You are currently browsing the monthly archive for oktober, 2007.
Og merkelig nok, vil nok mange inkludert meg selv si, gjør det meg ingenting at laget akkurat nå er Brann. Ja, jeg kjente nesten en rykning i den ene smilemuskelen da vi sto nede på festplassen, faklene ble tent, folket sang og heltene kom hem. Med gullet stolt i hånda. Greit nok var Friele stor i kjeften. Greit nok var fulle bergensere enda mer brautende enn bergensere pleier å være. Greit nok ser de det som en selvfølge at de skulle vinne i år – det er jo bare 44 år siden forrige gang! Jeg tok meg i å synge med. Gaule med på sangene som pappa lærte meg som liten pike for å irritere “storungan” på skolen til mamma. Med andre ord verken “Tjokk og feit og full” eller “Gullet skal hem”. Jeg lærte tidlig at byen er Bergen. Likevel var det aldri noe spørsmål om at laget var Rosenborg. Laget er fortsatt Rosenborg. Men hjembyen min? Den ligger mellom syv stolte søstre.
Du skulle vært der, det er umulig å beskrive.
Gullet er heme!
Jeg håper du fikk sett bildene på tittekassa fra byen min i kveld.
“Rebecca, jeg trodde ikke du kunne ha slik skadefryd!” sa de forskrekket da jeg måtte innrømme at jeg helst så at Brann tapte kampen mot Ålesund selv om seieren var et faktum, at hvem som helst kunne ha vunnet serien for min del, bare ikke brauterne. Men tårene brenner i øyekroken når jeg ser for meg gleden i ansiktene til alle de som lot seg rive med nede på festplassen med øynene godt festet til storskjermen, enten de var 5 eller 95. Fantastisk!
I kveld, men bare for i kveld, tar jeg det tilbake kjære medborgere. Gratulerer så mye med seieren, som i 1963 er gullet endelig heme. Hurra!
Jeg klemmer henne. Drar kroppen hennes inn mot min, knuger henne hardt. Vet at hun stritter imot, utenpå, men aner en lengsel etter å bli forstått langt der inne. Så jeg holder henne fast helt til jeg kjenner at spenningen i musklene hennes gir opp, at hun lar seg selv bli svak, og min.
“Jeg er glad i deg” hvisker jeg.
“Jeg er glad i deg også”, stemmen hennes er som et tørt løv som blir knust under foten min. Hun tvinger ordene ut, men jeg vet at hun mener dem. At hun har vondt for å si dem men når de først blir sagt kan de aldri tas tilbake. Og jeg kommer aldri til å gi dem tilbake.
Ikke en gang i bytte mot en pepperkake.
Du veit ikkje kor vakker du er.
Når man får kjeft for at man stiller opp for lite, og man tar seg nær av det. Er det da et bevis på at stemmen som kjeftet kanskje hadde noe for seg?
Noen som har vidunderoppskriften på 30 timer i døgnet? Jeg betaler dyrt.
“Hvem spiste du sammen med på det bildet der da Thomas?”
“Rebecca, samboern min.”
“Åhh? Er hun snill?”
“Hun har et hjerte av bomull.”
“Hva mener du med det?”
“Det er det bløteste jeg vet om.”
Han løfter opp skoen, drar fingrene forsiktig over skinnet, lar fingertuppene føle på konturene der skinnet møter sålen, jeg kan ane et smil i munnviken hans.
“Denne kunne vært en del av Zaras kolleksjon.”
Jeg er på kul-kultur-tur med søstrene mine. Og pappa.
Vi har lenge planlagt reise. En tur bare for pappa og oss, connectes litt igjen – noe som kan være nødvendig når man har favnen full av utbrytende tenåringsdøtre. Og en på godt over tjue. Vi fikk tidlig beskjed om at det ikke kom til å bli noen badeferie. Fair enough. Nei, vi skulle være kulturelle. Lære litt. Fair enough. Dette kan jeg like. Prinsen lurer ofte på hvorfor jeg så absolutt må dra dit “ingen” har vært før meg. Jeg har vanskelig for å forklare, har ingen gode hit-it-statements om at verden raskt blir for liten, at eventyrlysten blir for stor. Jeg greier ikke forklare hvorfor akkurat _jeg_ så gjerne vil oppleve dette. Hvorfor dette er mer viktig for meg enn andre. For det virker som det er det.
Men med vår kjøpekraft finnes ikke hindringer. Eventyrlysten kan ikke lenger føre meg forbi. Over. Vekk.
Vilnius, Litauen. Hun ser ut som en vanlig, liten litausk kone, går med vesken over armen og skautet på hodet. Og jeg stusser på hvorfor hun plutselig krøker seg sammen i det hun oppfatter vår turistiske naivitet. Det er vår første dag i Vilnius. Hun kreker seg inn mot armen til pappa, folder hendene og snakker et språk hun vet vi ikke forstår. Ber med lave, klagende ord, mumler dem ut. Stille. Masende. Pappa, som jeg, greier aldri å motstå. Det lille vi hjelper hjelper ikke mye. Men litt. Og mye litt hjelper mye. Han slipper mynten ned i hendene hennes, smiler forsiktig. Og så går vi. Jeg gløtter over skuldrene etter henne, ser at hun retter seg opp, begynner plutselig å rope med sint stemme etter oss og kaster mynten med all sin kraft bak seg. Vi hjalp ikke mye. Ikke nok. Og med rak rygg går hun med raske, irriterte skritt bort fra oss.
Vilnius, Litauen.
Det er en fantastisk by som ikke bærer store tegn av Sovjetunionens historie, ligner ikke det vi ser for oss som et typisk østblokkland. Gamlebyen står på Unescos liste over verneverdige bygninger. Jeg er usikker på om all oppussingen betales av staten selv eller om den blir støttet av EU. Menn i orange arbeidsuniformer svetter og roper til hverandre, retter på hverandres brosteinlegging. Steinlegging som skjer i atskillig raskere tempo enn hjemme i Bergen. Menn som garantert har jobbet sine timer på norske anleggsplasser. Flyet hit var stappfullt av kortklipte menn med lengten i blikket (jeg liker iallefall å tro det) etter kone og barn som de atter skulle få se når flyet endelig landet. Hjemme. Hvem som enn betaler må iallefall betale nok til at de gjør en god jobb. Byen er nydelig restaurert.
Så vi går gjennom gamlebyen, diskuterer menneskets reaksjoner - vi er en slik tenkende, diskuterende, familie, drømmer om lokale sjokoladedelikatesser og gløtter nysgjerrig inn fremmede butikk-vinduer. Plutselig ser jeg et velkjent butikk-skilt; ICHI. Skjønner ikke helt. ICHI? Her? Og det skal ikke ende der. Nordea, Lindex, Living, Jysk, Polarn O. Pyret, B-Young, Vero Moda, Only, Jack&Jones og ikke minst DNB Nord. Norske flagg duver med vinden utenfor den stolte bank-bygningen. Like ved ser jeg Pippi Langstrømpe i vinduet til sveriges ambassade. Mistanken om at pappa har tatt oss med nord til grensa mot Russland blir bare sterkere og sterkere. “Ja, for jeg syntes flyturen bare tok en halvtime” sier Victoria. Jeg unngår å si at jeg fra sikre kilder vet at flyturen fra Oslo til nord-Norge tar atskillig lenger tid enn en halvtime, og nikker bekreftende sammen med henne da hun ser på meg for å få støtte. Grensa mot Russland. Helt sikkert.
Mennesket er i stand til å gjøre de mest forferdelige ting, og i det vi går ned i fange-cellene i det gamle KGB-kvarteret lyner minner fra Killing Fields i Kambodsja gjennom hodet, forferdeligheten banker i panna. Også her i Vilnius ble mennesker torturert, holdt fanget i kulde i timesvis, bodde i åresvis, drept mens de så rett inn i pistolløpet. Bare fordi de trodde noe annet enn majoriteten. En majoritet som ikke tilhørte staten deres. Det er ikke lenger enn noen tiår siden de siste fangene slapp ut. Ikke lenger enn noen tiår siden de siste fangene ble henrettet.
Det var godt å endelig komme seg ut av bygningen igjen, kjenne høstsola mot ansiktet. Jeg snur meg for å slippe og myse, og ser dermed inn i navnene til alle som ble holdt fanget der. Navnene og datoene for fødsel og død er skrevet inn i muren rundt hele bygget. Det litauske folk er et ungt folk.
TV-tårnet blir også besøkt med dens 360graders restaurant 165m over bakken. 14 mennesker ble meid ned av tanks her i -91 da russerne ville avgjøre hvilken informasjon som ble sendt ut til folket. Det sivile litauske folk sto arm i arm rundt tårnet for å beskytte deres identitet. Og ble regelrett meid ned, knust under tonnen av rullende, militær grusomhet.
Men utsikten var fenomenal. Vilnius er fenomenalt. Med sitt Borat-språk (jarra) og eventyrlige priser er Litauen fenomenalt. En middag for 4 med to retter til hver med øl og brus kostet i underkant av 250kr. Man klager ikke da.
Så du shoppet mye da, Rebecca? Shoppet gjorde jeg. Voksen har jeg kanskje også blitt. Sånn i samme slengen. For jeg vil nesten kalle meg voksen når bagasjen hjem besto av nyinnkjøpte treningssko, bag, alkohol, delikatesse-sjokolade, keramikk-figur (_nydelig_), EN kjole (wow – JEG VET!) og bøker. Kilovis med bøker. Så mange kilo at jeg trengte Hildegunn og Mia til å hjelpe meg å bære alle kiloene hjem fra flybussen. Bøker om fotografier. Og moter. Bibler om fotografi og mote. Og jeg vil nesten kalle meg voksen når tanken på bøkene får det til å krible i magen min.
Man lærer mye om andre mennesker på slike turer. Selv om man er søstre er man ikke nødvendigvis like. Ikke i det hele tatt. Og selv om man tilhører to ulike generasjoner er man ikke nødvendigvis ulike. På kunstutstillinger pekte jeg og pappa samtidig på de samme bildene, pekte, så på hverandre mens små “åhh” presset seg pipende ut av de måpende munnene våre. En åhh litt dypere enn den andre. Det var nok ikke tilfeldig at samme keramikk-figur lå i koffertene våre på vei hjem, de samme bøkene, de samme inntrykkene og meningene. Man vil gjerne ikke bli lik sine foreldre. Men det er skremmende hvor like man faktisk er.
“Cuba” sier jeg. De nikker.
“Israel” sier Victoria. Vi nikker.
“Vi må planlegge slike turer oftere” sier pappa. Vi nikker.
“Ja, nå i jula” sier Vilde. Vi smiler av henne. Njah. Kanskje ikke allerede i jula.
“Bare vi fire” sier Victoria. Vi nikker, ja – bare vi fire.
Puster du nå, Rebecca? Puster du?
*kjenner etter, holder hånden på magen*
Ja, jeg tror da det.
For første gang på flere uker kunne jeg gå ut av en bygning og titte opp mot den blå himmelen uten å ha dårlig samvittighet. Faktisk registrere frosten rive i neseborene. Tror aldri jeg har smilt så ekte av synet av gule blader på trærne før. Kanskje trenger man å slite litt for å forstå vakkerheten av virkeligheten.
Fingeren er fortsatt stiv, hard, sår og øm. Men endelig begynner den å få tilbake sin vanlige form, mister konturen av pennen som jeg knuget fast i time etter time. Eksamen tar på mer enn bare på sinnet.
“Jeg er stolt av deg”, Thomas står i døren i joggis, venter bare på at jeg skal forsvinne ut av korridoren så han kan legge seg igjen, “du har vært så konstruktiv, så flink”. Takk, det er godt å høre at noen er stolte av deg. At noen synes du har gjort noe bra. Og lesesalen har sett mer til meg enn de aller fleste de siste ukene. Håper lesesalen er stolt av meg.
Følelsene er et virrvarr akkurat nå, kjemper mot hverandre om hvordan jeg skal reagere. Taklet ikke en gang å høre på musikk den korte veien fra eksamenslokalet og hjem. Måtte bare høre min egen pust litt. Jeg vet ikke om jeg har mest lyst til å ta på meg kjole og løpe ut på Nordnes bare fordi, bare for å kjenne solstrålene kjempe seg gjennom frosten og lande på de sommer-hvite kinnene mine eller om jeg skal legge meg under dynene og gråte. Det grå teppet sklir vekk på høyre side av tankene mine og det som avdekkes er smerte. Skuldrene verker fordi de prøver å gi slipp på uker med bekymringer.
At ikke flere studenter bukker under i eksamensperioden aner jeg ikke.
Jeg vil feire! Jeg må ut, jeg må ut! Kast vekk dynene, riv av det grå teppet. Jeg skal ut! Høsten er her!
Jeg skal feire at løvet danser ned i piruetter, jeg skal ta bilder med øynene mine og lagre dem i mappen som heter “lykke”, jeg skal på ha småsko bare fordi, kjenne kjolestoffet brette seg mellom lårene mine. Jeg skal smile. Med åpen munn og vidåpne øyne.
Nyt høsten med meg. Nå når eksamen er ferdig er det ingenting som kan hindre meg.
Livet – det er nå.
Something Corporate – Konstantine
“Det lukter godt” sier prinsen, ser på meg med skyldtynget blikk i det han tar imot båten.
Jeg vet. Det lukter så alt for godt. Det er starten av oktober og jeg spiser sesongens første klementin, greier til og med å få av skallet i ett stykke, men glemmer i luktesrusen å ønske meg noe. Det er ingen fare. Det blir ikke det siste gangen jeg prøver.
Klementin. Jul. Først høst. Så eksamen. Så jul. Vinter. Aking ned Fløyen. Snøborger. Varm nese mot kald rute. Tykke votter som kjemper for å holde rundt hånden inne i det andre paret tykke votter. Kram snø under vinterskoene. Skoene med pels. Marsipan. Jul. Jul. Jul. Og enda flere klementiner.
Og Thailand.
Denne høsten kommer til å bli fin.
