Det har allerede gått to hele døgn siden jeg gjenoppdaget min fortrengte trønderhet. Åge gjestet oss her i Bergen. Og for de som lurer; ja, vi er på fornavn. Ekte trøndere er på fornavn med Åge. Ekte trøndere kan alle tekstene til Åge. Og om du lurer igjen; det viste seg at også jeg kunne de. Alle. Og de få setningene jeg var usikker på brølte jeg.
Ja, æ vil dains me dæ, ja, jeg drar gjerne til Rio med deg, ja, fotbailln deinn e roinn. Og ja, jeg lever livet. Åge er helten, Sambandet er legendene. Billetten ble ikke kjøpt før samme dag, alle venner som så sikkert skulle være med og støtte opp om min opprinnelse ga seg en etter en. Samtidig som de kunne forsikre om at de kom til å til å angre dagen etter. Men akkurat det hjalp så lite der jeg sto med billetten i hånden. Heldigvis fikk jeg sporet opp en Steinkjerbygg. Og man trenger ikke å ha mer enn en for å digge offentlig på en konsert.
Så Åge og Sambandet kom på scenen, vi, liksomtrønderne med skinnvest og en samling kjønnshår til bart i tillegg til de ihuga gæmlissene digget fra første sekund. Jeg har aldri vært så våt av øl, så klemt og dyttet på, aldri hørt så mye etterligningstrøndersk og aldri sunget så grusomt høyt på en konsert før. Men det var verdt det. Hvert eneste sekund av det.
På vei ut datt jeg raskt tilbake til barndommen og kjøpesentrenes ballrom da jeg balanserte på alle plastikk-ølglassene folk hadde kastet fra seg. Og jeg måtte smile for meg selv. Noen ganger skal det ikke mer til enn en smågammel trønder og det langhårede bandet hans før jeg føler jeg lever litt ekstra. Skulle ønske jeg kunne steget om bord i groupie-bussen hans som ventet utenfor inngangen. Istedet tok jeg fjellet fatt og vandret hjem til sambo. Med verdens største berusede smil om munnen. Beruset på livet.

Du å æ, Åge.
Dåkk å mæ, Sambandet.
Dåkk å mæ.