You are currently browsing the tag archive for the 'Livet' tag.
Jeg klemmer henne. Drar kroppen hennes inn mot min, knuger henne hardt. Vet at hun stritter imot, utenpå, men aner en lengsel etter å bli forstått langt der inne. Så jeg holder henne fast helt til jeg kjenner at spenningen i musklene hennes gir opp, at hun lar seg selv bli svak, og min.
“Jeg er glad i deg” hvisker jeg.
“Jeg er glad i deg også”, stemmen hennes er som et tørt løv som blir knust under foten min. Hun tvinger ordene ut, men jeg vet at hun mener dem. At hun har vondt for å si dem men når de først blir sagt kan de aldri tas tilbake. Og jeg kommer aldri til å gi dem tilbake.
Ikke en gang i bytte mot en pepperkake.
Du veit ikkje kor vakker du er.
Når man får kjeft for at man stiller opp for lite, og man tar seg nær av det. Er det da et bevis på at stemmen som kjeftet kanskje hadde noe for seg?
Noen som har vidunderoppskriften på 30 timer i døgnet? Jeg betaler dyrt.
Han løfter opp skoen, drar fingrene forsiktig over skinnet, lar fingertuppene føle på konturene der skinnet møter sålen, jeg kan ane et smil i munnviken hans.
“Denne kunne vært en del av Zaras kolleksjon.”
Jeg er på kul-kultur-tur med søstrene mine. Og pappa.
Vi har lenge planlagt reise. En tur bare for pappa og oss, connectes litt igjen – noe som kan være nødvendig når man har favnen full av utbrytende tenåringsdøtre. Og en på godt over tjue. Vi fikk tidlig beskjed om at det ikke kom til å bli noen badeferie. Fair enough. Nei, vi skulle være kulturelle. Lære litt. Fair enough. Dette kan jeg like. Prinsen lurer ofte på hvorfor jeg så absolutt må dra dit “ingen” har vært før meg. Jeg har vanskelig for å forklare, har ingen gode hit-it-statements om at verden raskt blir for liten, at eventyrlysten blir for stor. Jeg greier ikke forklare hvorfor akkurat _jeg_ så gjerne vil oppleve dette. Hvorfor dette er mer viktig for meg enn andre. For det virker som det er det.
Men med vår kjøpekraft finnes ikke hindringer. Eventyrlysten kan ikke lenger føre meg forbi. Over. Vekk.
Vilnius, Litauen. Hun ser ut som en vanlig, liten litausk kone, går med vesken over armen og skautet på hodet. Og jeg stusser på hvorfor hun plutselig krøker seg sammen i det hun oppfatter vår turistiske naivitet. Det er vår første dag i Vilnius. Hun kreker seg inn mot armen til pappa, folder hendene og snakker et språk hun vet vi ikke forstår. Ber med lave, klagende ord, mumler dem ut. Stille. Masende. Pappa, som jeg, greier aldri å motstå. Det lille vi hjelper hjelper ikke mye. Men litt. Og mye litt hjelper mye. Han slipper mynten ned i hendene hennes, smiler forsiktig. Og så går vi. Jeg gløtter over skuldrene etter henne, ser at hun retter seg opp, begynner plutselig å rope med sint stemme etter oss og kaster mynten med all sin kraft bak seg. Vi hjalp ikke mye. Ikke nok. Og med rak rygg går hun med raske, irriterte skritt bort fra oss.
Vilnius, Litauen.
Det er en fantastisk by som ikke bærer store tegn av Sovjetunionens historie, ligner ikke det vi ser for oss som et typisk østblokkland. Gamlebyen står på Unescos liste over verneverdige bygninger. Jeg er usikker på om all oppussingen betales av staten selv eller om den blir støttet av EU. Menn i orange arbeidsuniformer svetter og roper til hverandre, retter på hverandres brosteinlegging. Steinlegging som skjer i atskillig raskere tempo enn hjemme i Bergen. Menn som garantert har jobbet sine timer på norske anleggsplasser. Flyet hit var stappfullt av kortklipte menn med lengten i blikket (jeg liker iallefall å tro det) etter kone og barn som de atter skulle få se når flyet endelig landet. Hjemme. Hvem som enn betaler må iallefall betale nok til at de gjør en god jobb. Byen er nydelig restaurert.
Så vi går gjennom gamlebyen, diskuterer menneskets reaksjoner - vi er en slik tenkende, diskuterende, familie, drømmer om lokale sjokoladedelikatesser og gløtter nysgjerrig inn fremmede butikk-vinduer. Plutselig ser jeg et velkjent butikk-skilt; ICHI. Skjønner ikke helt. ICHI? Her? Og det skal ikke ende der. Nordea, Lindex, Living, Jysk, Polarn O. Pyret, B-Young, Vero Moda, Only, Jack&Jones og ikke minst DNB Nord. Norske flagg duver med vinden utenfor den stolte bank-bygningen. Like ved ser jeg Pippi Langstrømpe i vinduet til sveriges ambassade. Mistanken om at pappa har tatt oss med nord til grensa mot Russland blir bare sterkere og sterkere. “Ja, for jeg syntes flyturen bare tok en halvtime” sier Victoria. Jeg unngår å si at jeg fra sikre kilder vet at flyturen fra Oslo til nord-Norge tar atskillig lenger tid enn en halvtime, og nikker bekreftende sammen med henne da hun ser på meg for å få støtte. Grensa mot Russland. Helt sikkert.
Mennesket er i stand til å gjøre de mest forferdelige ting, og i det vi går ned i fange-cellene i det gamle KGB-kvarteret lyner minner fra Killing Fields i Kambodsja gjennom hodet, forferdeligheten banker i panna. Også her i Vilnius ble mennesker torturert, holdt fanget i kulde i timesvis, bodde i åresvis, drept mens de så rett inn i pistolløpet. Bare fordi de trodde noe annet enn majoriteten. En majoritet som ikke tilhørte staten deres. Det er ikke lenger enn noen tiår siden de siste fangene slapp ut. Ikke lenger enn noen tiår siden de siste fangene ble henrettet.
Det var godt å endelig komme seg ut av bygningen igjen, kjenne høstsola mot ansiktet. Jeg snur meg for å slippe og myse, og ser dermed inn i navnene til alle som ble holdt fanget der. Navnene og datoene for fødsel og død er skrevet inn i muren rundt hele bygget. Det litauske folk er et ungt folk.
TV-tårnet blir også besøkt med dens 360graders restaurant 165m over bakken. 14 mennesker ble meid ned av tanks her i -91 da russerne ville avgjøre hvilken informasjon som ble sendt ut til folket. Det sivile litauske folk sto arm i arm rundt tårnet for å beskytte deres identitet. Og ble regelrett meid ned, knust under tonnen av rullende, militær grusomhet.
Men utsikten var fenomenal. Vilnius er fenomenalt. Med sitt Borat-språk (jarra) og eventyrlige priser er Litauen fenomenalt. En middag for 4 med to retter til hver med øl og brus kostet i underkant av 250kr. Man klager ikke da.
Så du shoppet mye da, Rebecca? Shoppet gjorde jeg. Voksen har jeg kanskje også blitt. Sånn i samme slengen. For jeg vil nesten kalle meg voksen når bagasjen hjem besto av nyinnkjøpte treningssko, bag, alkohol, delikatesse-sjokolade, keramikk-figur (_nydelig_), EN kjole (wow – JEG VET!) og bøker. Kilovis med bøker. Så mange kilo at jeg trengte Hildegunn og Mia til å hjelpe meg å bære alle kiloene hjem fra flybussen. Bøker om fotografier. Og moter. Bibler om fotografi og mote. Og jeg vil nesten kalle meg voksen når tanken på bøkene får det til å krible i magen min.
Man lærer mye om andre mennesker på slike turer. Selv om man er søstre er man ikke nødvendigvis like. Ikke i det hele tatt. Og selv om man tilhører to ulike generasjoner er man ikke nødvendigvis ulike. På kunstutstillinger pekte jeg og pappa samtidig på de samme bildene, pekte, så på hverandre mens små “åhh” presset seg pipende ut av de måpende munnene våre. En åhh litt dypere enn den andre. Det var nok ikke tilfeldig at samme keramikk-figur lå i koffertene våre på vei hjem, de samme bøkene, de samme inntrykkene og meningene. Man vil gjerne ikke bli lik sine foreldre. Men det er skremmende hvor like man faktisk er.
“Cuba” sier jeg. De nikker.
“Israel” sier Victoria. Vi nikker.
“Vi må planlegge slike turer oftere” sier pappa. Vi nikker.
“Ja, nå i jula” sier Vilde. Vi smiler av henne. Njah. Kanskje ikke allerede i jula.
“Bare vi fire” sier Victoria. Vi nikker, ja – bare vi fire.
Puster du nå, Rebecca? Puster du?
*kjenner etter, holder hånden på magen*
Ja, jeg tror da det.
For første gang på flere uker kunne jeg gå ut av en bygning og titte opp mot den blå himmelen uten å ha dårlig samvittighet. Faktisk registrere frosten rive i neseborene. Tror aldri jeg har smilt så ekte av synet av gule blader på trærne før. Kanskje trenger man å slite litt for å forstå vakkerheten av virkeligheten.
Fingeren er fortsatt stiv, hard, sår og øm. Men endelig begynner den å få tilbake sin vanlige form, mister konturen av pennen som jeg knuget fast i time etter time. Eksamen tar på mer enn bare på sinnet.
“Jeg er stolt av deg”, Thomas står i døren i joggis, venter bare på at jeg skal forsvinne ut av korridoren så han kan legge seg igjen, “du har vært så konstruktiv, så flink”. Takk, det er godt å høre at noen er stolte av deg. At noen synes du har gjort noe bra. Og lesesalen har sett mer til meg enn de aller fleste de siste ukene. Håper lesesalen er stolt av meg.
Følelsene er et virrvarr akkurat nå, kjemper mot hverandre om hvordan jeg skal reagere. Taklet ikke en gang å høre på musikk den korte veien fra eksamenslokalet og hjem. Måtte bare høre min egen pust litt. Jeg vet ikke om jeg har mest lyst til å ta på meg kjole og løpe ut på Nordnes bare fordi, bare for å kjenne solstrålene kjempe seg gjennom frosten og lande på de sommer-hvite kinnene mine eller om jeg skal legge meg under dynene og gråte. Det grå teppet sklir vekk på høyre side av tankene mine og det som avdekkes er smerte. Skuldrene verker fordi de prøver å gi slipp på uker med bekymringer.
At ikke flere studenter bukker under i eksamensperioden aner jeg ikke.
Jeg vil feire! Jeg må ut, jeg må ut! Kast vekk dynene, riv av det grå teppet. Jeg skal ut! Høsten er her!
Jeg skal feire at løvet danser ned i piruetter, jeg skal ta bilder med øynene mine og lagre dem i mappen som heter “lykke”, jeg skal på ha småsko bare fordi, kjenne kjolestoffet brette seg mellom lårene mine. Jeg skal smile. Med åpen munn og vidåpne øyne.
Nyt høsten med meg. Nå når eksamen er ferdig er det ingenting som kan hindre meg.
Livet – det er nå.
Something Corporate – Konstantine
“Det lukter godt” sier prinsen, ser på meg med skyldtynget blikk i det han tar imot båten.
Jeg vet. Det lukter så alt for godt. Det er starten av oktober og jeg spiser sesongens første klementin, greier til og med å få av skallet i ett stykke, men glemmer i luktesrusen å ønske meg noe. Det er ingen fare. Det blir ikke det siste gangen jeg prøver.
Klementin. Jul. Først høst. Så eksamen. Så jul. Vinter. Aking ned Fløyen. Snøborger. Varm nese mot kald rute. Tykke votter som kjemper for å holde rundt hånden inne i det andre paret tykke votter. Kram snø under vinterskoene. Skoene med pels. Marsipan. Jul. Jul. Jul. Og enda flere klementiner.
Og Thailand.
Denne høsten kommer til å bli fin.
“Du å æ.”
“Vi to.”
Tåa lurer utenfor dyna, som for å se om det er trygt å komme ut av gjemmestedet. Jeg hører Thomas pusle på kjøkkenbenken, vet vi hadde en avtale i går om å stå opp tidlig, ha morgenstund. En sånn god en. Men vi ryddet og vasket Casa del Hugleik til nærmere 4 i natt. Totalt unødvendig på én måte. Meget nødvendig for å renske opp på en annen. Både støvet, lufta og mentaliteten.
I det jeg søvnig og med nattetørket hår kommer ut av soverommet presses presskannen ned. Vi skal lære oss å drikke kaffe. I alle fall etter de nettene som bare varer i 5 stakkarslige timer. Frokosten står klar på bordet, huden hans lukter varmt og søtt. Morgenavtalen vår gikk ut på at en skulle lage frokost mens en lagde kaffe. Nå har jeg sluppet unna begge. Kjærsteri er i grunn helt okei. Samboerskap er i grunn enda mer okei.
Ånden hans smaker karamell og kaffe, mens kyssene har en eim av bitter mentol. Jeg tørker vekk litt tannkrem fra munnviken hans. Strikkekåpa har sklidd ned til den ene siden av ryggen og selv om solen skinner er det fortsatt småkjølig i leiligheten. Så han finner frem et teppe og breier det forsiktig over meg før han skyndter seg å gjøre seg ferdig. Alt for noen få minutter på sofaen. De beste minuttene. Døsig merker jeg at han smyger seg under teppet mitt, kysser meg i panna. “Dette er kvalitetstid, Rebecca.”
Vi ser over dagen og som vanlig finner vi ut at vi ikke ser hverandre før til kvelden. Kanskje må han også legge seg uten meg. Kanskje kryper han under teppet, leser et par kapitler, snur seg en vant gang og lukker øynene. Uten meg. Vi bruker ikke opp hverandres oppmerksomhet på denne måten. Samboerskapet har ikke gjort at vi ser mer av hverandre. Forskjellen er kanskje delingen av skittentøyskurven. Men jeg liker det sånn. Liker at jeg gleder meg til å komme hjem. Nettopp fordi jeg ikke har fått nok. Ikke kan få nok.
“Nå skulle jeg gått for 5 minutter siden.”
“Jeg vet det.” Hodet sliter med å la ham trekke seg ut av morgen-himmelen min. Jeg legger hodet på armlenet og ser på at han tar på seg jakke. Sko. Observerer gleden i ansiktet hans da også han blir klar over den blå himmelen over naboblokka. Jeg elsker gleden han finner i de minste tingene. Som gleden han finner i de små tingene jeg finner glede i. Gleden han finner i min glede. Og jeg nå min i hans. Vi sees snart. Døren slamrer igjen etter ham. De korte, raske skrittene og gjenklangen fra det siste “jeg elsker deg” duver i bakhodet mitt når jeg lukker øynene og lukter ham enda en gang. Karamell og parfyme.
Like etter vibrerer telefonen min. Morgenmelding. “Alle bussene marsjerte fra meg i ren protest! Men jammen fikk jeg en tom buss rett etterpå, så dette rekker jeg med god margin! Vel brukte minutter på morgenen 
“
Ja, prinsen. Ytterst vel brukte minutter på morgenen.
Man hører skrekkhistorier om stalkere, mennesker som lurer seg inn i hverdagen din, stjeler personligheten din, tar over vennene dine. Styrer livet ditt. Man hører sjelden om frydhistoriene, de med et positivt utfall. Derfor skal jeg fortelle deg om min.
Søndag mottok jeg følgende mail:
“Hello Rebecca,
My name is Ashley and I am writing to find out if you were my roommate from Disney in 2004. Her name was Rebecca Hoseth. She was a very nice girl and I lost contact with her. You look very much like her and if you are not, I am very sorry to take up your time. Please reply back and let me know if I have contacted you by mistake. Thank you for your time.
Ashley”
Så vidt jeg vet finnes det ikke mange Rebecca Hoseth, iallefall ikke her i Norge. Spesielt ikke blant Disney Castmembers. Så jeg svarte Ashley. Og fikk følgende mail i morges:
“Becca,
Oh my goodness!!! You have just made my day! I could write a book right now.
So I’m gonna give you the short version of my life!
Jan – 2004 I met the most wonderful, beautiful Norwegian (also my roommate.) 
End of 2004 – You disappeared from my life! 
(…)
June 2007 – now. Still with Disney but now in scheduling. I make the schedules for all of EPCOT custodial. Everytime I go to Epcot to meet my contacts, I see the Norway building and think of you.
Now the part about finding you. (I had a tough time.)
It’s something I have thought about many times. I questioned, how do I ever make contact with you again. I tried a couple of different ways in the past, but that didn’t work.
(…)
Then I was talking to my boyfriend, telling him about you, and telling him i wanted to find you to write back and forth. He started laughing and didn’t think it was possible. All last night I was determined to find you. He kept telling me I was stalking you. I told him no, that i really wanted to find you (so maybe I kind of did but I hope you don’t mind.)
This is crazy but this is how I found you. I was on facebook looking (because we had discussed it at work about facebook being world wide). I couldn’t find you under Norway, but I found this girl named Victoria. And I kept telling myself that I remembered you talking about your sister or family member, Victoria. She looked so much like you. So I looked all over her site and could not find you, but I thought I saw you in a couple of her pictures. So I click on the Hoseth tab and saw you. I just knew that it was you and that if it wasn’t you, then you had an identical twin somewhere. The only problem is that I could not add you as my friend because it would not let me.
I did not stop there because I couldn’t contact you to write to you. So my boy friend had the idea to google your name and see what came up. Sure enough he clicked on a couple of websites and found your picture and I found an email address for you. So I could write to you (or what I was hoping was you.)
(…)
And now I am super excited because it’s you and I have found my long lost Norwegian roommate.
I hope you hear all about you.
Ashley <3 :) “
Jeg må innrømme jeg stusset litt da jeg så på blogstatsene på wordpress at noen hadde søkt etter navnet mitt. Trodde ikke det var flere enn pappa som kunne komme på å gjøre det. Men igjen kunne det jo hende han hadde hatt en kjedelig dag på jobben.
Og jeg stusset enda mer da jeg kom over mailen fra Ashley. En jente jeg selv har lett etter utallige ganger siden jeg flyttet fra Florida, angret som en hund for at jeg ikke holdt kontakten med. Som jeg har lekt med, vokst med, funnet meg selv med. Og så ble jeg funnet. Igjen.
Det er som en helt ny verden har åpnet seg.
Man kan jo komme på “Tore på sporet” for langt mindre.
Det har allerede gått to hele døgn siden jeg gjenoppdaget min fortrengte trønderhet. Åge gjestet oss her i Bergen. Og for de som lurer; ja, vi er på fornavn. Ekte trøndere er på fornavn med Åge. Ekte trøndere kan alle tekstene til Åge. Og om du lurer igjen; det viste seg at også jeg kunne de. Alle. Og de få setningene jeg var usikker på brølte jeg.
Ja, æ vil dains me dæ, ja, jeg drar gjerne til Rio med deg, ja, fotbailln deinn e roinn. Og ja, jeg lever livet. Åge er helten, Sambandet er legendene. Billetten ble ikke kjøpt før samme dag, alle venner som så sikkert skulle være med og støtte opp om min opprinnelse ga seg en etter en. Samtidig som de kunne forsikre om at de kom til å til å angre dagen etter. Men akkurat det hjalp så lite der jeg sto med billetten i hånden. Heldigvis fikk jeg sporet opp en Steinkjerbygg. Og man trenger ikke å ha mer enn en for å digge offentlig på en konsert.
Så Åge og Sambandet kom på scenen, vi, liksomtrønderne med skinnvest og en samling kjønnshår til bart i tillegg til de ihuga gæmlissene digget fra første sekund. Jeg har aldri vært så våt av øl, så klemt og dyttet på, aldri hørt så mye etterligningstrøndersk og aldri sunget så grusomt høyt på en konsert før. Men det var verdt det. Hvert eneste sekund av det.
På vei ut datt jeg raskt tilbake til barndommen og kjøpesentrenes ballrom da jeg balanserte på alle plastikk-ølglassene folk hadde kastet fra seg. Og jeg måtte smile for meg selv. Noen ganger skal det ikke mer til enn en smågammel trønder og det langhårede bandet hans før jeg føler jeg lever litt ekstra. Skulle ønske jeg kunne steget om bord i groupie-bussen hans som ventet utenfor inngangen. Istedet tok jeg fjellet fatt og vandret hjem til sambo. Med verdens største berusede smil om munnen. Beruset på livet.
Du å æ, Åge.
Dåkk å mæ, Sambandet.
Dåkk å mæ.
Så vi starter med blanke ark. Åpner for en ny verden. Åpner for nye inntrykk.
Jeg vil du skal høre en sang. Eller. Jeg skal lese en tekst for deg. En sangtekst av en av mine viktigste låtskrivere; Damien Rice.
En tekst som har åpnet øynene mine litt i det siste. Ta aldri hverdagen for gitt. Lev hver dag som om den er den siste. For hver gang du blunker skal du gis noe nytt. Det er en grunn til at vi eksisterer. Og man skal alltid gjøre det beste ut av det. Man _må_ gjøre det beste ut av det. Vi skylder dem det.
Og aldri, aldri, leve halvveis.
Accidental babies
Well I held you like a lover
Happy hands
And your elbow in the appropriate place.
And we ignored our others
Happy plans
With a delicate look upon your face.
Our bodies moved and hardened
Hurting parts of your garden
With no room for a pardon
In a place
Where no one knows
What we have done
Do you come?
Together ever with him?
And is he dark enough?
Enough to see your light?
And do you brush your teeth before you kiss?
Do you miss my smell?
And is he bold enough to take you on?
Do you feel like you belong?
And does he drive you wild?
Or just mildy free?
What about me?
Well you held me like a flower
Sweaty hands
And my foot in the appropriate place.
And we use cushions to cover
Happy glands
In the mild eschew of our disgrace.
Our minds pressed and guarded
While our flesh disregarded
The lack of space
For the light-hearted
In the boom
That beats our drum
Well I know I make you cry
And I know sometimes you wanna die
But do you really feel alive
Without me?
If so: be free
If not: leave him for me
Before one of us has accidental babies
For We are in love.
Do you come?
Together ever with him?
And is he dark enough?
Enough to see your light?
And do you brush your teeth before you kiss?
Do you miss my smell?
Is he bold enough to take you on?
Do you feel like you belong?
And does he drive you wild?
Or just mildly free?
What about me?
What about me?
What about..?
Jeg strekker nakken, blotter strupen. Legger ubeskyttet glede i hender som kan knuse den med et enkelt “nei”.
