You are currently browsing the monthly archive for april, 2008.
Mammaen til prinsen er syk. Prinsen er redd for mammaen sin. Livredd. Ser på meg med harde, låste øyne. ”Jeg kan ikke leve uten henne”.
Mammaen til prinsen har fått fjernet den dumme klumpen som plaget henne, men vi vet ingenting før hun har gjennomgått cellegift. Kreft er så skummelt. Så vanskelig å bestemme over. Den kan gjemme seg i hjerterom, armhulerom og tankerom. Og ikke minst redselsrom. De er redde. De er redde, familien til prinsen.
”Du vet det, prinsen min, hun skal ikke dø. Dette går bra. Dette må gå bra.”
”Jeg vet det. Jeg er oppriktig positiv. Men jeg er redd.”
”Du skal få lov til å være redd, jeg skal passe på deg”.
Så pakker jeg ham forsiktig sammen til en tårevåt, skjelvende bylt, gjemmer hodet hans mellom overarmen min og kroppen samtidig som jeg stryker den krympende ryggen med faste, lange tak. Tærne hans kiler meg på låret der de krøker seg sammen i uvitenhet.
Når sykdommen kommer settes alt annet til side. Men i det vi gikk inn døra til barndomshjemmet hans og hørte stemmen hennes så jeg han lyste opp. Hun hadde ikke håp i stemmen. Hun hadde viten. Dette skal gå bra. Flyet lander sent, så vi lister oss opp på kjøkkenet der vi for første gang får se hvor sliten pappaen til prinsen er. Jeg legger merke til at soveromsdøra står åpen og det tar ikke lang tid før vi hører det banke på veggen som skiller oss. Et trøtt bustehue kikker på oss. ”Ongærne mine”.
Med spesialtrente øyne ser jeg at blikket til prinsen blir blankt. Jeg kjenner bassen av det bankende hjertet hans. Og varmen de to skaper når de omfavner hverandre hadde tint tusen isbreer.
Dette går bra.
Munnen smaker en blanding av eple/kanel-te, oljete popkorn, husholdningssaft og hvitløk. Telysene langs vinduposten holder på å gi seg for denne gang, og øynene klør av tretthet. Babyen spiller ”Flake” med Jack Johnson. For hundreogørtiende gang. Og blir avsluttet halvveis fordi hun ikke liker siste delen. For hundreogørtiende gang.
Hun trekker blusen av seg, drar håret bak ørene og er vel vitende om man virkelig virkelig vil kan man se henne gjennom glippen mellom litfgardinen og vinduskarmen. Men hun orker ikke bry seg. Hun vet hun burde pakket treningsbagen til i morgen. At hun burde trene. Men hun orker ikke bry seg.
Stua er varm av alle lysene. Oppvaskmaskina vasker restene etter kveldens besøk, lyden av vannet som eltes rundt blandes som en urytmisk bass med Jacks gitarriff.
Sangen minner henne om sommer. Dagene nede på Verftet. Turene til Nordnes. Kveldene med gode venner. Vin. Reker.
BH-stroppen glir ned langs skulderen hennes. Hun former overleppa som en trakt for å lede pusten opp mot den klamme pannen. Gløtter igjen mot telysene. Ett igjen.
”God natt” hvisker hun stille. ”God natt.
God natt april”.
I dag meldte TV2 full sol til i morgen.
Tiden renner fra henne, alt man kunne utsette har nå tatt henne igjen. Fristen kiler henne under nesen, og nesesprayen ligger alltid parat på hylla over senga. Bare sånn i tilfelle. ”Du har ikke godt av å snufse sånn” sier han i halvsøvne. ”Men det er ikke bra å spraye i stykker stakkars neser”. ”Det er ikke farlig å bruke nesespray sånn i små mengder. Det er lenge siden du har brukt det nå”.
På et eller annet tidspunkt i prosessen kom de til det punktet der de visste slike ting. Han visste når hun trente sist gang. Hun visste hvor mange måltider han spiste i går. De teller begge dager fra forrige gang de lå på sofaen og så på film sammen. Eller ikke hadde noe å foreta seg. Det er plutselig alltid noe å foreta seg. Og hun hater det.
Jævla frister.
Hun har ikke sett ham siden. Hun tenker. Siden julaften. Sist hun så ham satt de på Oslo S og utvekslet julegaver natt til første juledag etter å ha foret uteliggere med mat, julesanger og klemmer. Han ringer. Han er flink til det. Kanskje fordi han forsvant så tidlig. Var umulig å få sett om man ikke brukte en halv dag og mange penger på å reise. Pappa. Derfor kan han det med å ringe. Virker kanskje litt uinteressert og må gjerne informeres om siste nytt gjennom mange telefonsamtaler før han husker det til neste gang. Men han ringer. Og sier at han planlegger tur til henne. Hun vet det bare er ord. Men han har lovt så mange ganger – at NÅ skal han virkelig gjøre det han vil med livet sitt. Det er ikke lenger noen som stopper ham. ”Jeg vil ikke ha flere søsken ” sier hun, vel vitende om at frøken ny stemor fortsatt ikke har barn og er langt fra for gammel til å ville reprodusere seg. ”Din yngste fyller 17 i år, jeg blir 24. Jeg vil ikke ha flere søsken”.
”I midten av mai kan du komme på besøk” sier hun. ”I midten av mai er det bare eksamen igjen. Bare en frist til”.
Samtidig lurer hun på om hun kommer til å ha tid til å se familien før hun flytter. Og blir borte et halvt år. Borte der hun vet de aldri vil komme. For hun har prøvd å reise fra dem før. De kom aldri.
Man er voksen, ansvarsfull og kastet ut i det når man ser sitt opphav i mestefall hvert halve år. Barnslig voksen. For hun vil det ikke. Det har blitt sånn. Kanskje mest fordi ingen av partene har holdt henne igjen. Ingen har hatt behov for hverandre.
Frister. Hun hater fristene som står der som de høyeste stakittgjerder, de er vonde å klatre over og umulig å klemme seg gjennom. Skjønner at det må være sånn for at samfunnet skal overleve, men det hadde vært så fint med en egen verden der frister ikke eksisterte. Et eget univers med hoppeslott, sukkerspinn, røde kinn og glede. Bobleglede.
