You are currently browsing the monthly archive for august 2009.
Åh, hva jeg ikke hadde gjort for at du skulle ha blitt bestevennen min!
Fine, fine, fine mannen ^^
Dagbladet har i dag funnet frem en fantastisk video som hverken jeg eller prinsen helt kan se for oss at er ekte. Altså ikke-data-lagd. Døm selv.
Reaksjonene er forskjellige, men de peker alle i samme retning.
Du. Er. Gammel. Du.
Tro du meg. Jeg vet.
“Men du ser ikke så gammel ut da, jeg trodde ikke at du var mer enn 21. Altså, ikke at du ser UNG ung ut, men jeg trodde ikke at du var så gammel. Eller. 24 er ikke gammelt altså. Men jeg tenkte ikke.. Åh.”
88, 88, 88, 89, 88, 87, 88, 83, 88, 86, 86, 87, 88, 88, 88, 84. Der ja.
Velkommen til Lånekassens liste over Westerdals nye studenter.
“Jeg trodde virkelig ikke at du var så gammel.”
Slapp av, det går greit. Men det gikk et lite støkk i meg i dag når to nye studievenninner snakket over lunchbordet at de ikke er så gamle, og at det å være ferdigutdannet når de er 23, det er jo helt greit. De trenger ikke stresse så mye enda. Nei, det trenger dere ikke, for dere slår ikke meg uansett. 27 blir jeg. 27 og et halvt når jeg er ferdig. Og om du vil så skal du få komme så nære at du ser rynkene mine. For de er der, bare kom og se om du vil. Bare kom. Jeg skal vise deg gammel jeg.
Sommeren er på hell. Det er ingenting man kan si eller gjøre for å prøve å motbevise det. Hele leiligheten er opplyst av sola ute, men i det jeg åpner ytterdøra kjenner jeg likevel et kaldt gufs. Sommeren er på hell. Men det er ingen grunn til å klage. For denne høsten skal nemlig bli bra. Veldig bra.
Nettopp fordi:
- at etter hvert som dagene går forandres fargene i bakgården vår. De naturlige kjøkkengardinene vil dermed gå fra dust grønne som nå til gule, røde og mørkebrune. Hele kjøkkenet vil endre karakter på grunn av det.
- at når det blir kaldere ute skal vi prøve å fyre i koksovnen for første gang. Den vakre du vet, den med ekorn og fugler på. Kanskje ikke med koks, men med tørre, sprø vedkubber. Og det skal knitre så fint.
- når det blir mørkere ute skinner løvetannlampa bare enda sterkere. Og den lager skygger i hele rommet. Som en discokule. Bare mye mye vakrere.
- at under thai-himmelen på gjesterommet skal vi, prinsen min og jeg, ligge lange kvelder og lese. Og jeg og Margrethe skal prate. Og jeg og Sara skal drikke hjemmelaget kaffekakao. Og jeg skal savne venner som ikke er i Oslo. Og jeg skal bli kjent med nye mennesker som jeg skal ta med inn dit.
- vi skal utforske Grünerløkka, bydelen som skal være mitt nye Nordnes i lang lang tid fremover. Tenk så mange caféer det finnes her. Tenk på det.
- jeg skal prøve, ikke alle, men de fleste te-sortene de selger på Sultan. I heart Sultan.
- det ikke er noe som er så deilig som å tulle seg inn i lange ullskjerf. Ikke en gang hawaiians mellom tærne. Ei heller flagrende sommerkjoler mellom lårene. Faktisk.
- tykke strømpebukser er mye mer flatterende på lårene mine enn bar hud.
- ingenting er så vakkert som masse stearinlys. Absolutt ingenting.
- jeg og Nina skal lære oss å sy. På min ”nye” symaskin. Og vi skal bli så flinke så. Kjempeflinke.
- at prinsen skal trene meg i å drikke rødvin. Kanskje blir vi et sånt fantastisk par som har 3litringer stående i stua. Sånn at de er tilgjengelige når som helst. Det hadde gjort oss bare enda mer fantastiske. For vi er fantastiske. Veldig fantastiske sammen.
- vi sammen med rødvinen skal smelte sjokolade på den nye sjokoladesmeltemaskina vår, og vi skal lage egne sjokoladebiter i formene som fulgte med. Kanskje til og med macademianøtter i. For de er de beste vi vet.
- jeg skal gå med fletter. Hele tiden. Fletter under fine luer.
- og votter. Jeg skal lære meg å strikke votter. I all verdens vakreste farger. Og for første gang skal jeg være i stand til å kunne gi bort noe jeg har laget selv.
- jeg i tillegg til avansert strikking skal lære meg å hekle. Samt å få grønne fingre. Jeg tror nemlig at Monica er så flink at hun greier å gi meg det. Grønne fingre og heklefingre.
- mange mange timer skal brukes til å trille Mathea. Og Marthe naturligvis.
- jeg skal bli kulturell i ny by. Gå på teater, standup, teatersport, danseforestillinger og konserter. Jeg skal bli kjempeflink til å gå på konserter.
- jeg i tillegg skal reise. Til København for første gang og til Bergen for ente gang.
Jeg gleder meg.
“Selvfølgelig greier du deg uten øyensminke”
Jeg tittet stygt bort på prinsen som satt der med et glimt i øyet og en snert i stemmen. Og var veldig enig med øyekirurgen. Selvfølgelig greide jeg det var de begge veldig enige om. “Det er tross alt til ditt eget beste. Og øynene dine sitt beste”.
“Når e det første du veit om da? Når e det tidligeste du veit at jentan har begynt me sminke igjen?” Jeg skuet småfornærmet bort på mannen med legefrakken og operasjonsluen, kjente jeg fortsatt var ør av nervemedisinen og de bedøvende øyedråpene. “Nei, eg vett at noen jenter har begynt allereie første helga etter. Men du treng ikkje det”. Nei, selvfølgelig trengte jeg ikke det.
Og jeg gikk inn i en verden der jeg lot være å se opp på de jeg gikk forbi, det var ingen vits, det var ingen som kom til å smile og synes at jeg var søt uansett. Jeg syntes det virket som at de jeg kjente men ikke kjente kjempegodt kikket bort på meg med forundrede blikk. M’mm. Sånn ser jeg ut. Akkurat sånn. Akkurat sånn ser jeg ut når jeg våkner og når jeg legger meg. Uten sminke. Er dere fornøyde nå?
Men på et eller annet tidspunkt ble det rett og slett for behagelig å slippe å gnu av seg øyensverten om kvelden. Det var deilig å slippe og tenke på sminkerutiner, sette av tid til det, bruke penger på det. Og denne behageligheten holdt jeg fast ved lenge etter det som var anbefalt av øyelegen. Det har gått mange måneder nå, og jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg har smurt farget smøring utover ansiktet. Men når min nye sjef kunne fortelle at hun likte at jentene pyntet seg litt når de kom på jobb så kunne jeg ikke la være. Eyeliner, øyensverte, øyenskygge.
Skal det være så skal det være. Og det føles unektelig bra. Det føles unektelig veldig bra.
