..so don’t tell me you might just let it go

Flyttefot. Jeg er på flyttefot. Hele leiligheten er et sammensurium av sorte avfallssekker, pappesker og forventninger.

Endelig skal det skje, endelig skal jeg og Thomas ha samme adresse. Jeg hører om mennesker som flytter sammen bare etter noen helger på byen. Men jeg angrer ikke for å ha ventet, samholdet må jo bare vise at dette er riktig. Veldig riktig.

Akkurat nå er jeg en melodi, den forfølger meg på jobb, den surrer i hodet mitt når jeg sover. Jeg analyserer teksten og forføres av melodien. Det skal ikke mye til.

Og jeg greier det igjen; drepe den.

Flake
Jack Johnson

I know she said it’s alright
But you can make it up next time
I know she knows it’s not right
There ain’t no use in lying
Maybe she thinks I know something
Maybe maybe she thinks its fine
Maybe she knows something I don’t
I’m so, I’m so tired, I’m so tired of trying

It seems to me that maybe
It pretty much always means no
So don’t tell me you might just let it go
And often times we’re lazy
It seems to stand in my way
Cause no one NO not no one
Likes to be let down

I know she loves the sunrise
No longer sees it with her sleeping eyes
And I know that when she said she’s gonna try
Well it might not work because of other ties and
I know she usually has some other ties
And I wouldn’t want to break ‘em, nah, I wouldn’t want to break ‘em
Maybe she’ll help me to untie this but
Until then well, I’m gonna have to lie to you.

It seems to me that maybe
It pretty much always means no
So don’t tell me you might just let it go
And often times we’re lazy
It seems to stand in my way
Cause no one no not no one
Likes to be let down
It seems to me that maybe
It pretty much always means no
So don’t tell me you might just let it go

Din. Mest min, men bittelitt din. Dog bare bittelitt.

frøken Guri Schanke calling

“eg berre MÅ fortelle deg ei gøyal historie om den kjolen der”, damen med den pene bergensdialekten står foran meg med stjerner i øynene. iallefall sølv-paljetter. hun peker på kjolen. kjolen med stor K.

jeg hadde akkurat rukket å legge fra meg jakken på bakrommet etter pausen på lørdag da Margrethe kom småjoggende inn døra. telefonen hadde ringt mens jeg var ute.

“ICHI Sundt, det e Margrethe”
“hei! dette er Guri Schanke. du har en kjole jeg bare må ha!”

damen med den pene bergensdialekten hadde stått utenfor en kirke i Oslo sammen med barnebarnet sitt, fortsatt med tårer i øynene etter en meget vakker bryllups-seremoni, da en bil plutselig hadde bråbremset og et spinkelt kvinnemenneske hadde løpt ut. en spinkel Guri Schanke. Guri bare _måtte_ ha alle detaljer om kjolen; hvor den var kjøpt, leverandør, hvordan hun i alle dager kunne få tak i dette fantastiske plagget? damen med den pene bergensdialekten hadde gladelig delt opplysningene med den opprømte kjendisen. “litt av en reklame” hadde hun tenkt.

få øyeblikk etter hadde altså Margrethe Guri på øret.
“vet du hvem jeg er?” spør Guri.
“ehh, heh, ja-a” stotrer Margrethe.
“hvilken størrelse tror du jeg må ha?”

Margrethe og Guri ble gode venner den dagen. telefonvenner.
jeg ser for meg synet av en løpende kjole-gal middelaldrende frøken. jeg hadde blitt livredd om frøken Schanke hadde tatt sats i passasjersetet og spurtet mot meg med sølvpaljetter og silke i øynene. livredd.

“duh og duh så gøy!” avslutter damen med den pene bergensdialekten da jeg viser henne kjolen vi har hengt av på bakrommet.
jeg kniser. ja, du og du så gøy.