You are currently browsing the tag archive for the 'Kjærlighet' tag.
Vel. Nå er det ikke hverdags at jeg sitter dag ut og dag inn(estengt) på et seminarrom. Sånn ganske alene. I en kjeller. Av hvitmalt mur. Men de siste dagene i semesteret har pleid å bli sånn. Tung, tørr luft. Summing av stemmer på naborommene. Jeg må puste selv. Tenke selv. Og synes at ørepropper sprenger øregangene. Men må likevel ha dem for å kunne sperre tankene inne. Som akkurat nå heller vil kose seg med brede vinduskarmer, stuebord, gjesterom med gjesteplaner, planter, bokhyller og nye håndklær. Sånn som de som har kjøpt seg leilighet tenker på. Du vet.
Men en ting har blitt hverdags. Og det er oppmerksomheten han alltid gir meg.
Som når jeg kommer tilbake til seminarrommet etter en liten luftetur og jeg vet han har vært hjemom for å fikse noe. Og på pulten foran meg finner jeg..
foto: privat
Ja, da er det deilig å være hverdagskjærstn hans.
Som natt og dag. Men likevel så utrolig like. Det er ingen som kan få meg til å le som ham, det er ingen som gir så gode klemmer som ham, det er ingen som har så myk hud. Det er ingen som ofrer så mye for meg som ham, det er ingen som tar like mye hensyn. Det er ingen som lar meg få være så ærlig som ham og det er ingen som..
..er så lik meg som ham.
Rebecca + Thomas = snart 5 fantastiske år (les: skolepliktig barn)
foto: privat
Vi hører sammen. Vi to.
Lykken er å finne et stengt tivoli ved Store Lungegårdsvann.
Soundtrack: The Killers – I Can’t Stay
Man er tøff. Man er alltid den som passer på. Følger med. Stiller opp. Er alltid den som klemmer. Som stryker på ryggen. Holder rundt. Smiler til.
Og det er greit. Som oftest er det helt greit. For man har styrke til å være denne. Være denne man.
I det jeg kjenner den velkjente lukten av ånden hennes svikter noe inne i meg. Skallet krymper sammen og blir for lite for kroppen. Det trekker seg inn mot midten og smuldrer opp i støv som forsvinner inn i hulrommet. Som en liten eksplosjon. Hun tar tak i skuldrene mine, stryker meg over håret, klemmer meg inntil seg. Krever ikke mye tilbake. Krever å få treffe meg. Få klemme meg. Ta på meg.
Og jeg løses opp i hendene hennes.
Av og til er man avhengig av å få være denne lille. Den som ikke er sterk. Den som ikke holder alle problemene unna. Og selv om sola la seg som et tungt, varmt teppe over kroppene våre og vi lo og smilte til hverandre skrek jeg inne i meg. For det var så deilig å for en gangs skyld få slippe å være denne sterke. Den voksne. Det var som om hun sto med armene ut i det største vingespenn og alt ansvaret som prøvde å ta tak i meg grep etter meg fra bak ryggen hennes. Men hun lot det ikke nå meg. Inne i meg skrek jeg. Et skrik som ga slipp på alle knutene. Jeg håper noen kan være dette mennesket for henne også, for jeg kan det ikke.
Lukten av henne. Det er ingenting som er så befriende som lukten av henne.
“Det er jo ikke sånn at jeg ikke vil du skal jobbe med bacheloroppgaven. Men om du IKKE skal så vil jeg gjerne. Ja, da vil jeg gjerne at vi går på café!”
Som sagt så gjort.
foto: privat
Moliere Konditori og Café like ved teateret har sin egne intime atmosfære med halvavmålte verter og lattermildt klientell. Og favoritten? Sjokoladekonfekt med karamellkjerne, dyppet i havsalt. Jeg gir meg ende over. Og når samtalen dreier seg om kvadratmeter på soverommet, spisestuemøbler, ny mac, omgangskrets i Tigerstaden, fremtidig kjøleskapsinnholdsluksus og parkdrømmer. Med prinsen. Ja – da kan vel neppe livet bli bedre.
I sommer skjer det altså. Vi flytter inn i noe vi selv eier. På ordentlig. For aller første gang. Og det beste er at jeg forelsket meg i leiligheten fra første skritt over dørstokken. Dette er oss. Prinsen – her skal vi bo. Ævådu. Vi to.
Og døren vår? Den står alltid åpen.
Det er som å komme hjem. Man kan synge akkurat så høyt man vil, akkurat så stygt man vil, akkurat så innlevende som man bare er teatralsk nok til. Man kan le den skjærende latteren sin uten at noen snur seg med et irritert blikk. Selv om man ler høyest av alle. Og så absolutt mest.
Man kan ha på seg en selvlysende kjole, og man kan konstant sitte med hendene på puppene for å passe på at kjolen ikke skal skli ned. Man kan snakke så rungende dialekt som man bare har barndomsminner nok til å gjøre og man kan være så lite ordentlig som man ærlig nok er. For man trenger ikke være noe i Studvest.
Vi diskuterer, samarbeider, strør om oss med komplimenter, latter, frustrasjoner, klemmer og råd. Gode som dårlige. Soloppgang er ingen hindring for sosialiseringen og når vi en gang lusker hjem er det med støttende skuldre og fniseanfall. Statusoppdateringer blir alltid hjemsøkt av hvileløse Studvest-sjeler som alltid har en humoristisk vinkling på livet. Og vi diskuterer minner og ler hver eneste gang vi møtes. I hvilket som helst forum.
Det er alltid god stemning i Studvest.
Hemmelig venn-prosjektet var for de fleste uløselig siden det var for mange fine folk å velge i. For det er alltid et klapp på skuldra. Eller neveklask. Og fornøyde grin.
Halvor mente at spesielt dette semesteret hadde vært umåtelig bra. Og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk æren av å være en del av denne fantastiske gjengen. At jeg fikk være en del av dette nettverket som gjør så mye bra for hverandre. Der alle har rett til å være noen og ta plass. Og le høyest. Jeg elsker dem. Jeg elsker Studvest. Rett og slett. Elsker Studvest.
Så Åse hadde nok rett i at det føles som å bli kastet ut hjemmefra nå når vi pakker sammen mac’ene, notatblokkene og tømmer minnekortene for siste gang. Aldri mer en Studvest-deadline. Aldri mer en onsdagspils eller Studfest. Eller endeløse kommentarfelt.
Takk for en helt fantastisk vår. Med fantastiske mennesker.
Rebecca + Studvest = sant. 4ever.
Det er ingenting som ikke er verdt å elske med denne lille filmen; fargene, ballongene, filmingen, musikken – ja, den er et lite mesterverk i seg selv.
Kos deg mandagsmyk.
“Hvem spiste du sammen med på det bildet der da Thomas?”
“Rebecca, samboern min.”
“Åhh? Er hun snill?”
“Hun har et hjerte av bomull.”
“Hva mener du med det?”
“Det er det bløteste jeg vet om.”
Tåa lurer utenfor dyna, som for å se om det er trygt å komme ut av gjemmestedet. Jeg hører Thomas pusle på kjøkkenbenken, vet vi hadde en avtale i går om å stå opp tidlig, ha morgenstund. En sånn god en. Men vi ryddet og vasket Casa del Hugleik til nærmere 4 i natt. Totalt unødvendig på én måte. Meget nødvendig for å renske opp på en annen. Både støvet, lufta og mentaliteten.
I det jeg søvnig og med nattetørket hår kommer ut av soverommet presses presskannen ned. Vi skal lære oss å drikke kaffe. I alle fall etter de nettene som bare varer i 5 stakkarslige timer. Frokosten står klar på bordet, huden hans lukter varmt og søtt. Morgenavtalen vår gikk ut på at en skulle lage frokost mens en lagde kaffe. Nå har jeg sluppet unna begge. Kjærsteri er i grunn helt okei. Samboerskap er i grunn enda mer okei.
Ånden hans smaker karamell og kaffe, mens kyssene har en eim av bitter mentol. Jeg tørker vekk litt tannkrem fra munnviken hans. Strikkekåpa har sklidd ned til den ene siden av ryggen og selv om solen skinner er det fortsatt småkjølig i leiligheten. Så han finner frem et teppe og breier det forsiktig over meg før han skyndter seg å gjøre seg ferdig. Alt for noen få minutter på sofaen. De beste minuttene. Døsig merker jeg at han smyger seg under teppet mitt, kysser meg i panna. “Dette er kvalitetstid, Rebecca.”
Vi ser over dagen og som vanlig finner vi ut at vi ikke ser hverandre før til kvelden. Kanskje må han også legge seg uten meg. Kanskje kryper han under teppet, leser et par kapitler, snur seg en vant gang og lukker øynene. Uten meg. Vi bruker ikke opp hverandres oppmerksomhet på denne måten. Samboerskapet har ikke gjort at vi ser mer av hverandre. Forskjellen er kanskje delingen av skittentøyskurven. Men jeg liker det sånn. Liker at jeg gleder meg til å komme hjem. Nettopp fordi jeg ikke har fått nok. Ikke kan få nok.
“Nå skulle jeg gått for 5 minutter siden.”
“Jeg vet det.” Hodet sliter med å la ham trekke seg ut av morgen-himmelen min. Jeg legger hodet på armlenet og ser på at han tar på seg jakke. Sko. Observerer gleden i ansiktet hans da også han blir klar over den blå himmelen over naboblokka. Jeg elsker gleden han finner i de minste tingene. Som gleden han finner i de små tingene jeg finner glede i. Gleden han finner i min glede. Og jeg nå min i hans. Vi sees snart. Døren slamrer igjen etter ham. De korte, raske skrittene og gjenklangen fra det siste “jeg elsker deg” duver i bakhodet mitt når jeg lukker øynene og lukter ham enda en gang. Karamell og parfyme.
Like etter vibrerer telefonen min. Morgenmelding. “Alle bussene marsjerte fra meg i ren protest! Men jammen fikk jeg en tom buss rett etterpå, så dette rekker jeg med god margin! Vel brukte minutter på morgenen 
“
Ja, prinsen. Ytterst vel brukte minutter på morgenen.
I min posisjon som menneske prøver jeg å realisere meg selv hele tiden. Tvinger ut tanker, er tilstede, tilstedeværende. I øyeblikket. Ikke ofte spør jeg om hjelp. Ikke mange spør jeg om hjelp. Men Sara spørres. Hver gang.
Men Sara er ikke her lenger. Sara har blitt litt mer voksen og flyttet hjem til jobb og sambo. Jeg vet i grunn ikke hva som er så voksent med det. Vet at hun vil være akkurat like lite voksen som meg. Voksenskrekk. Lakenskrekk. Savneskrekk. Uansett sitter jeg alene igjen i Bergen. Og savner henne. Savner alle øyeblikkene jeg ikke fikk utnyttet. Og hennes respons på mitt gråtkvalte kjærlighetsrop var følgende;
“Rebecca mi. vi er ikke lenger unna enn vi bestemmer oss for å være. om du kjenner etter, kjenner du at jeg er der. hver dag. jeg hadde deg med meg i dag. på foreldremøtet. du sa til meg at jeg er herlig, og at jeg ikke har noenting å være redd for fordi jeg er meg. du holdt meg i hånda, og roet hjertet mitt. og jeg tok deg med meg fordi jeg vet du ville gjort meg rolig i den situasjonen. du hadde sagt til meg at jeg er herlig og at jeg ikke har noe å være redd for fordi jeg er meg. Og at jeg vet det, er ikke det nok? Selvfølgelig ville jeg delt mine gode stunder med deg, sett deg smile til meg. Men nå er du i hjertet mitt, og det kan ingen noensinne ta fra meg. Jeg ville rope ut i jubel i dag, snurre rundt og rundt med ansiktet vendt mot himmelen og med din hånd i min. Og i går ville jeg krype opp i sofaen din med tårene mine på kinnet og drikke grøNNte med deg og bare være. For meg er du. Og det er nok. Men når jeg trenger påfyll, kryper jeg inntil og vi kan være. Og smile
Becca,
min duve<3″
Sara. Du gjør meg ordløs. Stemmeløs. Gråtkvalt. Savnende. Og elskende.
Ordene _dine_ denne gang kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Det at du vet hvor mye du betyr for meg.. Det at hjertet ditt har et lite avlukke der jeg kan krype inn. Er sikker på at det finnes en liten kopp te der inne for meg. Venter på meg. Sammen skal vi krige. Sammen skal vi redde verden. Om enn bare for et stakkarslig barneskolebarn med tørket snørr under nesen. Du vet hva jeg mener. Sara litt min. Sara litt verden sin. Sara mest sin. Og nest mest min.
Takk for at du er du.
Min duve.
