Burmalicious

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke liker rødt. Jeg kan ikke fordra rødt. Har, som det materialistiske mennesket jeg er, gått til innkjøp av én rød singlett, bare for tilvenningssiden av det (røde negler derimot..).

Men idag. I dag bekler den røde singletten overkroppen min, det er nesten som jeg føler jeg bærer på en hemmelighet. Som student ved det Samfunnsvitenskapelige fakultet skulle man tro hele Høyden skulle være rød i dag. Men det er den ikke. Jeg tror folk har for vanskelig med å vise sin offentlige støtte. De liker heller å nikke bekreftende under mer eller mindre lukkede arrangementer i mørke lokaler med verdens-løsende raddiser som innbedte forelesere. De diskuterer høylydt verdensproblemene i kantina, lukter kruttsterk kaffe og er blinde for mennesker som ikke lever opp til deres selvopphøyde engasjement. Men det å gå inn for en kollektiv støttet sak. Det blir for åpent. For mote.

Jeg er ikke rødkledt alene i dag. Det er faktisk flere av oss. Så vi ser lettere granskende på hverandre, prøver å finne ut om den andre har kledt seg i rødt bare for humørets skyld, om det er tilfeldig, eller om vi sammen støtter en sak. En så utrolig håpløs sak. Så tilslutt finner vi blikket til hverandre, nikker gjenkjennende og smiler over vår felles hemmelighet.

Det er for ille at jeg i det hele tatt tenker etter om jeg burde gjøre det, i frykt for å bli dømt. Som liksom-samfunnsengasjert.

Jeg vet meget godt at det plagget jeg har på meg i dag ikke endrer verden. Ikke jeg alene. Men det å vise sin støtte kan jeg ikke tvinge meg selv til å se ned på. Din ene flyreise tar ikke jorden til grunne, men den setter en standard for hva mennesket burde gjøre. Hva staten burde innfri for å satse på kollektiv-trafikk, for å få flyet ned på bakken. Noen plagg i organisk bomull fra H&M redder ikke mange sultne barn. Om du kaster melkekartongen hel uten å brette den har heller ingenting å si. Jeg kan love deg. Ingenting. Men sammen.

Så jeg bærer den røde singletten min med stolthet i dag. Ikke på grunn av mote. Ikke for å være noe jeg ikke er.
Men rett og slett for å støtte Burmas innbyggere.

Og DET burde du også gjøre.

Telefonselgeri

Telefonen ringer. Oslonummer jeg ikke kjenner. Garantert telefonselger. Eller kanskje Monica.
Eller kanskje noen andre jeg kjenner sørøstpå. Eller kanskje telefonselger. Mest sannsynlig telefonselger.

“Hallo?”
“Hallo? Er det Rebecca?”
“Det e det”
“Hei Rebecca. Det er Ali (etellerannetikkenorskt) som ringer fra Netcom. Hvordan er det i Bergen da? Regner det eller er det sol?”
“Her rægne det. Som vanlig vettu.”
“Her i Oslo er det litt sol.”
“Da like æ dæ ikke *latter*” 
“Jeg ringer deg fordi vi holder på med en kampanje akkurat nå. Så jeg lurte på hvilket abonnement du har?”
“Æ har vært abonnent hos dåkk før æ. I mange år, så æ e egentlig ikke intressert.”
“Har du vært i familien vår i mange år og så har jeg ikke sett deg? Neeehei. Det kan jo ikke være mulig?”
“Haha, stygt reidd for det.”
“Hvorfor vil du ikke være i familien vår lenger da?”
“For æ å samboern min ringe gratis, og vænnan min, og familien min, sia vi aill har Chess (_litt_ må være lov å overdrive når man blir utsatt for en pågående selger).”
“DET er den eneste grunnen? At alle venninnene dine har Chess?”
“Mnei. Ikke bare det. Men samboern min og da.”
“Har du samboer og? Da vil jeg ikke snakke med deg. Neeeeida.”
“Heh. Nei.. *kremt* Men æ e ikke interessert æ asså.”
“Men jeg kan gi deg 13timer gratis ringetid hver måned, og gratis telefon, det er 900kr spart bare i ringetid. Koster nesten ingenting i måneden heller.”
“Det hørres vældig interresant ut (tenker på min lettere slitte nokia som har pepet av smerte helt siden fadderuken), men nei. Æ vil ikke. Beklage.”
“Hvor i Bergen bor du da? Midt i sentrum eller utenfor?”
“Sentrum, æ orke ikke å ta buss. Det bli for dumt.”
“Du skjønner, jeg bodde i Bergen i mange år, men så flyttet jeg til Oslo for å studere.”
“Men mainn kainn da fint studer her?”
“Jeg har hele familien min her skjønner du. Så jeg måtte flytte til Oslo. Men jeg skal tilbake til Bergen om 2 mnd.”
“M’hmm.”
“Kanskje jeg finner deg på en café i Bergen.”
“*latter* Så vi kan diskutere dette?”
“Jeg skal bli salgssjef skjønner du. Og da kan jeg fikse sånn supertilbud til alle venninnene dine. Og samboern din som jeg ikke liker.”
“*latter – igjen* Ja, fiks det du.”
“Du er født i 84 du?”
“Ja.”
“Det er jeg også. Når i 84 da?”
“Koffer spørr du? Sitt ikke du med all informasjon’n om mæ forran dæ no da?”
“Det er pc’en som har informasjonen, ikke jeg. 13/12-84. Da er jeg litt eldre enn deg. 24/02-84.”
“Heh. Ja. Kjipt å vårrå desemberbarn veit du.”
“Men du er sikker på at du ikke vil ha gratis telefon fra meg? Ingen andre får det tilbudet, det er spesielt fra meg til deg.”
“Ja, æ e heilt sikker på det. Takk for tilbudet men nei takk.”
“Sikker?”
“Ja”
“Vel, ha en kjempefin dag da Rebecca, så snakkes vi i Bergen.”
“Hadem”

Og slik slår du ihjel 5 minutter med Ali-telefonselger.

Duver – for alltid sammen i krig

I min posisjon som menneske prøver jeg å realisere meg selv hele tiden. Tvinger ut tanker, er tilstede, tilstedeværende. I øyeblikket. Ikke ofte spør jeg om hjelp. Ikke mange spør jeg om hjelp. Men Sara spørres. Hver gang.

Men Sara er ikke her lenger. Sara har blitt litt mer voksen og flyttet hjem til jobb og sambo. Jeg vet i grunn ikke hva som er så voksent med det. Vet at hun vil være akkurat like lite voksen som meg. Voksenskrekk. Lakenskrekk. Savneskrekk. Uansett sitter jeg alene igjen i Bergen. Og savner henne. Savner alle øyeblikkene jeg ikke fikk utnyttet. Og hennes respons på mitt gråtkvalte kjærlighetsrop var følgende;

“Rebecca mi. vi er ikke lenger unna enn vi bestemmer oss for å være. om du kjenner etter, kjenner du at jeg er der. hver dag. jeg hadde deg med meg i dag. på foreldremøtet. du sa til meg at jeg er herlig, og at jeg ikke har noenting å være redd for fordi jeg er meg. du holdt meg i hånda, og roet hjertet mitt. og jeg tok deg med meg fordi jeg vet du ville gjort meg rolig i den situasjonen. du hadde sagt til meg at jeg er herlig og at jeg ikke har noe å være redd for fordi jeg er meg. Og at jeg vet det, er ikke det nok? Selvfølgelig ville jeg delt mine gode stunder med deg, sett deg smile til meg. Men nå er du i hjertet mitt, og det kan ingen noensinne ta fra meg. Jeg ville rope ut i jubel i dag, snurre rundt og rundt med ansiktet vendt mot himmelen og med din hånd i min. Og i går ville jeg krype opp i sofaen din med tårene mine på kinnet og drikke grøNNte med deg og bare være. For meg er du. Og det er nok. Men når jeg trenger påfyll, kryper jeg inntil og vi kan være. Og smile

Becca,
min duve<3″

Sara. Du gjør meg ordløs. Stemmeløs. Gråtkvalt. Savnende. Og elskende.
Ordene _dine_ denne gang kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Det at du vet hvor mye du betyr for meg.. Det at hjertet ditt har et lite avlukke der jeg kan krype inn. Er sikker på at det finnes en liten kopp te der inne for meg. Venter på meg. Sammen skal vi krige. Sammen skal vi redde verden. Om enn bare for et stakkarslig barneskolebarn med tørket snørr under nesen. Du vet hva jeg mener. Sara litt min. Sara litt verden sin. Sara mest sin. Og nest mest min.

Takk for at du er du.
Min duve.

Stakkars journalister

De ser totalt fortapte ut der de ligger og kaver i en kjapp usikkerhet. Slår armene opp mot den såpeglatte veggen men har ikke sjans til å få tak. De har mistet taket i relevansen. Lukker øynene og ser inn i seg for å innhente troen.
Forstå at den verden vi får opplyst ikke lenger baseres på kunnskap skapt av journalister med papiret som ektefelle. Deres syn på verden. En verden som ikke kan oppdateres før neste utgave går i trykken. Dagen etter.
“Vi har ikke fått beskjed om at dette skal produseres for web.”
Hva er det vi har fortalt dere da? Og for guds skyld, vær litt realistiske. Hva trodde dere kom til å bli utfallet fra et tverrfaglig samarbeid mellom 3 studieretninger hvorav den ene heter Nye Medier? Skulle vi designet en play-knapp i dvd-menyen deres? Om det absolutt er det dere vil kan jeg gjøre det. Også. Men kom ikke her og si at tanken ikke har streifet dere.
Jeg blir så imponert over trangsyntheten til folk når de presterer å klage over noen stakkarslige forelesninger som ikke støtter 100% opp under deres retning. De skulle fått et valg sier de, et valg for de som ikke har lyst til å lære om akkurat dette. Vel, dra på deg mine trange sko. Jeg har ikke et eneste faens fag som var det jeg ble lovt. Slå den.
Slutt å klag. Det skader deg ikke å utvide horisonten litt. Avisen er ikke lenger fremtiden.
Jeg beklager. Ikke.

Imogen Heap – Hear Me Out

..so don’t tell me you might just let it go

Flyttefot. Jeg er på flyttefot. Hele leiligheten er et sammensurium av sorte avfallssekker, pappesker og forventninger.

Endelig skal det skje, endelig skal jeg og Thomas ha samme adresse. Jeg hører om mennesker som flytter sammen bare etter noen helger på byen. Men jeg angrer ikke for å ha ventet, samholdet må jo bare vise at dette er riktig. Veldig riktig.

Akkurat nå er jeg en melodi, den forfølger meg på jobb, den surrer i hodet mitt når jeg sover. Jeg analyserer teksten og forføres av melodien. Det skal ikke mye til.

Og jeg greier det igjen; drepe den.

Flake
Jack Johnson

I know she said it’s alright
But you can make it up next time
I know she knows it’s not right
There ain’t no use in lying
Maybe she thinks I know something
Maybe maybe she thinks its fine
Maybe she knows something I don’t
I’m so, I’m so tired, I’m so tired of trying

It seems to me that maybe
It pretty much always means no
So don’t tell me you might just let it go
And often times we’re lazy
It seems to stand in my way
Cause no one NO not no one
Likes to be let down

I know she loves the sunrise
No longer sees it with her sleeping eyes
And I know that when she said she’s gonna try
Well it might not work because of other ties and
I know she usually has some other ties
And I wouldn’t want to break ‘em, nah, I wouldn’t want to break ‘em
Maybe she’ll help me to untie this but
Until then well, I’m gonna have to lie to you.

It seems to me that maybe
It pretty much always means no
So don’t tell me you might just let it go
And often times we’re lazy
It seems to stand in my way
Cause no one no not no one
Likes to be let down
It seems to me that maybe
It pretty much always means no
So don’t tell me you might just let it go

Din. Mest min, men bittelitt din. Dog bare bittelitt.