Varm dyne, kaldt laken

Tiden renner fra henne, alt man kunne utsette har nå tatt henne igjen. Fristen kiler henne under nesen, og nesesprayen ligger alltid parat på hylla over senga. Bare sånn i tilfelle. ”Du har ikke godt av å snufse sånn” sier han i halvsøvne. ”Men det er ikke bra å spraye i stykker stakkars neser”. ”Det er ikke farlig å bruke nesespray sånn i små mengder. Det er lenge siden du har brukt det nå”.

På et eller annet tidspunkt i prosessen kom de til det punktet der de visste slike ting. Han visste når hun trente sist gang. Hun visste hvor mange måltider han spiste i går. De teller begge dager fra forrige gang de lå på sofaen og så på film sammen. Eller ikke hadde noe å foreta seg. Det er plutselig alltid noe å foreta seg. Og hun hater det.

Jævla frister.

Hun har ikke sett ham siden. Hun tenker. Siden julaften. Sist hun så ham satt de på Oslo S og utvekslet julegaver natt til første juledag etter å ha foret uteliggere med mat, julesanger og klemmer. Han ringer. Han er flink til det. Kanskje fordi han forsvant så tidlig. Var umulig å få sett om man ikke brukte en halv dag og mange penger på å reise. Pappa. Derfor kan han det med å ringe. Virker kanskje litt uinteressert og må gjerne informeres om siste nytt gjennom mange telefonsamtaler før han husker det til neste gang. Men han ringer. Og sier at han planlegger tur til henne. Hun vet det bare er ord. Men han har lovt så mange ganger – at NÅ skal han virkelig gjøre det han vil med livet sitt. Det er ikke lenger noen som stopper ham. ”Jeg vil ikke ha flere søsken ” sier hun, vel vitende om at frøken ny stemor fortsatt ikke har barn og er langt fra for gammel til å ville reprodusere seg. ”Din yngste fyller 17 i år, jeg blir 24. Jeg vil ikke ha flere søsken”.

”I midten av mai kan du komme på besøk” sier hun. ”I midten av mai er det bare eksamen igjen. Bare en frist til”.

Samtidig lurer hun på om hun kommer til å ha tid til å se familien før hun flytter. Og blir borte et halvt år. Borte der hun vet de aldri vil komme. For hun har prøvd å reise fra dem før. De kom aldri.

Man er voksen, ansvarsfull og kastet ut i det når man ser sitt opphav i mestefall hvert halve år. Barnslig voksen. For hun vil det ikke. Det har blitt sånn. Kanskje mest fordi ingen av partene har holdt henne igjen. Ingen har hatt behov for hverandre.

Frister. Hun hater fristene som står der som de høyeste stakittgjerder, de er vonde å klatre over og umulig å klemme seg gjennom. Skjønner at det må være sånn for at samfunnet skal overleve, men det hadde vært så fint med en egen verden der frister ikke eksisterte. Et eget univers med hoppeslott, sukkerspinn, røde kinn og glede. Bobleglede.