You are currently browsing the tag archive for the 'avskjed' tag.
Det starter ofte med en kommentar. Eller en samtale. Gjerne en telefonsamtale. Utløsningen består som oftest av ord.
“Hei?”
“Vet du, i det jeg la på isted så begynte det.”
“Begynt ka?”
“Det høljer ute. Og det lukter så hinsides herlig. Kom deg ut, du er nødt til å oppleve det!”
Herregud så godt han kjenner meg.
Telefonsamtalen avbrytes like raskt som den startet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om sko. I bare ullsokkene løper jeg opp de glatte trappene fra kjelleren på fakultetsbygningen, spinner i hjørne-avsatsen og ser plutselig gjennom de store glassvinduene at himmelen rører på seg.
Opp med døra. Faen. Åpne deg raskere. Ha deg opp.
Så står jeg der. Grenene pisker hverandre, skyene danser over himmelen, blir mørkere og mørkere. Regndråpene spinner i piruetter når de når den uttørkede bakken. Og lukten. Den himmelske lukten av renhet, våt asfalt og tørste blomster. Som en tornado omfavner de meg og jeg begynner å le. Greier ikke å holde latterkulene nede men de runger ut. Jeg smiler så ansiktet vrenger seg.
Så går den automatiske døra igjen og jeg ser en forskremt skikkelse i trapperommet. Han ser på meg. Vurderer meg. Sånn helt tilfeldig, ja – kjempetilfeldig, vrir jeg hånden min så han skal se studentkortet mitt. Skjønne at jeg hører til her. Har rett til å være her. Sammen går vi ned trappene, og i det jeg lett humoristisk skal spørre “jaså, så det e fleir som vandre i byggan her natterstid, siste innspurt?” vender han om og forsvinner.
Lengselsfullt gløtter jeg tilbake, opp og ut vinduene. Lukker øynene sakte, for å huske hvordan himmelen så ut, for å stenge luktene inn i meg. Fantastiske Bergen. Jeg elsker deg. Til og med når du er våt.
Det er som å komme hjem. Man kan synge akkurat så høyt man vil, akkurat så stygt man vil, akkurat så innlevende som man bare er teatralsk nok til. Man kan le den skjærende latteren sin uten at noen snur seg med et irritert blikk. Selv om man ler høyest av alle. Og så absolutt mest.
Man kan ha på seg en selvlysende kjole, og man kan konstant sitte med hendene på puppene for å passe på at kjolen ikke skal skli ned. Man kan snakke så rungende dialekt som man bare har barndomsminner nok til å gjøre og man kan være så lite ordentlig som man ærlig nok er. For man trenger ikke være noe i Studvest.
Vi diskuterer, samarbeider, strør om oss med komplimenter, latter, frustrasjoner, klemmer og råd. Gode som dårlige. Soloppgang er ingen hindring for sosialiseringen og når vi en gang lusker hjem er det med støttende skuldre og fniseanfall. Statusoppdateringer blir alltid hjemsøkt av hvileløse Studvest-sjeler som alltid har en humoristisk vinkling på livet. Og vi diskuterer minner og ler hver eneste gang vi møtes. I hvilket som helst forum.
Det er alltid god stemning i Studvest.
Hemmelig venn-prosjektet var for de fleste uløselig siden det var for mange fine folk å velge i. For det er alltid et klapp på skuldra. Eller neveklask. Og fornøyde grin.
Halvor mente at spesielt dette semesteret hadde vært umåtelig bra. Og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk æren av å være en del av denne fantastiske gjengen. At jeg fikk være en del av dette nettverket som gjør så mye bra for hverandre. Der alle har rett til å være noen og ta plass. Og le høyest. Jeg elsker dem. Jeg elsker Studvest. Rett og slett. Elsker Studvest.
Så Åse hadde nok rett i at det føles som å bli kastet ut hjemmefra nå når vi pakker sammen mac’ene, notatblokkene og tømmer minnekortene for siste gang. Aldri mer en Studvest-deadline. Aldri mer en onsdagspils eller Studfest. Eller endeløse kommentarfelt.
Takk for en helt fantastisk vår. Med fantastiske mennesker.
Rebecca + Studvest = sant. 4ever.
