You are currently browsing the monthly archive for mars 2008.
Det må ha vært tidenes lateste søndag. Pysjen var på til langt utpå ettermiddagen (”Men Thomas, klokka er jo egentlig bare 16!” ”Nei, Rebecca, det er ingenting som heter egentlig. Vi skrudde frem klokka i natt. Den er 17.”), og bare for å gjøre et-eller-annet bestemte jeg meg utpå kveldinga for å vaske sofatrekkene.
Endelig tier vaskemaskinen stille ute på badet.
”Jeg skal dusje” sier jeg til han ute på kontoret, ”kan vi ta på trekkene etterpå?”
”Nei, er de ferdige nå så tar vi dem nå. Det blir bare stress senere”.
Så jeg drar de tunge sofa-stoffene ut fra vaskemaskinen og legger dem forsiktig (er det noen som egentlig er klare over hvor lett vått, hvitt stoff tar til seg dritt?) på sjeselongen, tar tak i en av sitteputene og begynner å dra på trekket.
”Vent, kan vi ikke gjøre det sammen? Så slipper jeg å gjøre noe?”
Stillhet.
Så begynner jeg forsiktig å fnise,
”Jeg mente det ikke sånn.”
Krampelatter.
Thomas krøker seg inn mot brystet mitt og jeg må kaste fra meg brillene for at jeg ikke skal drukne i demningen av lattertårer som bygger seg opp bak dem. Vi greier nesten ikke å stå oppreist av latter og fnising. Mannen snakket før han tenkte og jeg får plutselig svar på hvorfor han skal ”hjelpe til” når vi skal henge opp klær (jeg ender med å henge opp 2/3) eller insisterer på at jeg er flinkere til å ta på dynetrekket til dobbeltdyna OG lakenet til dobbeltsenga enn ham. Han gidder rett og slett ikke.
”Se på meg” hikster jeg.
”Nei” tyder jeg blant latterkulene tilbake.
”Jo, se på meg”.
Han strammer seg opp, retter nakken og to våte, røde øyne ser på meg. Det varer ikke lenger enn et par sekunder så knekker vi sammen igjen.
Samboerskapet lenge leve.
Jeg vet ikke hvorvidt det er vanlig, det er sjelden jeg går og studerer neglene til folk, men jeg har altså noe spesielt, i mine øyne, ved mine negler. Tommelfingerneglene. De er glatte. Helt glatte. Resten av neglene derimot. Det er ikke det at de er usunne. Men av en eller annen grunn finnes de ikke glatte. *Ser etter* Eller forresten, pekefingerneglene er ikke så aller verst de heller. Men uansett. I lang tid har jeg hatt for vane å kose overleppa med disse glatte neglene. Jeg stryker forsiktig over, som oftest uten å tenke meg om. Jeg har kommet over bilder der jeg sitter og konsentrerer meg om noe, og nesten alltid er neglen der.
For første gang denne våren satte jeg meg ned på den benken jeg liker best på toppen av Nordnes like ved Klosteret, samlet beina i en kledelig klynge under kroppen og heiste frem permen med pensum. Den hvite fine. For når sola varmer huden under tykke strømpebukser har jeg det som best. Og er det noe jeg kan, så er det å nyte slike stunder. Mens jeg stryker meg ubevisst over overleppa og prøver å konsentrere meg om image-retrieval og GPS i forhold til databaser kjenner jeg plutselig lukten av varm hud. Prøver å snuse inn lukten av fingertuppen som gjemmer seg bak alt det glatte. ”Solarium. Jeg lukter solarium” er det første som slår meg med 90-talls solariumene nede på Sentralbadet friskt i minnet. Men det tar ikke lang tid før jeg husker at det må være over to uker siden forrige gang jeg risket liv og hud under lokket man trenger de kraftigste biceps for å få åpnet igjen. Jeg kan umulig lukte solarium enda. Og det er da jeg skjønner det. Et eureka går opp for meg. Det er vår-sola som har tatt tak i hudcellene mine, jeg er sikker på at jeg kan føle dem danse og leke gjemsel bak hårstråene på håndbaken min i glede over å endelig kjenne plussgrader mot seg.
En stund prøver jeg å holde meg rolig, nyte øyeblikket, men så bobler ansiktet mitt over i fniselatter og gledestårer. Jeg elsker livet.
Det er helt tett. Når jeg puster er det en kamp mot kroppen å få luften ned i lungene, og når det kiler i halsen spretter tårene frem. Jeg lever i en boble i mitt eget hode, hører ingenting, lukter ingenting, smaker ingenting.
“Beklager om du blir lei deg for at jeg ikke reagerer sterkere. Men jeg vil ikke forholde meg til noe som enda ikke er.”
“Jeg vet det. Og jeg skjønner at det ikke er enkelt å være deg.”
“Men det er ikke meg det er viktig å snakke om nå.”
Kanskje har det blitt ropt ulv for mange ganger. Kanskje er jeg vant til å høre snakk om sykdom, om slitenhet, om smerte. Kanskje har jeg vansker for å skille mellom når vondt er vondt og ikke bare tett. Og jeg har hørt diagnoser, om betennelser og psykisk grensesprenging. Vi har nok fått vår dose av redsel, og resultatet av det er at jeg rett og slett ikke reagerer lenger. Jeg orker ikke å forholde meg til redsel. For hvem er vel jeg som har rett til å sette meg selv som viktig i en slik situasjon? Hyle over tanken på hva som skal skje når det ikke er min kropp eller mitt sinn det gjelder? Og jeg orker ikke minnes de gode minnene bare for å sette situasjonen enda mer på spissen. Sykdom. Realitet. Det å forholde seg.
Jeg forholder meg til det å forholde seg den dagen jeg har noe å forholde meg til.
Det forundrer meg at det fortsatt er lyst når jeg småløper ut av døra. Kaldt er det heller ikke.
Heldigvis har han ikke gjort det vanskelig for meg å finne ham, og det er ikke mange skrittene som trengs før jeg kan klemme ham hardt inntil meg. Kjenne den harde kroppen stritte imot selv om den aller helst bare vil være liten.
Jeg har ikke ord. Han vet at jeg ikke finner dem.
I det jeg fumler for å finne nøkkelhullet med nøkkelen gyser det gjennom meg. Våren er fortsatt ikke her. Og redselen kommer til å fortsette og holde den unna. Det er mørkt.
Jeg registerer at prinsen kommer inn døra til det mørke soverommet, han gløtter forsiktig på meg i det han klatrer over meg og legger seg på sin side i senga, vet at det ble en lengre kveld enn jeg hadde håpet på og i sprekken mellom øyelokkene ser jeg at han leter etter tegn av gråt i ansiktet mitt. Så jeg vender meg mot ham og smiler samtidig som jeg dytter dyna godt rundt ham og finner stedet der hodet mitt hviler best i gropen mellom hals og skulder. “God natt pus”.
Så er det atter morgen. Søndagsmorgen. Og selv om prinsen har vært oppe hele natten for å jobbe i baren under UKEN står han tidlig opp for å komme seg på skolen. Det er ikke enkelt å være master-student med håp om en åpen fremtid. Så er jeg atter igjen alene. Han sender meg mld mens han sitter på bussen om at han heller skulle vært hjemme med meg i dag, gått tur og drukket kakao. Jeg svarer med at jeg hadde håpet jeg skulle se mer til ham etter eksamensperioden vår var ferdig før jul, men at alt likevel har gått i ett. Hvorpå han forteller at han må beklage men eksamensperioden hans strekker seg over en ganske lang periode også dette semesteret. Men at vi tross alt har tid sammen når vi skriver oppgave, henholdsvis master- og bachelor-oppgave. Jei. Jeg gleder meg til neste vår. Neste vår skal vi tross alt ha tid sammen.
“Hvordan går det me deg?”, stemmen hennes er på bristepunktet av bry-seg-het.
“Æ e sliten, ting e litt på tverke. Og så heill æ på å bli syk.”
“Du? Ska eg komma over og lage middag til deg? Så kan me poppa popcorn og sjå på dårleg TV heile dagen? Eg skal bare komme meg hjem fra Kiwi så dusje eg og komme over i joggings.”
*snufser* “Ja.”
Luksus-søndag med luksus-Kari-Anne. Tåa mi stakk ikke utenfor dørkarmen en eneste gang, og jeg hadde fortsatt ikke dusjet av meg gårsdagens fyll når prinsen kom hjem nærmere midnatt. Men noen ganger er det lov. Og med Kari-Anne er luksus det enkleste i verden.
(Her må det da føyes til at mandag morgen klokken 09:00 møttes vi for å gå lang lang trim-tur. Sånn for å ta tak i the real life igjen.)
