for en leilighet vi vil ha, en som begge er fornøyde med, en som ligger (nesten) akkurat der vi vil den skal ligge. En som er så ny at Thomas ikke føler den er skitten og en med gulv og vinduer som gjør at jeg ikke får klaus. Kjærsteriet skal ta en helomvending; vi skal bli samboere. Jeg skal bli sambo. Dele seng, klesskap, kjøleskap og skittentøyskurv til vanlig. Helt til vanlig. Og det er en seiersfølelse at den ENE vi endelig bestemte oss for får vi. Bjørn elsker meg, jeg vet det nok.

“Dere er et av to par vi veldig gjerne vil at skal bo her” sa han over telefon dagen før. Det var den eneste kontakten vi hadde hatt. Allerede tidligere på dagen kunne han fortelle hvor hyggelig han syntes jeg var. Over telefon. Jeg naila den. Lett.

“Kommer dere ut til oss på søndag da?” fortsetter han etter å ha latt meg puste ut etter jubelropet.

ÆvåduThomas. Samboere. I casa del Hugleik.

I’m not pretending.

I det jeg dumper ned på senga hører jeg det hyler fra andre siden av veien. Det har begynt å regne sidelengs og ungene i barnhagen hyler av fryd samtidig som de stakkars barnehagetantene prøver å bære dem med seg inn. Jeg kjenner det kribler i magen min.
På vei ned til byen fra eksamen kjente jeg lukten, lukten av varm, våt asfalt. Lukten som minner om barndom, sommerferie, frihet.
Og nå står jeg på tå, drar meg opp, ut i vinduet og kjenner den samme lukten igjen. Skulle ønske jeg var en av de små i knall rosa kjole med armene i været. Som strekker dem opp mot en tilværelse med ingen andre bekymringer enn.. Ingen. Som kan legge all livets glede i varm, våt asfalt.

Istedet setter jeg meg tilbake i senga, drar teppet over beina og puster. Siste eksamen er overstått og jeg aner ikke hvordan det gikk. Ler stille inne i meg over den håpløsheten jeg har vist i det siste. Er det en egenskap som følger med alle mennesker at man alltid skal være misfornøyd med det man presterer?
At godt aldri er godt nok?

Er jeg bare en subklasse av en universell superklasse?
Hva er mine private attributter?

Jeg savner å stå bak scenen, nettopp kommet av etter et nummer. Følelsen av å ikke være god nok da fikk meg bare til å gi enda mer neste gang. Scenen. Tunge, varme tepper som skjuler all nervøsitet, som man kan tulle seg inn i, være usynlig i. Som skjuler alt helt til du selv velger å ta steget. Steget ut i scenelyset, kjenne varmen fra lyskasterne som bringer frem sjel i bevegelsene dine. Mine. Når skal jeg slutte å drømme om den? Når skal jeg slutte å danse foran speilet, de samme gamle koreografiene? De samme bevegelsene som jeg har hatt inne i meg helt siden jeg sluttet å danse som jeg kjenner må ut en gang. Må ut på en scene. Hvilken som helst. Gateplan. Når skal jeg slutte å ta på meg danseskoene bare for å se på pointen? Tøye den?

I’m not pretending.

Jeg har bestemt meg; denne sommeren skal bli alt det de andre somrene aldri ble.
Jeg skal dyrke livet.
Jeg skal stoppe opp og lukte på varm, våt asfalt. Hele tiden.
Jeg skal strekke armene opp i været, strekke dem opp mot lykken.
Gjøre det jeg kan for at denne sommeren,
denne sommeren skal godt være godt nok.

(soundtrack: Mika – Happy Ending)