You are currently browsing the tag archive for the 'håp' tag.
Mammaen til prinsen er syk. Prinsen er redd for mammaen sin. Livredd. Ser på meg med harde, låste øyne. ”Jeg kan ikke leve uten henne”.
Mammaen til prinsen har fått fjernet den dumme klumpen som plaget henne, men vi vet ingenting før hun har gjennomgått cellegift. Kreft er så skummelt. Så vanskelig å bestemme over. Den kan gjemme seg i hjerterom, armhulerom og tankerom. Og ikke minst redselsrom. De er redde. De er redde, familien til prinsen.
”Du vet det, prinsen min, hun skal ikke dø. Dette går bra. Dette må gå bra.”
”Jeg vet det. Jeg er oppriktig positiv. Men jeg er redd.”
”Du skal få lov til å være redd, jeg skal passe på deg”.
Så pakker jeg ham forsiktig sammen til en tårevåt, skjelvende bylt, gjemmer hodet hans mellom overarmen min og kroppen samtidig som jeg stryker den krympende ryggen med faste, lange tak. Tærne hans kiler meg på låret der de krøker seg sammen i uvitenhet.
Når sykdommen kommer settes alt annet til side. Men i det vi gikk inn døra til barndomshjemmet hans og hørte stemmen hennes så jeg han lyste opp. Hun hadde ikke håp i stemmen. Hun hadde viten. Dette skal gå bra. Flyet lander sent, så vi lister oss opp på kjøkkenet der vi for første gang får se hvor sliten pappaen til prinsen er. Jeg legger merke til at soveromsdøra står åpen og det tar ikke lang tid før vi hører det banke på veggen som skiller oss. Et trøtt bustehue kikker på oss. ”Ongærne mine”.
Med spesialtrente øyne ser jeg at blikket til prinsen blir blankt. Jeg kjenner bassen av det bankende hjertet hans. Og varmen de to skaper når de omfavner hverandre hadde tint tusen isbreer.
Dette går bra.
