Plutselig stopper jeg helt opp, ser rundt meg, studerer menneskene som er samlet rundt bordet stappfullt av mer eller mindre tomme ølflasker og kaffebailys-kopper. Jeg hører latteren deres, kjenner smilene deres varme mot utenpå-meg. Og inni-meg bruser det av glede. Det er ikke jeg som har lagt opp til menneske-samling, vi er ikke i Hugleik men i en leilighet, et kollektiv som beboes av en god venn av meg. Og dette er også hans venner. Menneskene som er samlet rundt bordet er noen av de som jeg har knyttet meg aller sterkest til gjennom min tid her i Bergen. Det er mennesker jeg ikke ante eksisterte før jeg flyttet hit, men som utformer hverdagen min, hver eneste dag. Mine nærmeste samlet ved ett bord. Bokstavelig talt.

Det endte med at ingen av oss dro på byen, vi fortsatte vorspielet til en fest som endte som et nachspiel. Derifra sovnet vi på ulike steder i leiligheten, jeg tok meg til rette på en sofa. Men som en samvittighetsfull sambo våknet jeg med sterk noia nærmere 5 om morgenen, ringte prinsen og fikk ham til å muntlig geleide meg hjem. Han ville ikke at jeg skulle gå alene i Bergens gater midt på natten og nektet å legge på før han hørte nøkkelen bli vridd om i ytterdøren. Derfra var ikke veien lang til en sterk arm som trygt holdt rundt meg de siste timene natten hadde å tilby. Samme hvor mye sprit jeg luktet. Og akkurat da var det det eneste jeg trengte. Noiaen ga seg, sakte men sikkert.

Vennskap er merkelige relasjoner. Vennskap kommer og går. Man har vennskap som oppstår i barnehagen, vennskap som oppstår fordi noen har en fin kjole eller man må oppføre seg pent for å få låne lekebilen i sandkassen. Man har vennskap hvor man legger seg flat og endrer seg til det ukjente for å bli tatt opp i den kule gjengen på ungdomsskolen. Eller man drikker kanskje litt mer enn man egentlig vil for å ikke være kjip på videregående. Jeg har vært der. Hele veien.

“Du vet du ikke er den samme i dag?”, prinsen trykker hånden min litt hardere inn i sin. Han har vært med meg hele veien. Helt fra USA og det desidert verste året i mitt liv, gjennom mitt personlige eureka på folkehøgskolen der jeg for første gang traff mennesker som jeg vet genuint elsker meg. Alle menneskene tjukka og jeg møtte på reisa som vi har holdt kontakt med hele tiden siden, som har kommet på besøk i Bergen fordi de velger oss, meg. Han har sendt meg avgårde til universitetet i Bergen, atskillig mer skråsikker enn meg på at også disse menneskene skulle jeg ta med storm. Kanskje nettopp fordi jeg har lært så mye om menneskelige relasjoner. Hvordan man helst vil bli tatt imot av ukjente ansikter. Han mener at jeg er den tryggeste havnen å komme til land i, nettopp fordi jeg åpner armene og lar skipet skli sikkert inn, holder bølgene unna og ikke dømmer på vegne av avslitt maling på skutesidene. Heller spør deg om dem fordi jeg tror det ligger en spennende historie bak.
De dagene jeg ikke føler meg helt på topps kan jeg bare ta et dypt blikk inn i øynene hans og han vet automatisk hva jeg trenger for å tørre og reise meg igjen. Han, av alle, vet.

Endelig har jeg møtt disse menneskene som tar meg for den jeg er, som velger meg helt frivillig. De jeg vet har hånden i korsryggen min når jeg leker havn for nye skip. De som tar tak i kinnene mine og tvinger frem smilene og som alltid har rom for en gråtende liten jente. Menneskene man kan legge hodet i fanget til, som kan stryke deg over panna og smile ned til deg. De er en flott bukett, jeg samler ikke mengden, men higer etter kvaliteten.