Puster du nå, Rebecca? Puster du?
*kjenner etter, holder hånden på magen*
Ja, jeg tror da det.

For første gang på flere uker kunne jeg gå ut av en bygning og titte opp mot den blå himmelen uten å ha dårlig samvittighet. Faktisk registrere frosten rive i neseborene. Tror aldri jeg har smilt så ekte av synet av gule blader på trærne før. Kanskje trenger man å slite litt for å forstå vakkerheten av virkeligheten.

Fingeren er fortsatt stiv, hard, sår og øm. Men endelig begynner den å få tilbake sin vanlige form, mister konturen av pennen som jeg knuget fast i time etter time. Eksamen tar på mer enn bare på sinnet.

“Jeg er stolt av deg”, Thomas står i døren i joggis, venter bare på at jeg skal forsvinne ut av korridoren så han kan legge seg igjen, “du har vært så konstruktiv, så flink”. Takk, det er godt å høre at noen er stolte av deg. At noen synes du har gjort noe bra. Og lesesalen har sett mer til meg enn de aller fleste de siste ukene. Håper lesesalen er stolt av meg.

Følelsene er et virrvarr akkurat nå, kjemper mot hverandre om hvordan jeg skal reagere. Taklet ikke en gang å høre på musikk den korte veien fra eksamenslokalet og hjem. Måtte bare høre min egen pust litt. Jeg vet ikke om jeg har mest lyst til å ta på meg kjole og løpe ut på Nordnes bare fordi, bare for å kjenne solstrålene kjempe seg gjennom frosten og lande på de sommer-hvite kinnene mine eller om jeg skal legge meg under dynene og gråte. Det grå teppet sklir vekk på høyre side av tankene mine og det som avdekkes er smerte. Skuldrene verker fordi de prøver å gi slipp på uker med bekymringer.

At ikke flere studenter bukker under i eksamensperioden aner jeg ikke.
Jeg vil feire! Jeg må ut, jeg må ut! Kast vekk dynene, riv av det grå teppet. Jeg skal ut! Høsten er her!
Jeg skal feire at løvet danser ned i piruetter, jeg skal ta bilder med øynene mine og lagre dem i mappen som heter “lykke”, jeg skal på ha småsko bare fordi, kjenne kjolestoffet brette seg mellom lårene mine. Jeg skal smile. Med åpen munn og vidåpne øyne.
Nyt høsten med meg. Nå når eksamen er ferdig er det ingenting som kan hindre meg.

Livet – det er nå.

Something  Corporate – Konstantine