Glassveggen er ikke mer enn litt over en meter fra meg. Det varme vannet er hardt når det treffer skuldrene mine, jeg prøver forsiktig å sette det litt varmere. Men greier det ikke. Musklene løses sakte men sikkert opp under tyngden av de varme strålene.

Det er et kraftig møte mellom dampen og det kalde glasset, vinduet farges sakte men sikkert av en grå gjennomsiktig maske. Og lysene fra Sydneys skyline endres fra sterke og gjennomtrengende til uklare fargerike felter. Ikke lenge etter blir dampen for sterk, og tunge dråper renner ned glasset. De etterlater seg historiene til alle de som befinner seg nedenfor meg, de som haster over gaten og de som ikke kunne ha gått sakte nok. Gjennom stiene som dråpene etterlater seg kan jeg se alt.

Jeg tørker meg forsiktig, kan ikke vente med å komme meg under den varme, myke dyna. Kjenne tøyet mot den fuktige huden min og føle trøttheten og bokstavene i boka som for en gangs skyld ikke er pensum dra meg ned og bort til en ny morgen.

Så jeg lister meg forbi de som ser film i stuen, prøver å gjemme meg bak latteren deres.
“Er du sikker på at du ikke skal se film?”
“Ja”
“Er det…?”

Nei. Det er ikke noe galt. Men man trenger ikke være en av alle alltid. Og akkurat nå trenger jeg å være en av meg. Det er ikke noe galt, jeg er ikke sinna på noen, det er ingenting jeg irriterer meg over, nei, jeg føler meg ikke dårlig. Jeg bare trenger meg selv litt. Er ikke det greit? Kan ikke det være greit?