Vel. Nå er det ikke hverdags at jeg sitter dag ut og dag inn(estengt) på et seminarrom. Sånn ganske alene. I en kjeller. Av hvitmalt mur. Men de siste dagene i semesteret har pleid å bli sånn. Tung, tørr luft. Summing av stemmer på naborommene. Jeg må puste selv. Tenke selv. Og synes at ørepropper sprenger øregangene. Men må likevel ha dem for å kunne sperre tankene inne. Som akkurat nå heller vil kose seg med brede vinduskarmer, stuebord, gjesterom med gjesteplaner, planter, bokhyller og nye håndklær. Sånn som de som har kjøpt seg leilighet tenker på. Du vet.

Men en ting har blitt hverdags. Og det er oppmerksomheten han alltid gir meg.
Som når jeg kommer tilbake til seminarrommet etter en liten luftetur og jeg vet han har vært hjemom for å fikse noe. Og på pulten foran meg finner jeg..

foto: privat

Ja, da er det deilig å være hverdagskjærstn hans.