You are currently browsing the monthly archive for juni 2009.
Jeg skulle ønske jeg kunne påstått at jeg er unormalt følelsesladet om dagen. Men dessverre. Jeg kan ikke det. Jeg er født sånn, med en tåre i øyekroken som renner over av gode klemmer, triste filmer, gamle menn (jeg tror absolutt at alle gamle menn er ensomme), sterke reklamer og glade smil.
Og dette er filmene som fikk meg til å bryte ut i spontan klapping og høylydt gråting. Helt alene, hjemme på sofaen, i dag. Jeg må ut. Ut, bort og vekk. Jeg vil også danse med alle disse menneskene.
Og slik begynte eventyret (hentet fra wherethehellismatt.com):
Matt is a 32-year-old deadbeat from Connecticut who used to think that all he ever wanted to do in life was make and play videogames. Matt achieved this goal pretty early and enjoyed it for a while, but eventually realized there might be other stuff he was missing out on. In February of 2003, he quit his job in Brisbane, Australia and used the money he’d saved to wander around Asia until it ran out. He made this site so he could keep his family and friends updated about where he is.
A few months into his trip, a travel buddy gave Matt an idea. They were standing around taking pictures in Hanoi, and his friend said “Hey, why don’t you stand over there and do that dance. I’ll record it.” He was referring to a particular dance Matt does. It’s actually the only dance Matt does. He does it badly. Anyway, this turned out to be a very good idea.
A couple years later, someone found the video online and passed it to someone else, who passed it to someone else, and so on. Now Matt is quasi-famous as “That guy who dances on the internet. No, not that guy. The other one. No, not him either. I’ll send you the link. It’s funny.”
Og det er de. Linkene og filmene altså. Og dansingen. Helt fantastisk morsomme. Den dårlige dansingen har gjort Matt ganske så berømt, 3 videoer har det kommet ut av prosjektet, og den jeg viste her er den siste. Gå på nettsiden hans for mer informasjon. Jeg hadde gladelig byttet plass med ham. Where the hell is Becs?
Vel. Nå er det ikke hverdags at jeg sitter dag ut og dag inn(estengt) på et seminarrom. Sånn ganske alene. I en kjeller. Av hvitmalt mur. Men de siste dagene i semesteret har pleid å bli sånn. Tung, tørr luft. Summing av stemmer på naborommene. Jeg må puste selv. Tenke selv. Og synes at ørepropper sprenger øregangene. Men må likevel ha dem for å kunne sperre tankene inne. Som akkurat nå heller vil kose seg med brede vinduskarmer, stuebord, gjesterom med gjesteplaner, planter, bokhyller og nye håndklær. Sånn som de som har kjøpt seg leilighet tenker på. Du vet.
Men en ting har blitt hverdags. Og det er oppmerksomheten han alltid gir meg.
Som når jeg kommer tilbake til seminarrommet etter en liten luftetur og jeg vet han har vært hjemom for å fikse noe. Og på pulten foran meg finner jeg..
foto: privat
Ja, da er det deilig å være hverdagskjærstn hans.
Det starter ofte med en kommentar. Eller en samtale. Gjerne en telefonsamtale. Utløsningen består som oftest av ord.
“Hei?”
“Vet du, i det jeg la på isted så begynte det.”
“Begynt ka?”
“Det høljer ute. Og det lukter så hinsides herlig. Kom deg ut, du er nødt til å oppleve det!”
Herregud så godt han kjenner meg.
Telefonsamtalen avbrytes like raskt som den startet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om sko. I bare ullsokkene løper jeg opp de glatte trappene fra kjelleren på fakultetsbygningen, spinner i hjørne-avsatsen og ser plutselig gjennom de store glassvinduene at himmelen rører på seg.
Opp med døra. Faen. Åpne deg raskere. Ha deg opp.
Så står jeg der. Grenene pisker hverandre, skyene danser over himmelen, blir mørkere og mørkere. Regndråpene spinner i piruetter når de når den uttørkede bakken. Og lukten. Den himmelske lukten av renhet, våt asfalt og tørste blomster. Som en tornado omfavner de meg og jeg begynner å le. Greier ikke å holde latterkulene nede men de runger ut. Jeg smiler så ansiktet vrenger seg.
Så går den automatiske døra igjen og jeg ser en forskremt skikkelse i trapperommet. Han ser på meg. Vurderer meg. Sånn helt tilfeldig, ja – kjempetilfeldig, vrir jeg hånden min så han skal se studentkortet mitt. Skjønne at jeg hører til her. Har rett til å være her. Sammen går vi ned trappene, og i det jeg lett humoristisk skal spørre “jaså, så det e fleir som vandre i byggan her natterstid, siste innspurt?” vender han om og forsvinner.
Lengselsfullt gløtter jeg tilbake, opp og ut vinduene. Lukker øynene sakte, for å huske hvordan himmelen så ut, for å stenge luktene inn i meg. Fantastiske Bergen. Jeg elsker deg. Til og med når du er våt.
Som natt og dag. Men likevel så utrolig like. Det er ingen som kan få meg til å le som ham, det er ingen som gir så gode klemmer som ham, det er ingen som har så myk hud. Det er ingen som ofrer så mye for meg som ham, det er ingen som tar like mye hensyn. Det er ingen som lar meg få være så ærlig som ham og det er ingen som..
..er så lik meg som ham.
Rebecca + Thomas = snart 5 fantastiske år (les: skolepliktig barn)
foto: privat
Vi hører sammen. Vi to.
Lykken er å finne et stengt tivoli ved Store Lungegårdsvann.
Soundtrack: The Killers – I Can’t Stay
Man er tøff. Man er alltid den som passer på. Følger med. Stiller opp. Er alltid den som klemmer. Som stryker på ryggen. Holder rundt. Smiler til.
Og det er greit. Som oftest er det helt greit. For man har styrke til å være denne. Være denne man.
I det jeg kjenner den velkjente lukten av ånden hennes svikter noe inne i meg. Skallet krymper sammen og blir for lite for kroppen. Det trekker seg inn mot midten og smuldrer opp i støv som forsvinner inn i hulrommet. Som en liten eksplosjon. Hun tar tak i skuldrene mine, stryker meg over håret, klemmer meg inntil seg. Krever ikke mye tilbake. Krever å få treffe meg. Få klemme meg. Ta på meg.
Og jeg løses opp i hendene hennes.
Av og til er man avhengig av å få være denne lille. Den som ikke er sterk. Den som ikke holder alle problemene unna. Og selv om sola la seg som et tungt, varmt teppe over kroppene våre og vi lo og smilte til hverandre skrek jeg inne i meg. For det var så deilig å for en gangs skyld få slippe å være denne sterke. Den voksne. Det var som om hun sto med armene ut i det største vingespenn og alt ansvaret som prøvde å ta tak i meg grep etter meg fra bak ryggen hennes. Men hun lot det ikke nå meg. Inne i meg skrek jeg. Et skrik som ga slipp på alle knutene. Jeg håper noen kan være dette mennesket for henne også, for jeg kan det ikke.
Lukten av henne. Det er ingenting som er så befriende som lukten av henne.
