“eg berre MÅ fortelle deg ei gøyal historie om den kjolen der”, damen med den pene bergensdialekten står foran meg med stjerner i øynene. iallefall sølv-paljetter. hun peker på kjolen. kjolen med stor K.

jeg hadde akkurat rukket å legge fra meg jakken på bakrommet etter pausen på lørdag da Margrethe kom småjoggende inn døra. telefonen hadde ringt mens jeg var ute.

“ICHI Sundt, det e Margrethe”
“hei! dette er Guri Schanke. du har en kjole jeg bare må ha!”

damen med den pene bergensdialekten hadde stått utenfor en kirke i Oslo sammen med barnebarnet sitt, fortsatt med tårer i øynene etter en meget vakker bryllups-seremoni, da en bil plutselig hadde bråbremset og et spinkelt kvinnemenneske hadde løpt ut. en spinkel Guri Schanke. Guri bare _måtte_ ha alle detaljer om kjolen; hvor den var kjøpt, leverandør, hvordan hun i alle dager kunne få tak i dette fantastiske plagget? damen med den pene bergensdialekten hadde gladelig delt opplysningene med den opprømte kjendisen. “litt av en reklame” hadde hun tenkt.

få øyeblikk etter hadde altså Margrethe Guri på øret.
“vet du hvem jeg er?” spør Guri.
“ehh, heh, ja-a” stotrer Margrethe.
“hvilken størrelse tror du jeg må ha?”

Margrethe og Guri ble gode venner den dagen. telefonvenner.
jeg ser for meg synet av en løpende kjole-gal middelaldrende frøken. jeg hadde blitt livredd om frøken Schanke hadde tatt sats i passasjersetet og spurtet mot meg med sølvpaljetter og silke i øynene. livredd.

“duh og duh så gøy!” avslutter damen med den pene bergensdialekten da jeg viser henne kjolen vi har hengt av på bakrommet.
jeg kniser. ja, du og du så gøy.