I min posisjon som menneske prøver jeg å realisere meg selv hele tiden. Tvinger ut tanker, er tilstede, tilstedeværende. I øyeblikket. Ikke ofte spør jeg om hjelp. Ikke mange spør jeg om hjelp. Men Sara spørres. Hver gang.

Men Sara er ikke her lenger. Sara har blitt litt mer voksen og flyttet hjem til jobb og sambo. Jeg vet i grunn ikke hva som er så voksent med det. Vet at hun vil være akkurat like lite voksen som meg. Voksenskrekk. Lakenskrekk. Savneskrekk. Uansett sitter jeg alene igjen i Bergen. Og savner henne. Savner alle øyeblikkene jeg ikke fikk utnyttet. Og hennes respons på mitt gråtkvalte kjærlighetsrop var følgende;

“Rebecca mi. vi er ikke lenger unna enn vi bestemmer oss for å være. om du kjenner etter, kjenner du at jeg er der. hver dag. jeg hadde deg med meg i dag. på foreldremøtet. du sa til meg at jeg er herlig, og at jeg ikke har noenting å være redd for fordi jeg er meg. du holdt meg i hånda, og roet hjertet mitt. og jeg tok deg med meg fordi jeg vet du ville gjort meg rolig i den situasjonen. du hadde sagt til meg at jeg er herlig og at jeg ikke har noe å være redd for fordi jeg er meg. Og at jeg vet det, er ikke det nok? Selvfølgelig ville jeg delt mine gode stunder med deg, sett deg smile til meg. Men nå er du i hjertet mitt, og det kan ingen noensinne ta fra meg. Jeg ville rope ut i jubel i dag, snurre rundt og rundt med ansiktet vendt mot himmelen og med din hånd i min. Og i går ville jeg krype opp i sofaen din med tårene mine på kinnet og drikke grøNNte med deg og bare være. For meg er du. Og det er nok. Men når jeg trenger påfyll, kryper jeg inntil og vi kan være. Og smile

Becca,
min duve<3″

Sara. Du gjør meg ordløs. Stemmeløs. Gråtkvalt. Savnende. Og elskende.
Ordene _dine_ denne gang kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Det at du vet hvor mye du betyr for meg.. Det at hjertet ditt har et lite avlukke der jeg kan krype inn. Er sikker på at det finnes en liten kopp te der inne for meg. Venter på meg. Sammen skal vi krige. Sammen skal vi redde verden. Om enn bare for et stakkarslig barneskolebarn med tørket snørr under nesen. Du vet hva jeg mener. Sara litt min. Sara litt verden sin. Sara mest sin. Og nest mest min.

Takk for at du er du.
Min duve.