Relasjonelle databaser down, Objektorienterte databaser to go.

Et hoppende bilde når tv-skjermen. Bildet viser et litt overmiddelshøyt holdt kamera (mannen som holder er litt over middels høy) som beveger seg opp steintrappa til inngangsdøra, inn i en mørk yttergang, opp en mørk trapp med mørke furuvegger for så å avdekke en voksen hånd som forsiktig dytter opp en dør av tre. Med hvite kanter.

“Ka heite du da?” spør stemmen bak kameraet.
“Rebæcca” svarer en spe, spent og småsjentert pikestemme.
“Korr gammel e du da?”
“Æ e sæks”, pikestemmen skingrer av spenthet nå.
“Ka ska du i dag da?”
“Æ ska byinn på skooolin!!”

Hvilke planer pappa hadde for meg den dagen aner jeg ikke, men en times tid senere følger han en liten jente, fortsatt med kameraet i hånden, med snekkershorts, ny rosa sekk med lilla pennal kjøpt i sommerferien i Sandefjord, tykk, rett pannelugg og store, runde rosa briller til hennes første skoledag. Han hadde vel håpet at hans eldste datter skulle bli noe stort. Ja, gjerne ta over verden. Verdenshersker til datter. Det hadde vært fint.

“Koss går det me lesinga?” Etter et par lettere hysteriske sms’er på mårrakvisten er det en forholdsvis bekymret mann som ringer sin datter som har strandet på et ensomt seminarrom i kjelleren på fakultetet i selvpålagt selvforakt. Hun orker ikke mer, taster hun. Hun er kvalm og føler ikke hun har overskudd til noe, får ikke tak i noe, greier ikke konsentrere seg, vil bare kaste opp. Har ikke lyst til å møte opp på eksamen dagen etter.
Jævla eksamensdatabasedritt.
“Du må husspå at æ e gla i dæ samme koss det går på eksamen. Du må bærre gjørrå ditt bæste, å gi faen i resten.” Hun er ikke eldre enn at hun synes det er litt morsomt når faren hennes ber henne gi faen i noe, smiler et anstrengt smil. Det er liksom ikke sånt som skal skje. Pappaer skal ha drømmer for døtrene sine. De skal ikke be dem om å gi faen. Hun er ikke eldre enn 23 år om en uke. Om akkurat en uke.
“Jamen pappa, æ takle det ikke. Dåkk har alltid snakka så my om skole, karaktera, forelesninga. Æ trur æ lært mæ å sei “kollokvie” omtrent samtidig som æ lært “mamma”! Det herre går itj, det finnes itj logisk for mæ!”
Hun trekker beina opp under seg, pirker på en trå som har løsnet fra skinnet på tøffelen og tørker en tåre før den rekker å nå huden. Frøken Vil Ikke.

Relasjonelle databaser. Første skoledag på barneskolen. Hva enn pappa hadde forestilt seg at jeg skulle bruke livet mitt på var det garantert ikke dette. Først diskret matematikk, deretter java-programmering for så å bryne seg på databaser. Relasjonelle databaser. Og på mandag er det ut på ville veier igjen, da står objektorienterte databaser og ny eksamen for tur. Hvor überskjøønt.
Og du ble hva sa du?

Jul.
Om 3 dager er det (nesten – bare 10 siders refleksjonsoppgave igjen – pytt sann) jul.

Jeg kjenner at det begynner å nærme seg et mål for meg nå; det å være tilstede. Julen var det viktigste som eksisterte i verden for meg som liten. Gjerne så liten at man fortsatt har rosa, runde briller. Krangle med mamma for å unngå og få på finklærne når man heller ville ligge i en varm, klam saccosekk i tv-stua og glane Disney. Komme ned til mormor og morfar der hele huset er fullt av levende lys og man kan stå på tå i sofaen på havestua og nesten velte over av engasjement når du kikker ut på snøflakene som sakte sakte flyr forbi. Og nedover. Fotsporene i snøen fra de alt for glatte lakkskoene dine som har laget de minste avtrykkene i løpestegene fra bilen og inn i armene til mormor. Se på at de forsvinner sakte sakte, det er bare så vidt du kan se dem opplyst fra faklene til nabo Storskjul. Ikke ta for mye på blondegardinene som henger innenfor de tunge blå gardinene, de blir stygge av det. Det har mormor sagt. Og mamma ledd av. Mormor som år etter år tar deg i hånda, leier deg bort til spistestue-bordet og viser deg nissene som du ga til henne som liten. Som du selv har plukket ut i butikken sammen med mamma. At de står på bordet hvert år. Men det vet du jo. Det vakre vakre juletreet med alle fuglene og englene og pynten som mamma og onkel lagde som små. Grøsningen når du kommer inn i stua igjen etter å ha beundret det ute i gangen. For det står der, og lyser opp inn i havestua. Og minstebarn blir tatt på pappas arm og avfotografert foran treet. Tradisjon. Og når vi er store nok, alle 3, står vi i stigende rekkefølge foran det, Victoria holder Vilde trygt under armene så hun ikke skal snuble over pakkene. Pakkene Victoria ikke greier å holde fingrene borte fra og Vilde ikke forstår vitsen med, julepapiret er jo mye finere enn det som er inni! Morfar som setter opp videokameraet for å fange alle hendelser under middagen, mens mormor ler av ham og tørker hendene på forkledet. Matlukten som siver inn fra kjøkkenet mens du leker i de fløyelsmyke grønne sofaene. Ligge på rygg og se opp på alle bokhyllene med bøker. Dine forkommere som må være de smarteste i verden siden de har lest alle disse bøkene. Om Snorre, lokalhistorie og biografier av kjente skuespillere. For er det noe du kan er det navnet på samtidens skuespillere og storheter. Mat. Deilig deilig julemat. Se på menneskene som betyr så mye for deg, høre pludringen fra småsøstrene dine. Ikke ha albuene på bordet fordi morfar, den store kjærligheten i ditt liv, sier at det ikke er pen folkeskikk, før han går bort til bokhylla og finner frem enda en Norges Lover, som gammel jurist har han dem “alle”, som han legger under rumpa di på stolen slik at du skal komme enda litt høyere opp til bordet. Nå sitter du på 4 stablede lovsamlinger. Og du kjenner andakt i kroppen fordi du får den æren av å sitte på de lovene som fengsler skurker i Norge. Disse røde tykke bøkene. Karamellpudding til dessert som pappa er så glad i. Mamma som smiler når hun ser hvor spent du er, og lar deg få gå på havestua og se på julesendingene mens de voksne spiser opp. Lyden av den hjertelige latteren deres ved bordet. Og alt er bare lykke. Fornektelsen av at nissen både lukter og høres ut som onkel. Gleden over julegavene som pakkes opp en etter en. Studeres nøye. Og du står spent på bak sofaryggen mens mamma åpner pakken med stearinlys eller skjerfet fra Cubus, for så å takke deg som om det var det flotteste hun noensinne har fått. Og du er stolt. Mormor og morfar som blir enige hvert eneste år om at de ikke skal gi hverandre noe, men som likevel kommer med presang etter presang til hverandre. Og så nusser de. Alltid. Følelsen av å krype opp i nyoppredte sengeklær på mamma pikerom – Ragnhildrommet, når kvelden blir for lang. Og hele tiden denne varme, lune følelsen av huset du elsker, menneskene du elsker, historien din. Alle disse levende lysene som aldri vil slutte å brenne.

Men så skjedde det noe. Foreldre finner ut at de ikke er glade i hverandre lenger. At andre kan gi dem det de mangler i ekteskapet. Det var en rar første jul etter at mamma og pappa separerte seg på høsten, og vi likevel feiret jul hjemme hos mormor og morfar, men at jeg innerst inne visste at begge egentlig ville være et annet sted. At akkurat da var ikke en gang dine barns lykke viktigere enn ditt eget savn. Etter noen annen. Noe annet. 12-åringer forstår sånt.

Jeg sier ikke at de ikke har greid å lage ordentlige juler for meg i ettertid, jeg tror bare at den julen jeg hadde som liten var det flotteste et barn kunne tenke seg. Og i forhold til det vil alt bli lavmåls. Da vi gikk fra å ha himmel-julen til å dele opp høytiden mellom to familier mistet jeg noe av barndomslykken. Å kaste seg på et fly i romjulen slik at ingen av foreldrene dine skal få dårlig samvittighet i forhold til hvem de tilbringer dager med fremkaller et stress jeg ikke unner noen. Spesielt ikke barn. Fortsatt forlanger jeg å ha mormor og morfar til stede når jeg er på Steinkjer, uansett om jentene er der eller ikke. Jul på Steinkjer uten mormor og morfar eksisterer ikke. Jul uten å legge seg i en varmeteppe-oppvarmet seng og mormors kjærlighet, for deretter å våkne første juledag med en morfar som stryker deg over håret og sier at frokosten er servert og at julegrisen din står ved asjetten din fungerer ikke. Og det er ikke Steinkjer-jul i år.

Julaften klokken 12 blir jeg avløst på jobb, kaster meg i nærmeste taxi og speeder opp i retning Flesland. Kvelden skal nemlig (om vi får positivt svar) tilbringes på Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Der arrangeres det “Alternativ Jul”, og vakten vår vil være fra 3 til midnatt hvor vi som frivillige, jeg og pappa, skal gå rundt i Oslos kalde gater for å be inn til fest, servere og snakke med prostituerte, uteliggere og narkomane.

Jeg blir som en unge igjen når jeg tenker på det. Mulig jeg har et innhabilt forhold til julen, men så lenge jeg kan glede noen som ikke har det bra, så lenge jeg kan være en ressurs i mørket, er jeg fornøyd med det. Og det at det er julaften liker jeg bare enda bedre. For når kvelden er omme er jeg ganske så sikker på at min følelse av glede er en helt annen enn de fleste andres. Julaften er årets mest egoistiske dag. Og derfor deler jeg den så gjerne.

Det skulle virkelig bare mangle.

God førjulstid!

Vær deg selv nok

Tredje luke – sannhet.
Først tenkte jeg løgner, men ved nærmere ettertanke – vær ærlig mot deg selv. Først da kan du være ærlig mot andre.
Jada, jeg har det bra. Selvsagt har jeg det bra. Barn sulter i Afrika. Ingen grunn til å klage. Neida.

Ofte trenger man ikke mennesker som ordner opp. Ofte trenger man bare at noen sier at de forstår. At akkurat nå må det være innmari kjipt å være deg. Men for å komme dit må du sette klare grenser. Ikke gidd å hjelp meg. Forstå meg. Jeg er ærlig mot meg selv, så det minste jeg forlanger av deg er at du også er det.

Prinsen – takk for at du er den beste til å forstå. Og takk for sannheten i ordene dine når du sier det er kjipt å være meg. Akkurat der og da. Takk for sannheten i øynene dine når du får tårer i dem grunnet min følelse av håpløshet.

Det mest sanne jeg kan si.
Er at jeg elsker deg.
Vær deg selv nok.

(og jeg har pakket til Thailand. Allerede! Juhui!)

“Men er de en slik nuppejente?”

To eldre damer står nederst i butikken min, jeg ser de småsnakker seg imellom. Selvsagt vet jeg hva jeg går til når jeg henvender meg til dem, klærne våre er ikke spesielt dyre, og dermed heller ikke av de flotteste stoffer. Derfor vet jeg at cardiganen de står og kikker på er av god, gammeldags og billig akryl. Likevel spør jeg om jeg kan hjelpe dem.
De leter etter vaskeanvisningen.
Jeg finner den til dem.
Akryl ja, må vaskes på 30 grader. Kommer til å nuppe gjør den.
Som sant er sier jeg at jeg har samme jakke bare i en annen versjon, en uten krage. At jeg bruker min veldig veldig ofte på jobb og dermed vasker den ofte. Med min angst for skitne klær vasker den alt for ofte. Og at den fortsatt ikke har nuppet i det hele tatt.
“Men er de en slik nuppejente?”
Nuppejente? spør jeg. Hva er en nuppejente?
Ivrig får jeg forklart at noen bare “får” nupper ut av ingenting. Det har med elektrisiteten i huden og kroppen og gjøre.
Jaså, nikker jeg. Nei, da er jeg nok ikke en slik nuppejente, må bare beklage den.

Og dermed fortsetter praten over på nuppefjernere (at de gamle er mye bedre enn de nye for de nye tar ikke bare nuppene, de fjerner omtrent hele stoffet. Og der forsvinner min illusjon om nuppefjerner fra C.Ohlson i julegave). Nuppefjerning er en kunst får jeg høre.

Dagens ord i adventskalenderen er tilgivelse.
Jeg ber om tilgivelse for
- de gangene jeg har vært egoistisk og satt meg selv først
- manglende tilstedeværelse når du har hatt det vondt (selv om jeg må innrømme at det kan være vanskelig å vite det alltid)
- de gangene jeg har ført deg bak lyset
- de gangene jeg kommer til å føre deg bak lyset fordi det gagner mitt liv og min fremtid

I min egen selvinnsikt (som etter en del års trening jeg våger påstå er ganske velutviklet) forstår jeg hver dag de smertene jeg tilfører andre. Og min egoisme som presser seg frem i det øyeblikket jeg våkner om morgenen og bestemmer meg for at dette er mitt liv, og det leves, mest sannsynlig, bare en gang. Og derfor for min egen lykkes skyld skal jeg gjøre det beste ut av det. Og av den grunn være mindre tilstede for andre.
Jeg ber om tilgivelse for dette. Jeg ber om tilgivelse for min egen viten. Og vilje.

Og jeg håper du en dag kan greie å tilgi meg.
Du – en av alle i mitt liv. Dere er alle en av du.

For den dag du kommer til samme stadie og ber meg tilgi deg for det samme. Da skal jeg være den første til å slå armene rundt deg og rose deg for din egen egoisme. Om jeg så gråter tårer som brenner av smerte.

Tilgi. Oss.
For vi vet hva vi gjør.

Gratis klem

Selvsagt var jeg ikke tøff nok. Guttungen sto der med en plakat som var større enn seg selv men med en selvsikkerhet som slo alle dimensjoner. “Få en gratis klem“. Like etter at jeg observerte hva som sto på plakaten hans stoppet det første mennesket, satte fra seg de fullstappede posene sine og bøyde seg ned mot ham. Hold rundt ham hardt og lenge, for så å reise seg opp og gi storesøsteren (jeg liker å tro at hun var det) det samme. Jeg trodde automatisk at de var gamle kjente, men like etter tok mennesket opp posene sine og fortsatte videre nedover Torgallmenningen. Som om ingenting hadde hendt. Bortsett fra det gode smilet i ansiktet hennes. Og selvsagt var ikke jeg tøff nok til å skifte retning, snu meg mot dem og møte lykken de hadde å tilby.
Heldigvis regnet det akkurat da, for jeg har aldri grått i slik offentlighet før.
En dag skal jeg gjøre det samme.

Det er første desember i dag, og i den anledning leste jeg en julekalenderblogg. En kalender som skal ta for seg et viktig ord hver dag.
Og i dag var det utvalgte ordet “takknemlighet”.
Derfor vil jeg benytte muligheten til å takke.

Jeg er takknemlig for
- den gaven jeg har mottatt i form av å kjenne de mest fantastiske mennesker, også kjent som mine høyt elskede venner
- at jeg lever i en sunn og vakker kropp
- tak over hodet, mat på bordet, klær på kroppen og frisk luft
- de mulighetene jeg har hatt til å reise, og viten om at jeg helt sikkert kommer til å reise igjen. Masse
- verdiene mamma har sendt med meg
- at de mest brukte ordene i min familie er “æ e gla i dæ”
- mennesker finner interesse og glede over mitt selskap
- min kreativitet
- at prinsen har kommet inn i livet mitt
- dansen
- at jeg har fått oppleve helsvarte dager slik at jeg har lært å sette pris på de lyse
- følelsen uavhengighet gir meg
- vekten av sekken på ryggen og viten om at det er det eneste holdepunktet jeg har til jordisk gods
- muligheten til å finne lykke i frokost på Nordnes eller kveldsmat på Fløyen

Takk