Det er helt tett. Når jeg puster er det en kamp mot kroppen å få luften ned i lungene, og når det kiler i halsen spretter tårene frem. Jeg lever i en boble i mitt eget hode, hører ingenting, lukter ingenting, smaker ingenting.

“Beklager om du blir lei deg for at jeg ikke reagerer sterkere. Men jeg vil ikke forholde meg til noe som enda ikke er.”

“Jeg vet det. Og jeg skjønner at det ikke er enkelt å være deg.”

“Men det er ikke meg det er viktig å snakke om nå.”

Kanskje har det blitt ropt ulv for mange ganger. Kanskje er jeg vant til å høre snakk om sykdom, om slitenhet, om smerte. Kanskje har jeg vansker for å skille mellom når vondt er vondt og ikke bare tett. Og jeg har hørt diagnoser, om betennelser og psykisk grensesprenging. Vi har nok fått vår dose av redsel, og resultatet av det er at jeg rett og slett ikke reagerer lenger. Jeg orker ikke å forholde meg til redsel. For hvem er vel jeg som har rett til å sette meg selv som viktig i en slik situasjon? Hyle over tanken på hva som skal skje når det ikke er min kropp eller mitt sinn det gjelder? Og jeg orker ikke minnes de gode minnene bare for å sette situasjonen enda mer på spissen. Sykdom. Realitet. Det å forholde seg.

Jeg forholder meg til det å forholde seg den dagen jeg har noe å forholde meg til.