“Selvfølgelig greier du deg uten øyensminke”
Jeg tittet stygt bort på prinsen som satt der med et glimt i øyet og en snert i stemmen. Og var veldig enig med øyekirurgen. Selvfølgelig greide jeg det var de begge veldig enige om. “Det er tross alt til ditt eget beste. Og øynene dine sitt beste”.

“Når e det første du veit om da? Når e det tidligeste du veit at jentan har begynt me sminke igjen?” Jeg skuet småfornærmet bort på mannen med legefrakken og operasjonsluen, kjente jeg fortsatt var ør av nervemedisinen og de bedøvende øyedråpene. “Nei, eg vett at noen jenter har begynt allereie første helga etter. Men du treng ikkje det”. Nei, selvfølgelig trengte jeg ikke det.

Og jeg gikk inn i en verden der jeg lot være å se opp på de jeg gikk forbi, det var ingen vits, det var ingen som kom til å smile og synes at jeg var søt uansett. Jeg syntes det virket som at de jeg kjente men ikke kjente kjempegodt kikket bort på meg med forundrede blikk. M’mm. Sånn ser jeg ut. Akkurat sånn. Akkurat sånn ser jeg ut når jeg våkner og når jeg legger meg. Uten sminke. Er dere fornøyde nå?

Men på et eller annet tidspunkt ble det rett og slett for behagelig å slippe å gnu av seg øyensverten om kvelden. Det var deilig å slippe og tenke på sminkerutiner, sette av tid til det, bruke penger på det. Og denne behageligheten holdt jeg fast ved lenge etter det som var anbefalt av øyelegen. Det har gått mange måneder nå, og jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg har smurt farget smøring utover ansiktet. Men når min nye sjef kunne fortelle at hun likte at jentene pyntet seg litt når de kom på jobb så kunne jeg ikke la være. Eyeliner, øyensverte, øyenskygge.

Skal det være så skal det være. Og det føles unektelig bra. Det føles unektelig veldig bra.