You are currently browsing the monthly archive for september, 2007.
Aldri har verden føltes større, aldri har en stemme rørt meg så sterkt.
“Hei, det e meg.”
“Stine?”
Linjen fra Kenya hadde mye delay, stemmen hennes sprakte, og tårene mine rant. I strie, strie strømmer. Hun er så langt unna, skal være det så lenge.
“Eg ringte bærre for å sei at eg e gla i deg.”
“Du å æ.”
“Vi to.”
Alle som kjenner meg vet at jeg ikke liker rødt. Jeg kan ikke fordra rødt. Har, som det materialistiske mennesket jeg er, gått til innkjøp av én rød singlett, bare for tilvenningssiden av det (røde negler derimot..).
Men idag. I dag bekler den røde singletten overkroppen min, det er nesten som jeg føler jeg bærer på en hemmelighet. Som student ved det Samfunnsvitenskapelige fakultet skulle man tro hele Høyden skulle være rød i dag. Men det er den ikke. Jeg tror folk har for vanskelig med å vise sin offentlige støtte. De liker heller å nikke bekreftende under mer eller mindre lukkede arrangementer i mørke lokaler med verdens-løsende raddiser som innbedte forelesere. De diskuterer høylydt verdensproblemene i kantina, lukter kruttsterk kaffe og er blinde for mennesker som ikke lever opp til deres selvopphøyde engasjement. Men det å gå inn for en kollektiv støttet sak. Det blir for åpent. For mote.
Jeg er ikke rødkledt alene i dag. Det er faktisk flere av oss. Så vi ser lettere granskende på hverandre, prøver å finne ut om den andre har kledt seg i rødt bare for humørets skyld, om det er tilfeldig, eller om vi sammen støtter en sak. En så utrolig håpløs sak. Så tilslutt finner vi blikket til hverandre, nikker gjenkjennende og smiler over vår felles hemmelighet.
Det er for ille at jeg i det hele tatt tenker etter om jeg burde gjøre det, i frykt for å bli dømt. Som liksom-samfunnsengasjert.
Jeg vet meget godt at det plagget jeg har på meg i dag ikke endrer verden. Ikke jeg alene. Men det å vise sin støtte kan jeg ikke tvinge meg selv til å se ned på. Din ene flyreise tar ikke jorden til grunne, men den setter en standard for hva mennesket burde gjøre. Hva staten burde innfri for å satse på kollektiv-trafikk, for å få flyet ned på bakken. Noen plagg i organisk bomull fra H&M redder ikke mange sultne barn. Om du kaster melkekartongen hel uten å brette den har heller ingenting å si. Jeg kan love deg. Ingenting. Men sammen.
Så jeg bærer den røde singletten min med stolthet i dag. Ikke på grunn av mote. Ikke for å være noe jeg ikke er.
Men rett og slett for å støtte Burmas innbyggere.
Og DET burde du også gjøre.
Tåa lurer utenfor dyna, som for å se om det er trygt å komme ut av gjemmestedet. Jeg hører Thomas pusle på kjøkkenbenken, vet vi hadde en avtale i går om å stå opp tidlig, ha morgenstund. En sånn god en. Men vi ryddet og vasket Casa del Hugleik til nærmere 4 i natt. Totalt unødvendig på én måte. Meget nødvendig for å renske opp på en annen. Både støvet, lufta og mentaliteten.
I det jeg søvnig og med nattetørket hår kommer ut av soverommet presses presskannen ned. Vi skal lære oss å drikke kaffe. I alle fall etter de nettene som bare varer i 5 stakkarslige timer. Frokosten står klar på bordet, huden hans lukter varmt og søtt. Morgenavtalen vår gikk ut på at en skulle lage frokost mens en lagde kaffe. Nå har jeg sluppet unna begge. Kjærsteri er i grunn helt okei. Samboerskap er i grunn enda mer okei.
Ånden hans smaker karamell og kaffe, mens kyssene har en eim av bitter mentol. Jeg tørker vekk litt tannkrem fra munnviken hans. Strikkekåpa har sklidd ned til den ene siden av ryggen og selv om solen skinner er det fortsatt småkjølig i leiligheten. Så han finner frem et teppe og breier det forsiktig over meg før han skyndter seg å gjøre seg ferdig. Alt for noen få minutter på sofaen. De beste minuttene. Døsig merker jeg at han smyger seg under teppet mitt, kysser meg i panna. “Dette er kvalitetstid, Rebecca.”
Vi ser over dagen og som vanlig finner vi ut at vi ikke ser hverandre før til kvelden. Kanskje må han også legge seg uten meg. Kanskje kryper han under teppet, leser et par kapitler, snur seg en vant gang og lukker øynene. Uten meg. Vi bruker ikke opp hverandres oppmerksomhet på denne måten. Samboerskapet har ikke gjort at vi ser mer av hverandre. Forskjellen er kanskje delingen av skittentøyskurven. Men jeg liker det sånn. Liker at jeg gleder meg til å komme hjem. Nettopp fordi jeg ikke har fått nok. Ikke kan få nok.
“Nå skulle jeg gått for 5 minutter siden.”
“Jeg vet det.” Hodet sliter med å la ham trekke seg ut av morgen-himmelen min. Jeg legger hodet på armlenet og ser på at han tar på seg jakke. Sko. Observerer gleden i ansiktet hans da også han blir klar over den blå himmelen over naboblokka. Jeg elsker gleden han finner i de minste tingene. Som gleden han finner i de små tingene jeg finner glede i. Gleden han finner i min glede. Og jeg nå min i hans. Vi sees snart. Døren slamrer igjen etter ham. De korte, raske skrittene og gjenklangen fra det siste “jeg elsker deg” duver i bakhodet mitt når jeg lukker øynene og lukter ham enda en gang. Karamell og parfyme.
Like etter vibrerer telefonen min. Morgenmelding. “Alle bussene marsjerte fra meg i ren protest! Men jammen fikk jeg en tom buss rett etterpå, så dette rekker jeg med god margin! Vel brukte minutter på morgenen 
“
Ja, prinsen. Ytterst vel brukte minutter på morgenen.
Telefonen ringer. Oslonummer jeg ikke kjenner. Garantert telefonselger. Eller kanskje Monica.
Eller kanskje noen andre jeg kjenner sørøstpå. Eller kanskje telefonselger. Mest sannsynlig telefonselger.
“Hallo?”
“Hallo? Er det Rebecca?”
“Det e det”
“Hei Rebecca. Det er Ali (etellerannetikkenorskt) som ringer fra Netcom. Hvordan er det i Bergen da? Regner det eller er det sol?”
“Her rægne det. Som vanlig vettu.”
“Her i Oslo er det litt sol.”
“Da like æ dæ ikke *latter*”
“Jeg ringer deg fordi vi holder på med en kampanje akkurat nå. Så jeg lurte på hvilket abonnement du har?”
“Æ har vært abonnent hos dåkk før æ. I mange år, så æ e egentlig ikke intressert.”
“Har du vært i familien vår i mange år og så har jeg ikke sett deg? Neeehei. Det kan jo ikke være mulig?”
“Haha, stygt reidd for det.”
“Hvorfor vil du ikke være i familien vår lenger da?”
“For æ å samboern min ringe gratis, og vænnan min, og familien min, sia vi aill har Chess (_litt_ må være lov å overdrive når man blir utsatt for en pågående selger).”
“DET er den eneste grunnen? At alle venninnene dine har Chess?”
“Mnei. Ikke bare det. Men samboern min og da.”
“Har du samboer og? Da vil jeg ikke snakke med deg. Neeeeida.”
“Heh. Nei.. *kremt* Men æ e ikke interessert æ asså.”
“Men jeg kan gi deg 13timer gratis ringetid hver måned, og gratis telefon, det er 900kr spart bare i ringetid. Koster nesten ingenting i måneden heller.”
“Det hørres vældig interresant ut (tenker på min lettere slitte nokia som har pepet av smerte helt siden fadderuken), men nei. Æ vil ikke. Beklage.”
“Hvor i Bergen bor du da? Midt i sentrum eller utenfor?”
“Sentrum, æ orke ikke å ta buss. Det bli for dumt.”
“Du skjønner, jeg bodde i Bergen i mange år, men så flyttet jeg til Oslo for å studere.”
“Men mainn kainn da fint studer her?”
“Jeg har hele familien min her skjønner du. Så jeg måtte flytte til Oslo. Men jeg skal tilbake til Bergen om 2 mnd.”
“M’hmm.”
“Kanskje jeg finner deg på en café i Bergen.”
“*latter* Så vi kan diskutere dette?”
“Jeg skal bli salgssjef skjønner du. Og da kan jeg fikse sånn supertilbud til alle venninnene dine. Og samboern din som jeg ikke liker.”
“*latter – igjen* Ja, fiks det du.”
“Du er født i 84 du?”
“Ja.”
“Det er jeg også. Når i 84 da?”
“Koffer spørr du? Sitt ikke du med all informasjon’n om mæ forran dæ no da?”
“Det er pc’en som har informasjonen, ikke jeg. 13/12-84. Da er jeg litt eldre enn deg. 24/02-84.”
“Heh. Ja. Kjipt å vårrå desemberbarn veit du.”
“Men du er sikker på at du ikke vil ha gratis telefon fra meg? Ingen andre får det tilbudet, det er spesielt fra meg til deg.”
“Ja, æ e heilt sikker på det. Takk for tilbudet men nei takk.”
“Sikker?”
“Ja”
“Vel, ha en kjempefin dag da Rebecca, så snakkes vi i Bergen.”
“Hadem”
Og slik slår du ihjel 5 minutter med Ali-telefonselger.
I min posisjon som menneske prøver jeg å realisere meg selv hele tiden. Tvinger ut tanker, er tilstede, tilstedeværende. I øyeblikket. Ikke ofte spør jeg om hjelp. Ikke mange spør jeg om hjelp. Men Sara spørres. Hver gang.
Men Sara er ikke her lenger. Sara har blitt litt mer voksen og flyttet hjem til jobb og sambo. Jeg vet i grunn ikke hva som er så voksent med det. Vet at hun vil være akkurat like lite voksen som meg. Voksenskrekk. Lakenskrekk. Savneskrekk. Uansett sitter jeg alene igjen i Bergen. Og savner henne. Savner alle øyeblikkene jeg ikke fikk utnyttet. Og hennes respons på mitt gråtkvalte kjærlighetsrop var følgende;
“Rebecca mi. vi er ikke lenger unna enn vi bestemmer oss for å være. om du kjenner etter, kjenner du at jeg er der. hver dag. jeg hadde deg med meg i dag. på foreldremøtet. du sa til meg at jeg er herlig, og at jeg ikke har noenting å være redd for fordi jeg er meg. du holdt meg i hånda, og roet hjertet mitt. og jeg tok deg med meg fordi jeg vet du ville gjort meg rolig i den situasjonen. du hadde sagt til meg at jeg er herlig og at jeg ikke har noe å være redd for fordi jeg er meg. Og at jeg vet det, er ikke det nok? Selvfølgelig ville jeg delt mine gode stunder med deg, sett deg smile til meg. Men nå er du i hjertet mitt, og det kan ingen noensinne ta fra meg. Jeg ville rope ut i jubel i dag, snurre rundt og rundt med ansiktet vendt mot himmelen og med din hånd i min. Og i går ville jeg krype opp i sofaen din med tårene mine på kinnet og drikke grøNNte med deg og bare være. For meg er du. Og det er nok. Men når jeg trenger påfyll, kryper jeg inntil og vi kan være. Og smile
Becca,
min duve<3″
Sara. Du gjør meg ordløs. Stemmeløs. Gråtkvalt. Savnende. Og elskende.
Ordene _dine_ denne gang kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Det at du vet hvor mye du betyr for meg.. Det at hjertet ditt har et lite avlukke der jeg kan krype inn. Er sikker på at det finnes en liten kopp te der inne for meg. Venter på meg. Sammen skal vi krige. Sammen skal vi redde verden. Om enn bare for et stakkarslig barneskolebarn med tørket snørr under nesen. Du vet hva jeg mener. Sara litt min. Sara litt verden sin. Sara mest sin. Og nest mest min.
Takk for at du er du.
Min duve.
Man hører skrekkhistorier om stalkere, mennesker som lurer seg inn i hverdagen din, stjeler personligheten din, tar over vennene dine. Styrer livet ditt. Man hører sjelden om frydhistoriene, de med et positivt utfall. Derfor skal jeg fortelle deg om min.
Søndag mottok jeg følgende mail:
“Hello Rebecca,
My name is Ashley and I am writing to find out if you were my roommate from Disney in 2004. Her name was Rebecca Hoseth. She was a very nice girl and I lost contact with her. You look very much like her and if you are not, I am very sorry to take up your time. Please reply back and let me know if I have contacted you by mistake. Thank you for your time.
Ashley”
Så vidt jeg vet finnes det ikke mange Rebecca Hoseth, iallefall ikke her i Norge. Spesielt ikke blant Disney Castmembers. Så jeg svarte Ashley. Og fikk følgende mail i morges:
“Becca,
Oh my goodness!!! You have just made my day! I could write a book right now.
So I’m gonna give you the short version of my life!
Jan – 2004 I met the most wonderful, beautiful Norwegian (also my roommate.) 
End of 2004 – You disappeared from my life! 
(…)
June 2007 – now. Still with Disney but now in scheduling. I make the schedules for all of EPCOT custodial. Everytime I go to Epcot to meet my contacts, I see the Norway building and think of you.
Now the part about finding you. (I had a tough time.)
It’s something I have thought about many times. I questioned, how do I ever make contact with you again. I tried a couple of different ways in the past, but that didn’t work.
(…)
Then I was talking to my boyfriend, telling him about you, and telling him i wanted to find you to write back and forth. He started laughing and didn’t think it was possible. All last night I was determined to find you. He kept telling me I was stalking you. I told him no, that i really wanted to find you (so maybe I kind of did but I hope you don’t mind.)
This is crazy but this is how I found you. I was on facebook looking (because we had discussed it at work about facebook being world wide). I couldn’t find you under Norway, but I found this girl named Victoria. And I kept telling myself that I remembered you talking about your sister or family member, Victoria. She looked so much like you. So I looked all over her site and could not find you, but I thought I saw you in a couple of her pictures. So I click on the Hoseth tab and saw you. I just knew that it was you and that if it wasn’t you, then you had an identical twin somewhere. The only problem is that I could not add you as my friend because it would not let me.
I did not stop there because I couldn’t contact you to write to you. So my boy friend had the idea to google your name and see what came up. Sure enough he clicked on a couple of websites and found your picture and I found an email address for you. So I could write to you (or what I was hoping was you.)
(…)
And now I am super excited because it’s you and I have found my long lost Norwegian roommate.
I hope you hear all about you.
Ashley <3 :) “
Jeg må innrømme jeg stusset litt da jeg så på blogstatsene på wordpress at noen hadde søkt etter navnet mitt. Trodde ikke det var flere enn pappa som kunne komme på å gjøre det. Men igjen kunne det jo hende han hadde hatt en kjedelig dag på jobben.
Og jeg stusset enda mer da jeg kom over mailen fra Ashley. En jente jeg selv har lett etter utallige ganger siden jeg flyttet fra Florida, angret som en hund for at jeg ikke holdt kontakten med. Som jeg har lekt med, vokst med, funnet meg selv med. Og så ble jeg funnet. Igjen.
Det er som en helt ny verden har åpnet seg.
Man kan jo komme på “Tore på sporet” for langt mindre.
Det har allerede gått to hele døgn siden jeg gjenoppdaget min fortrengte trønderhet. Åge gjestet oss her i Bergen. Og for de som lurer; ja, vi er på fornavn. Ekte trøndere er på fornavn med Åge. Ekte trøndere kan alle tekstene til Åge. Og om du lurer igjen; det viste seg at også jeg kunne de. Alle. Og de få setningene jeg var usikker på brølte jeg.
Ja, æ vil dains me dæ, ja, jeg drar gjerne til Rio med deg, ja, fotbailln deinn e roinn. Og ja, jeg lever livet. Åge er helten, Sambandet er legendene. Billetten ble ikke kjøpt før samme dag, alle venner som så sikkert skulle være med og støtte opp om min opprinnelse ga seg en etter en. Samtidig som de kunne forsikre om at de kom til å til å angre dagen etter. Men akkurat det hjalp så lite der jeg sto med billetten i hånden. Heldigvis fikk jeg sporet opp en Steinkjerbygg. Og man trenger ikke å ha mer enn en for å digge offentlig på en konsert.
Så Åge og Sambandet kom på scenen, vi, liksomtrønderne med skinnvest og en samling kjønnshår til bart i tillegg til de ihuga gæmlissene digget fra første sekund. Jeg har aldri vært så våt av øl, så klemt og dyttet på, aldri hørt så mye etterligningstrøndersk og aldri sunget så grusomt høyt på en konsert før. Men det var verdt det. Hvert eneste sekund av det.
På vei ut datt jeg raskt tilbake til barndommen og kjøpesentrenes ballrom da jeg balanserte på alle plastikk-ølglassene folk hadde kastet fra seg. Og jeg måtte smile for meg selv. Noen ganger skal det ikke mer til enn en smågammel trønder og det langhårede bandet hans før jeg føler jeg lever litt ekstra. Skulle ønske jeg kunne steget om bord i groupie-bussen hans som ventet utenfor inngangen. Istedet tok jeg fjellet fatt og vandret hjem til sambo. Med verdens største berusede smil om munnen. Beruset på livet.
Du å æ, Åge.
Dåkk å mæ, Sambandet.
Dåkk å mæ.
De ser totalt fortapte ut der de ligger og kaver i en kjapp usikkerhet. Slår armene opp mot den såpeglatte veggen men har ikke sjans til å få tak. De har mistet taket i relevansen. Lukker øynene og ser inn i seg for å innhente troen.
Forstå at den verden vi får opplyst ikke lenger baseres på kunnskap skapt av journalister med papiret som ektefelle. Deres syn på verden. En verden som ikke kan oppdateres før neste utgave går i trykken. Dagen etter.
“Vi har ikke fått beskjed om at dette skal produseres for web.”
Hva er det vi har fortalt dere da? Og for guds skyld, vær litt realistiske. Hva trodde dere kom til å bli utfallet fra et tverrfaglig samarbeid mellom 3 studieretninger hvorav den ene heter Nye Medier? Skulle vi designet en play-knapp i dvd-menyen deres? Om det absolutt er det dere vil kan jeg gjøre det. Også. Men kom ikke her og si at tanken ikke har streifet dere.
Jeg blir så imponert over trangsyntheten til folk når de presterer å klage over noen stakkarslige forelesninger som ikke støtter 100% opp under deres retning. De skulle fått et valg sier de, et valg for de som ikke har lyst til å lære om akkurat dette. Vel, dra på deg mine trange sko. Jeg har ikke et eneste faens fag som var det jeg ble lovt. Slå den.
Slutt å klag. Det skader deg ikke å utvide horisonten litt. Avisen er ikke lenger fremtiden.
Jeg beklager. Ikke.
Imogen Heap – Hear Me Out
Så vi starter med blanke ark. Åpner for en ny verden. Åpner for nye inntrykk.
Jeg vil du skal høre en sang. Eller. Jeg skal lese en tekst for deg. En sangtekst av en av mine viktigste låtskrivere; Damien Rice.
En tekst som har åpnet øynene mine litt i det siste. Ta aldri hverdagen for gitt. Lev hver dag som om den er den siste. For hver gang du blunker skal du gis noe nytt. Det er en grunn til at vi eksisterer. Og man skal alltid gjøre det beste ut av det. Man _må_ gjøre det beste ut av det. Vi skylder dem det.
Og aldri, aldri, leve halvveis.
Accidental babies
Well I held you like a lover
Happy hands
And your elbow in the appropriate place.
And we ignored our others
Happy plans
With a delicate look upon your face.
Our bodies moved and hardened
Hurting parts of your garden
With no room for a pardon
In a place
Where no one knows
What we have done
Do you come?
Together ever with him?
And is he dark enough?
Enough to see your light?
And do you brush your teeth before you kiss?
Do you miss my smell?
And is he bold enough to take you on?
Do you feel like you belong?
And does he drive you wild?
Or just mildy free?
What about me?
Well you held me like a flower
Sweaty hands
And my foot in the appropriate place.
And we use cushions to cover
Happy glands
In the mild eschew of our disgrace.
Our minds pressed and guarded
While our flesh disregarded
The lack of space
For the light-hearted
In the boom
That beats our drum
Well I know I make you cry
And I know sometimes you wanna die
But do you really feel alive
Without me?
If so: be free
If not: leave him for me
Before one of us has accidental babies
For We are in love.
Do you come?
Together ever with him?
And is he dark enough?
Enough to see your light?
And do you brush your teeth before you kiss?
Do you miss my smell?
Is he bold enough to take you on?
Do you feel like you belong?
And does he drive you wild?
Or just mildly free?
What about me?
What about me?
What about..?
Jeg strekker nakken, blotter strupen. Legger ubeskyttet glede i hender som kan knuse den med et enkelt “nei”.
