You are currently browsing the monthly archive for april, 2009.
Man tar en pause. Og kommer tilbake. En annen gang.
Rebecca
..Og for de av dere som har lyst til å følge med på dette følelsesladde mennesket – vel, bloglovin’ is the thing.
For ente gang har jeg lyst til å zippe ned alle innleggene i bloggen og legge dem over i “gamlebloggen”, begynne med blanke ark. Atter en gang. For alle tekstene må være så perfekte, ha den rette ordlyden, det rette innholdet, passe sammen. Ikke si for mye om meg på en måte, være personlige på en annen. Og jeg skal gjøre det jeg kan for å ikke gjøre det. Drite i perfektheten. Faen heller om jeg er perfekt. Finnes ikke.
Please please don’t leave me.
I need you.
I’m sorry.
Bergen har falt fra hverandre. Den byen jeg gledet meg til å komme hjem til mens jeg var i Sydney er ikke der. Jeg har måttet gi slipp på de menneskene som var byen for meg. Noen ønsket jeg skulle dra seg til h bort fra tankene mine, noen visste jeg kom til å flytte mens jeg var borte, andre har bare forsvunnet. Og akkurat nå har jeg ikke meg selv nok til å ikke bry meg om det. Akkurat nå griper jeg fortsatt tak i det som en gang var.
Jeg kan ikke huske sist jeg satt i sofaen under et pledd med en kopp te med god musikk og gode bøker. Jeg orker ikke lese. Orker ikke planlegge å tenne stearinlys. Finner ingen te jeg har lyst på. Takler ikke være alene. Hvor har det blitt av den Rebecca jeg var så lykkelig med?
Det brygger seg opp til et hyl, vrenge lungene i et frustrasjonshyl. Jeg kommer ikke gjennom, greier ikke glemme, greier ikke å ikke bry meg. Ha deg ut av livet mitt. Jeg har ikke plass til deg.
“Du har ikke vært sånn i Studvest som sånn jeg kjente deg fra før. Du er ikke den Rebecca jeg trodde jeg kjente når du kommer opp på brakka.” Nei. Jeg er visst ikke det. “Jenter får så dårlig førsteinntrykk av meg” sier jeg. “Jeg vil ikke skremme dem vekk denne gangen, vil ikke ta for mye plass.”
“Men jeg likte deg sånn som du var.”
Og det er den jeg ikke greier være. Den som har tro på seg selv. Den som tar rommet. Istedet vil folk fortelle meg om de negative sidene de mener jeg har. Kritikk. Jeg greier fortsatt ikke å takle det. Ikke på den måten jeg har fått det servert etter at jeg kom tilbake til Bergen. Vet aldri når nok er nok, eller når jeg er for lite. For åpenbart blir jeg litt for lite av og til. Noen likte meg bedre før. Noen vil ikke vite av meg. Noen forstår ikke hva de så i meg. Og jeg skjønner ikke helt hvordan det bare kan gå over.
Jeg skal prøve å ikke fjerne innleggene. Prøve å være uperfekt. Prøve å si ifra, sette grenser. Ikke svelge at jeg er irritert, føler meg urettferdig behandlet. Føler meg glemt, oversett og tatt for gitt. Og snart skal jeg finne frem bøkene igjen. Og jeg skal drømme. Om et Oslo der jeg i det minste vet at det finnes mennesker som elsker meg for den jeg er. Og var. Så får jeg lære meg å elske byen. Og prøve å ikke la den skuffe meg, på samme måte som jeg har latt Bergen forsvinne mellom fingrene mine.
