Jeg klemmer henne. Drar kroppen hennes inn mot min, knuger henne hardt. Vet at hun stritter imot, utenpå, men aner en lengsel etter å bli forstått langt der inne. Så jeg holder henne fast helt til jeg kjenner at spenningen i musklene hennes gir opp, at hun lar seg selv bli svak, og min.

“Jeg er glad i deg” hvisker jeg.

“Jeg er glad i deg også”, stemmen hennes er som et tørt løv som blir knust under foten min. Hun tvinger ordene ut, men jeg vet at hun mener dem. At hun har vondt for å si dem men når de først blir sagt kan de aldri tas tilbake. Og jeg kommer aldri til å gi dem tilbake.
Ikke en gang i bytte mot en pepperkake.

Du veit ikkje kor vakker du er.