Sommer + sensommer = høst (og det er greit)

Sommeren er på hell. Det er ingenting man kan si eller gjøre for å prøve å motbevise det. Hele leiligheten er opplyst av sola ute, men i det jeg åpner ytterdøra kjenner jeg likevel et kaldt gufs. Sommeren er på hell. Men det er ingen grunn til å klage. For denne høsten skal nemlig bli bra. Veldig bra.

Nettopp fordi:

• at etter hvert som dagene går forandres fargene i bakgården vår. De naturlige kjøkkengardinene vil dermed gå fra dust grønne som nå til gule, røde og mørkebrune. Hele kjøkkenet vil endre karakter på grunn av det.
• at når det blir kaldere ute skal vi prøve å fyre i koksovnen for første gang. Den vakre du vet, den med ekorn og fugler på. Kanskje ikke med koks, men med tørre, sprø vedkubber. Og det skal knitre så fint.
• når det blir mørkere ute skinner løvetannlampa bare enda sterkere. Og den lager skygger i hele rommet. Som en discokule. Bare mye mye vakrere.
• at under thai-himmelen på gjesterommet skal vi, prinsen min og jeg, ligge lange kvelder og lese. Og jeg og Margrethe skal prate. Og jeg og Sara skal drikke hjemmelaget kaffekakao. Og jeg skal savne venner som ikke er i Oslo. Og jeg skal bli kjent med nye mennesker som jeg skal ta med inn dit.
• vi skal utforske Grünerløkka, bydelen som skal være mitt nye Nordnes i lang lang tid fremover. Tenk så mange caféer det finnes her. Tenk på det.
• jeg skal prøve, ikke alle, men de fleste te-sortene de selger på Sultan. I heart Sultan.
• det ikke er noe som er så deilig som å tulle seg inn i lange ullskjerf. Ikke en gang hawaiians mellom tærne. Ei heller flagrende sommerkjoler mellom lårene. Faktisk.
• tykke strømpebukser er mye mer flatterende på lårene mine enn bar hud.
• ingenting er så vakkert som masse stearinlys. Absolutt ingenting.
• jeg og Nina skal lære oss å sy. På min ”nye” symaskin. Og vi skal bli så flinke så. Kjempeflinke.
• at prinsen skal trene meg i å drikke rødvin. Kanskje blir vi et sånt fantastisk par som har 3litringer stående i stua. Sånn at de er tilgjengelige når som helst. Det hadde gjort oss bare enda mer fantastiske. For vi er fantastiske. Veldig fantastiske sammen.
• vi sammen med rødvinen skal smelte sjokolade på den nye sjokoladesmeltemaskina vår, og vi skal lage egne sjokoladebiter i formene som fulgte med. Kanskje til og med macademianøtter i. For de er de beste vi vet.
• jeg skal gå med fletter. Hele tiden. Fletter under fine luer.
• og votter. Jeg skal lære meg å strikke votter. I all verdens vakreste farger. Og for første gang skal jeg være i stand til å kunne gi bort noe jeg har laget selv.
• jeg i tillegg til avansert strikking skal lære meg å hekle. Samt å få grønne fingre. Jeg tror nemlig at Monica er så flink at hun greier å gi meg det. Grønne fingre og heklefingre.
• mange mange timer skal brukes til å trille Mathea. Og Marthe naturligvis.
• jeg skal bli kulturell i ny by. Gå på teater, standup, teatersport, danseforestillinger og konserter. Jeg skal bli kjempeflink til å gå på konserter.
• jeg i tillegg skal reise. Til København for første gang og til Bergen for ente gang.

Jeg gleder meg.

Våte, varme du

Det starter ofte med en kommentar. Eller en samtale. Gjerne en telefonsamtale. Utløsningen består som oftest av ord.

“Hei?”
“Vet du, i det jeg la på isted så begynte det.”
“Begynt ka?”
“Det høljer ute. Og det lukter så hinsides herlig. Kom deg ut, du er nødt til å oppleve det!”
Herregud så godt han kjenner meg.

Telefonsamtalen avbrytes like raskt som den startet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om sko. I bare ullsokkene løper jeg opp de glatte trappene fra kjelleren på fakultetsbygningen, spinner i hjørne-avsatsen og ser plutselig gjennom de store glassvinduene at himmelen rører på seg.

Opp med døra. Faen. Åpne deg raskere. Ha deg opp.

Så står jeg der. Grenene pisker hverandre, skyene danser over himmelen, blir mørkere og mørkere. Regndråpene spinner i piruetter når de når den uttørkede bakken. Og lukten. Den himmelske lukten av renhet, våt asfalt og  tørste blomster. Som en tornado omfavner de meg og jeg begynner å le. Greier ikke å holde latterkulene nede men de runger ut. Jeg smiler så ansiktet vrenger seg.

Så går den automatiske døra igjen og jeg ser en forskremt skikkelse i trapperommet. Han ser på meg. Vurderer meg. Sånn helt tilfeldig, ja – kjempetilfeldig, vrir jeg hånden min så han skal se studentkortet mitt. Skjønne at jeg hører til her. Har rett til å være her. Sammen går vi ned trappene, og i det jeg lett humoristisk skal spørre “jaså, så det e fleir som vandre i byggan her natterstid, siste innspurt?” vender han om og forsvinner.

Lengselsfullt gløtter jeg tilbake, opp og ut vinduene. Lukker øynene sakte, for å huske hvordan himmelen så ut, for å stenge luktene inn i meg. Fantastiske Bergen. Jeg elsker deg. Til og med når du er våt.

Perfektheten lenge leve

For ente gang har jeg lyst til å zippe ned alle innleggene i bloggen og legge dem over i “gamlebloggen”, begynne med blanke ark. Atter en gang. For alle tekstene må være så perfekte, ha den rette ordlyden, det rette innholdet, passe sammen. Ikke si for mye om meg på en måte, være personlige på en annen. Og jeg skal gjøre det jeg kan for å ikke gjøre det. Drite i perfektheten. Faen heller om jeg er perfekt. Finnes ikke.

Please please don’t leave me.

I need you.

I’m sorry.

Bergen har falt fra hverandre. Den byen jeg gledet meg til å komme hjem til mens jeg var i Sydney er ikke der. Jeg har måttet gi slipp på de menneskene som var byen for meg. Noen ønsket jeg skulle dra seg til h bort fra tankene mine, noen visste jeg kom til å flytte mens jeg var borte, andre har bare forsvunnet. Og akkurat nå har jeg ikke meg selv nok til å ikke bry meg om det. Akkurat nå griper jeg fortsatt tak i det som en gang var.

Jeg kan ikke huske sist jeg satt i sofaen under et pledd med en kopp te med god musikk og gode bøker. Jeg orker ikke lese. Orker ikke planlegge å tenne stearinlys. Finner ingen te jeg har lyst på. Takler ikke være alene. Hvor har det blitt av den Rebecca jeg var så lykkelig med?

Det brygger seg opp til et hyl, vrenge lungene i et frustrasjonshyl. Jeg kommer ikke gjennom, greier ikke glemme, greier ikke å ikke bry meg. Ha deg ut av livet mitt. Jeg har ikke plass til deg.

“Du har ikke vært sånn i Studvest som sånn jeg kjente deg fra før. Du er ikke den Rebecca jeg trodde jeg kjente når du kommer opp på brakka.” Nei. Jeg er visst ikke det. “Jenter får så dårlig førsteinntrykk av meg” sier jeg. “Jeg vil ikke skremme dem vekk denne gangen, vil ikke ta for mye plass.”
“Men jeg likte deg sånn som du var.”

Og det er den jeg ikke greier være. Den som har tro på seg selv. Den som tar rommet. Istedet vil folk fortelle meg om de negative sidene de mener jeg har. Kritikk. Jeg greier fortsatt ikke å takle det. Ikke på den måten jeg har fått det servert etter at jeg kom tilbake til Bergen. Vet aldri når nok er nok, eller når jeg er for lite. For åpenbart blir jeg litt for lite av og til. Noen likte meg bedre før. Noen vil ikke vite av meg. Noen forstår ikke hva de så i meg. Og jeg skjønner ikke helt hvordan det bare kan gå over.

Jeg skal prøve å ikke fjerne innleggene. Prøve å være uperfekt. Prøve å si ifra, sette grenser. Ikke svelge at jeg er irritert, føler meg urettferdig behandlet. Føler meg glemt, oversett og tatt for gitt. Og snart skal jeg finne frem bøkene igjen. Og jeg skal drømme. Om et Oslo der jeg i det minste vet at det finnes mennesker som elsker meg for den jeg er. Og var. Så får jeg lære meg å elske byen. Og prøve å ikke la den skuffe meg, på samme måte som jeg har latt Bergen forsvinne mellom fingrene mine.

F*** My Life

Samtidig som jeg holder på å gjøre meg avhengig av nettsiden F*** My Life der folk legger inn ærlige, kjipe, ubrukelige hverdagshendelser (mao en motpol til vår alles elskede PostSecret), opplever jeg en FML-episode selv. Grunnet en ikke så stor leilighet (det er måte på hvor store leiligheter man har råd til å leie i Bergen nå til dags) der ytterdøren fører rett inn i stuen, oppbevarer vi våre våte paraplyer under tak ute. Under det samme taket søker også nabolagets katter tilflukt når det regner. Og det regner som sagt mye i Bergen.

Det gjorde det også tidvis i går, og siden kjøleskapet var skrapt og jeg ikke var gira på å spise nok et måltid tørr kneip med kryddersmør (ja – for så tomt var det stakkars kjøleskapet), tok jeg paraplyen under armen, vinterskoene på beina og kåpa på kroppen og begynte min vandring ned mot byen. Det regnet selvsagt litt, jeg slo opp paraplyen, det sluttet å regne, jeg tok ned paraplyen og under armen med den. Etterhvert begynte jeg å kjenne en lukt som var forholdsvis ubehagelig. Jada. For kattene som søker tilflukt under taket vårt hadde benyttet muligheten til å gjøre sitt fornødende på paraplyen min, og denne våte katteurin-lukta satt godt fast i hansker og kåpe da jeg kom hjem. Flott. FML.

Oppbrudd

Mest ensom er jeg i det døra lukkes foran meg og jeg hører skrittene forsvinne ned gangen, hører utgangsdøra åpne seg for så å slamre igjen. Stillhet.

Griner gjør jeg helst alene. Men ofte finnes ikke kreftene som skal til, ofte trenger jeg en varm arm på ryggen for å befri klumpen som spenner ribbeina sammen.

Hver gang døra slamres igjen er jeg litt mer ødelagt.

Is that allright with you?

Teknisk sett har jeg eksamen i morgen. Teknisk sett nærmer avreise til Australia seg. Teknisk sett burde jeg hatt reisefeber og gledet meg som en unge. Men for at alt dette skal skje, for at jeg skal stå der med billetten i hånden og sekken innsjekket, må jeg ta farvel med alt jeg har samlet meg opp av flotte mennesker og gode minner.

Men du kommer da tilbake?

Jeg kommer tilbake. Om et halvt år skal jeg atter en gang oppleve vår i Bergen. Mest sannsynlig min siste. Men neste gang det er vår i Bergen mangler så mange av de ytterst kjære jentene mine. Oppbruddets time er allerede slagen. Lenge før jeg hadde forberedt meg på det.

De neste dagene kommer til å huskes som våte.

Men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å legge visse aspekter av Bergen bak meg, glemme følelser, stemninger, minner som henger igjen og som har satt farge på livet mitt her. Som har vært en byrde, en kvelerslange rundt strupen min. Som har stjålet så mye tanke- og opplevelsestid. Som ikke har vært verdt å bruke energi på.

Men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å endre meg. Om jeg alltid kommer til å lete etter noe eller noen å bli såret av, tenke på og bekymre meg for. Skulle ønske jeg bare kunne slå det av.

Jeg spiller sanger jeg ikke har hørt på mange måneder. Vil så gjerne at de skal miste luktene de bærer med seg. For det er så fine sanger. Og nå er de oppbrukt. Tid leger alle sår. Men tid har ikke fjernet luktene. Jeg håper det. Vil lytte uten å gråte. Må kanskje legge nye minner til. Trekke gamle minner fra.

Det har aldri vært så varm vår. Bergen er fantastisk. Selvsagt nå når vi alle sitter inne på lesesaler og bekymrer oss. Jeg har fortsatt ikke badet. Men Bergen er likevel fantastisk. De blomster over alt, har så lyst til å kneppe av en blomstergren og sette i vann i stua. Men jeg flytter i morgen. Har så lyst til å be inn alle vakre mennesker på kalorikos. Men jeg flytter i morgen. Har så lyst til å planlegge lange dagsturer. Men jeg flytter i morgen. Tankene kverner om alle prosjekter og planer jeg har lyst til å sette i live i Casa del Hugleik. Men jeg flytter i morgen.

Faen. Jeg flytter i morgen. Og ingenting vil noensinne bli det samme. Jeg elskerhater det. Elskerhater.

Vårsolens solarium

Jeg vet ikke hvorvidt det er vanlig, det er sjelden jeg går og studerer neglene til folk, men jeg har altså noe spesielt, i mine øyne, ved mine negler. Tommelfingerneglene. De er glatte. Helt glatte. Resten av neglene derimot. Det er ikke det at de er usunne. Men av en eller annen grunn finnes de ikke glatte. *Ser etter* Eller forresten, pekefingerneglene er ikke så aller verst de heller. Men uansett. I lang tid har jeg hatt for vane å kose overleppa med disse glatte neglene. Jeg stryker forsiktig over, som oftest uten å tenke meg om. Jeg har kommet over bilder der jeg sitter og konsentrerer meg om noe, og nesten alltid er neglen der.

For første gang denne våren satte jeg meg ned på den benken jeg liker best på toppen av Nordnes like ved Klosteret, samlet beina i en kledelig klynge under kroppen og heiste frem permen med pensum. Den hvite fine. For når sola varmer huden under tykke strømpebukser har jeg det som best. Og er det noe jeg kan, så er det å nyte slike stunder. Mens jeg stryker meg ubevisst over overleppa og prøver å konsentrere meg om image-retrieval og GPS i forhold til databaser kjenner jeg plutselig lukten av varm hud. Prøver å snuse inn lukten av fingertuppen som gjemmer seg bak alt det glatte. ”Solarium. Jeg lukter solarium” er det første som slår meg med 90-talls solariumene nede på Sentralbadet friskt i minnet. Men det tar ikke lang tid før jeg husker at det må være over to uker siden forrige gang jeg risket liv og hud under lokket man trenger de kraftigste biceps for å få åpnet igjen. Jeg kan umulig lukte solarium enda. Og det er da jeg skjønner det. Et eureka går opp for meg. Det er vår-sola som har tatt tak i hudcellene mine, jeg er sikker på at jeg kan føle dem danse og leke gjemsel bak hårstråene på håndbaken min i glede over å endelig kjenne plussgrader mot seg.

En stund prøver jeg å holde meg rolig, nyte øyeblikket, men så bobler ansiktet mitt over i fniselatter og gledestårer. Jeg elsker livet.