Jeg registerer at prinsen kommer inn døra til det mørke soverommet, han gløtter forsiktig på meg i det han klatrer over meg og legger seg på sin side i senga, vet at det ble en lengre kveld enn jeg hadde håpet på og i sprekken mellom øyelokkene ser jeg at han leter etter tegn av gråt i ansiktet mitt. Så jeg vender meg mot ham og smiler samtidig som jeg dytter dyna godt rundt ham og finner stedet der hodet mitt hviler best i gropen mellom hals og skulder. “God natt pus”.

Så er det atter morgen. Søndagsmorgen. Og selv om prinsen har vært oppe hele natten for å jobbe i baren under UKEN står han tidlig opp for å komme seg på skolen. Det er ikke enkelt å være master-student med håp om en åpen fremtid. Så er jeg atter igjen alene. Han sender meg mld mens han sitter på bussen om at han heller skulle vært hjemme med meg i dag, gått tur og drukket kakao. Jeg svarer med at jeg hadde håpet jeg skulle se mer til ham etter eksamensperioden vår var ferdig før jul, men at alt likevel har gått i ett. Hvorpå han forteller at han må beklage men eksamensperioden hans strekker seg over en ganske lang periode også dette semesteret. Men at vi tross alt har tid sammen når vi skriver oppgave, henholdsvis master- og bachelor-oppgave. Jei. Jeg gleder meg til neste vår. Neste vår skal vi tross alt ha tid sammen.

“Hvordan går det me deg?”, stemmen hennes er på bristepunktet av bry-seg-het.
“Æ e sliten, ting e litt på tverke. Og så heill æ på å bli syk.”
“Du? Ska eg komma over og lage middag til deg? Så kan me poppa popcorn og sjå på dårleg TV heile dagen? Eg skal bare komme meg hjem fra Kiwi så dusje eg og komme over i joggings.”
*snufser* “Ja.”

Luksus-søndag med luksus-Kari-Anne. Tåa mi stakk ikke utenfor dørkarmen en eneste gang, og jeg hadde fortsatt ikke dusjet av meg gårsdagens fyll når prinsen kom hjem nærmere midnatt. Men noen ganger er det lov. Og med Kari-Anne er luksus det enkleste i verden.

(Her må det da føyes til at mandag morgen klokken 09:00 møttes vi for å gå lang lang trim-tur. Sånn for å ta tak i the real life igjen.)