Velkommen

Så du prøver igjen?
Jeg vil alltid prøve igjen.
Men du vet du kommer til å gi opp?
Er fullstendig klar over at jeg kommer til å gi opp. Og så prøve igjen. Jeg prøver som sagt alltid. Igjen.
…

Hvem er du egentlig?
Hvem har mulighet til å svare på et slikt spørsmål?
Hva karakteriserer deg?
Jeg vet ikke. Det hadde vært for grusomt å avsløre livsløgnen for meg. Kjenner jeg blir svak når jeg merker at noen er i stand til å gjøre det. Er du klar over hvilken grusom handling det er? Avsløre for deg hvem du er? Brette ut grunnlaget for troen på livet for noen? Skjønner du ikke at de mister all likevekt og sikkerhet da?
…

Så du vil ikke fortelle?
Alle bærer på så mye. Jeg hadde skadet meg selv. Og ikke minst andre om jeg fortalte for mye. Man bør ikke fortelle for mye. En dag har man ingenting igjen. Man har ingenting å spille på, ingen ess i ermet som kan redde deg ut av sjakten med slanger. Man må jo stå for det man tror og mener.
Så hva tror du på?

At melk smaker best fra rødvinsglass.

Saltvannsdråper

Jeg har saltvannsdråper i håret, lilla blomster i små blomstervaser, Tori Amos på repeat og hjemmelaget guacamole i munnvikene. Jeg blir servert bringebær/appelsin-gele i teskje og strøket over panna.
“Bli med ut på Nordnes da?” spurte han forsiktig fra døråpningen.
“Bare en liten tur.”

Jeg angrer ikke.
Fuglene fløy i seiers-formasjoner over hodene våre mens vinden blandet seg med gitaren og sangen til de som satt på den øverste benken og hadde ensom konsert for hele parken. Snartsommervinden strøk meg forsiktig over de nakne leggene mens mørket sakte sakte presset den rosa sola ned over Askøy. Den samme fantastiske vinden som dro lukten av havet inn mot oss og skylte oss med smil.

Noen ganger er det bare så innmari ålreit å være til.

Lykken er en kjærste med latterkrampe

“Du?”
“M’mm?” Han gløtter opp på meg, veldig konsentrert om tannpussen, er det noe som er viktig her i verden så er det tannpussen. Forstyrr for guds skyld ikke tannpussen.
“Du vet jeg har lengre armer enn deg?”

Han rykker til. Vet så alt for godt hva jeg er i stand til å utføre.

Og jeg greier selvsagt ikke å la være, kaster meg over ham, kniper hendene hans fast i mine. Og fullstendig overrumplet som han er greier han ikke gjøre motstand, blir svak som smør mellom hendene mine og krafser mot meg med små kattelabber. Uten sjans til selvforsvar der han står i bare bokseren piler han inn på stua, prøver å holde rundt håndleddene mine, men det ender med at han synker sakte sammen i en fnisende, sparkende haug på golvet. Tannkrem og vann sildrer nedover kjakene hans, øynene er rødsprengte og han ler. Har latterkrampe.

Og jeg kiler. Jeg tror jeg aldri har vært så flink til å kile. Noen gang.
Tilslutt må jeg, dessverre, innse at jeg må slutte mens leken er god. Tårene har gjort ansiktet mitt dyvått, det finnes ingen bedre sminkefjerner.

“Du vet vi kommer til å bli et sånn par som alltid skylder hverandre en prank?”
“Dust.”
“Men du vet det kommer til å bli sånn?”
“Det orker jeg ikke. Da slår jeg opp med deg.”

Uuhh. Tøffen.