Iskjeksoppfølging

Aldri i mitt sjelevrengende bloggende liv har jeg gitt postene mine titler for å få dem høyt oppe på søkelistene. Jeg har ikke utnyttet folks nysgjerrighet eller trang til sensurerte sider av tilværelsen. Ikke før nå. Og ikke bevisst.

For noen dager siden ble jeg vist en lettere avskyelig video, innhold skal jeg ikke referere til, men jeg kunne ikke la være å gjøre meg opp mine tanker rundt det jeg fikk se og min reaksjon versus prinsens og kompisers. Overskriften var en lett omforming av navnet på videoen og dønn deal – jeg var ferdig med saken. Men så begynte ting å skje. Flere og flere fikk nyss om dette fenomenet som florerte på ulike video-sider. Og dermed begynte de også å søke. Så i løpet av de siste dagene har _menneske etter menneske_ havnet inne på min ytterst personlige blogg, bloggstatistikker har man da. Og jeg kan fint se for meg de skuffede ansiktene når de forventer å se bæsjegulpende porno-dukker.. og istedet finner.. meg.

Det hadde vært et underholdende forsøk å se hvilke ord som fanger opp flest vulgære googlere.

2girls1.. icecone?

Nei nei nei nei.
De som vet hva jeg snakker om.. Enjoy. Dere som ikke vet.. Dere har ikke godt av det heller.

Jeg tror jenter er mer rustet enn gutter til å se feminin ekkelhet. Når jeg søker på youtube etter reaksjoner på “filmen” kommer jeg over spyende og hylende gutter i fleng. Ikke én jente er fanget på film mens hun brøler ut i kvalme og redsel for hva det neste verden skal bringe henne er.
Håvard nektet lenge å gi meg linken, Thomas slo igjen laptopen min med den største forferdelse og redsel.
Og jeg? “Æsj” sa jeg. Veldig klar over at det finnes ekle ekle mennesker i verden. Kjente kanskje at halsen ble litt trangere, men ikke mer enn det. Og kunne lett krype ut av genser-hulen jeg hadde bygget meg grunnet Håvards fnising og åpenbar uggenhet. SÅÅ ille var den vel ikke?

Men. Som jente er jeg fullstendig klar over at også mennesker med innovertiss kan spy, rape, bæsje, banne osv osv. På den andre siden tror jeg ikke utovertissene er like klare over disse fenomenene. Og nettopp derfor faller resten av deres feminine verden sønder og sammen når de utsetter seg selv for kasting av ønskede eventyr på bålet.

Til pass for dere.

Opp, ned, frem og tilbake. I løpet av. Ingenting.

Jævlaforbannafaensfittevær!

Sint, så ufattelig sint, sint for at jeg lever et liv jeg ikke lever. Sint for at jeg ikke er tøff nok til å begynne på nytt. Sint for at jeg ikke er tilstede i den grad jeg skulle ønske jeg var det, sint for at jeg ikke sier ifra når jeg ikke takler å være der i den grad det blir forventet av meg, sint for at jeg ikke kan å si nei, sint for at jeg lar meg nedverdige. Sint for..

Sint for at hun nekter å ta telefonen når hun endelig går til det skritt å si ifra at hun trenger hjelp. Sint for at jeg er så langt unna og ikke fysisk kan ta i henne, riste henne, klemme henne. Ikke kan kjefte på henne, se så stygt på henne at hun begynner å gråte. For så å pakke henne forsiktig sammen og brette kroppen hennes ut slik at den passer inn til min og la tårene hennes vaske halsen min. Faen. 

Det skal så lite til, jeg lever i et øyeblikk, i en setning, i et halvt glass vin. Muligens er det egoistisk å hige etter en hverdag som gir meg så mye i den grad jeg forventer livskvalitet. Men likevel greier jeg ikke å klandre meg selv. Hadde kanskje alle ikke latt seg godta middelmådighet.

Jævlaforbannafaensfitteskole!

I et glimt av håp om å takle en lettere stressende studie/arbeidshverdag har jeg tent lys i hele stua, hører på musikk som er viktig for meg, drikker den nye te’en jeg kjøpte i går. Prøver å puste et halvt sekund før neste uke tar tak i meg. Tømmer meg.
Før bursdagen min skal jeg:
- levere 2 semesterprosjekt (dokumentarportretter for web) som tilsammen utgjør 15 studiepoeng
- levere semesteroppgave i databaser
- “jule”tur hjem til Steinkjer (noe som for all del ikke sees på som et ork – jeg gleder meg veldig, men likevel noe som tar tiden jeg i øyeblikket ikke har)
- levere 2 nye oppgaver i databaser i et fag jeg har hatt en, EN forelesning i så langt på samme dag, siden faget er så forsinket
- levere refleksjonsoppgave for webprosjektene
- ha 2 databaseeksamener
- jobbe førjulsjobb på jobb, noe som tilsier travelt travelt travelt
I tillegg har jeg store planer om å leve innimellom slagene, sånn sippe et glass vin midt på natten, gå på café og ha tid til å se menneskene, vennene mine langt inn i øynene og virkelig bry meg om det som gleder dem. Eller plager dem.

Alt dette i løpet av en stakkars måned.

Jævlaforbannafaensfitte.. liv?
Jeg spurte for en stund siden om mirakeloppskriften på nok tid. Men ingen har gitt meg den. Ingen har kunnet gi meg den. Men jeg venter. Vit at jeg venter.

Kari-Anne. Din rygg utgjør min rygg. Takk for at du orker meg.

Nyskapte, nyinnkjøpte, selvvalgte vennskap.

Plutselig stopper jeg helt opp, ser rundt meg, studerer menneskene som er samlet rundt bordet stappfullt av mer eller mindre tomme ølflasker og kaffebailys-kopper. Jeg hører latteren deres, kjenner smilene deres varme mot utenpå-meg. Og inni-meg bruser det av glede. Det er ikke jeg som har lagt opp til menneske-samling, vi er ikke i Hugleik men i en leilighet, et kollektiv som beboes av en god venn av meg. Og dette er også hans venner. Menneskene som er samlet rundt bordet er noen av de som jeg har knyttet meg aller sterkest til gjennom min tid her i Bergen. Det er mennesker jeg ikke ante eksisterte før jeg flyttet hit, men som utformer hverdagen min, hver eneste dag. Mine nærmeste samlet ved ett bord. Bokstavelig talt.

Det endte med at ingen av oss dro på byen, vi fortsatte vorspielet til en fest som endte som et nachspiel. Derifra sovnet vi på ulike steder i leiligheten, jeg tok meg til rette på en sofa. Men som en samvittighetsfull sambo våknet jeg med sterk noia nærmere 5 om morgenen, ringte prinsen og fikk ham til å muntlig geleide meg hjem. Han ville ikke at jeg skulle gå alene i Bergens gater midt på natten og nektet å legge på før han hørte nøkkelen bli vridd om i ytterdøren. Derfra var ikke veien lang til en sterk arm som trygt holdt rundt meg de siste timene natten hadde å tilby. Samme hvor mye sprit jeg luktet. Og akkurat da var det det eneste jeg trengte. Noiaen ga seg, sakte men sikkert.

Vennskap er merkelige relasjoner. Vennskap kommer og går. Man har vennskap som oppstår i barnehagen, vennskap som oppstår fordi noen har en fin kjole eller man må oppføre seg pent for å få låne lekebilen i sandkassen. Man har vennskap hvor man legger seg flat og endrer seg til det ukjente for å bli tatt opp i den kule gjengen på ungdomsskolen. Eller man drikker kanskje litt mer enn man egentlig vil for å ikke være kjip på videregående. Jeg har vært der. Hele veien.

“Du vet du ikke er den samme i dag?”, prinsen trykker hånden min litt hardere inn i sin. Han har vært med meg hele veien. Helt fra USA og det desidert verste året i mitt liv, gjennom mitt personlige eureka på folkehøgskolen der jeg for første gang traff mennesker som jeg vet genuint elsker meg. Alle menneskene tjukka og jeg møtte på reisa som vi har holdt kontakt med hele tiden siden, som har kommet på besøk i Bergen fordi de velger oss, meg. Han har sendt meg avgårde til universitetet i Bergen, atskillig mer skråsikker enn meg på at også disse menneskene skulle jeg ta med storm. Kanskje nettopp fordi jeg har lært så mye om menneskelige relasjoner. Hvordan man helst vil bli tatt imot av ukjente ansikter. Han mener at jeg er den tryggeste havnen å komme til land i, nettopp fordi jeg åpner armene og lar skipet skli sikkert inn, holder bølgene unna og ikke dømmer på vegne av avslitt maling på skutesidene. Heller spør deg om dem fordi jeg tror det ligger en spennende historie bak.
De dagene jeg ikke føler meg helt på topps kan jeg bare ta et dypt blikk inn i øynene hans og han vet automatisk hva jeg trenger for å tørre og reise meg igjen. Han, av alle, vet.

Endelig har jeg møtt disse menneskene som tar meg for den jeg er, som velger meg helt frivillig. De jeg vet har hånden i korsryggen min når jeg leker havn for nye skip. De som tar tak i kinnene mine og tvinger frem smilene og som alltid har rom for en gråtende liten jente. Menneskene man kan legge hodet i fanget til, som kan stryke deg over panna og smile ned til deg. De er en flott bukett, jeg samler ikke mengden, men higer etter kvaliteten.