Sommer + sensommer = høst (og det er greit)

Sommeren er på hell. Det er ingenting man kan si eller gjøre for å prøve å motbevise det. Hele leiligheten er opplyst av sola ute, men i det jeg åpner ytterdøra kjenner jeg likevel et kaldt gufs. Sommeren er på hell. Men det er ingen grunn til å klage. For denne høsten skal nemlig bli bra. Veldig bra.

Nettopp fordi:

• at etter hvert som dagene går forandres fargene i bakgården vår. De naturlige kjøkkengardinene vil dermed gå fra dust grønne som nå til gule, røde og mørkebrune. Hele kjøkkenet vil endre karakter på grunn av det.
• at når det blir kaldere ute skal vi prøve å fyre i koksovnen for første gang. Den vakre du vet, den med ekorn og fugler på. Kanskje ikke med koks, men med tørre, sprø vedkubber. Og det skal knitre så fint.
• når det blir mørkere ute skinner løvetannlampa bare enda sterkere. Og den lager skygger i hele rommet. Som en discokule. Bare mye mye vakrere.
• at under thai-himmelen på gjesterommet skal vi, prinsen min og jeg, ligge lange kvelder og lese. Og jeg og Margrethe skal prate. Og jeg og Sara skal drikke hjemmelaget kaffekakao. Og jeg skal savne venner som ikke er i Oslo. Og jeg skal bli kjent med nye mennesker som jeg skal ta med inn dit.
• vi skal utforske Grünerløkka, bydelen som skal være mitt nye Nordnes i lang lang tid fremover. Tenk så mange caféer det finnes her. Tenk på det.
• jeg skal prøve, ikke alle, men de fleste te-sortene de selger på Sultan. I heart Sultan.
• det ikke er noe som er så deilig som å tulle seg inn i lange ullskjerf. Ikke en gang hawaiians mellom tærne. Ei heller flagrende sommerkjoler mellom lårene. Faktisk.
• tykke strømpebukser er mye mer flatterende på lårene mine enn bar hud.
• ingenting er så vakkert som masse stearinlys. Absolutt ingenting.
• jeg og Nina skal lære oss å sy. På min ”nye” symaskin. Og vi skal bli så flinke så. Kjempeflinke.
• at prinsen skal trene meg i å drikke rødvin. Kanskje blir vi et sånt fantastisk par som har 3litringer stående i stua. Sånn at de er tilgjengelige når som helst. Det hadde gjort oss bare enda mer fantastiske. For vi er fantastiske. Veldig fantastiske sammen.
• vi sammen med rødvinen skal smelte sjokolade på den nye sjokoladesmeltemaskina vår, og vi skal lage egne sjokoladebiter i formene som fulgte med. Kanskje til og med macademianøtter i. For de er de beste vi vet.
• jeg skal gå med fletter. Hele tiden. Fletter under fine luer.
• og votter. Jeg skal lære meg å strikke votter. I all verdens vakreste farger. Og for første gang skal jeg være i stand til å kunne gi bort noe jeg har laget selv.
• jeg i tillegg til avansert strikking skal lære meg å hekle. Samt å få grønne fingre. Jeg tror nemlig at Monica er så flink at hun greier å gi meg det. Grønne fingre og heklefingre.
• mange mange timer skal brukes til å trille Mathea. Og Marthe naturligvis.
• jeg skal bli kulturell i ny by. Gå på teater, standup, teatersport, danseforestillinger og konserter. Jeg skal bli kjempeflink til å gå på konserter.
• jeg i tillegg skal reise. Til København for første gang og til Bergen for ente gang.

Jeg gleder meg.

Ferdig

Det er en av verdens beste følelser å kunne kjenne tilbake og merke at den store klumpen som hang i en pendel fra der ribbeina møtes på midten er borte. Borte. Borte vekk.

Og tilbake er bare glede. Glede over ny tilværelse, nye lukter, nye smaker, nye smil. Nye bekjentskaper. Klumpen er erstattet med en merkelig form for kribling. Ikke forelskelses-kribling, men en fy-fader-så-bra-du-er-kribling. Og jeg er som en unge når tanken på å bli bedre kjent med henne tar om meg. Fy fader.

Jeg er ferdig.

Vi. Oss. Alle.

Ensomhet. Tosomhet. Tresomhet.

Foto: privat

Vennskap skal være fylt av motsetninger, diskusjoner, utfordringer og ulikheter. Men også kjærlighet. Noen ganger spriker dimensjonene i for ulike retninger. Andre ganger blir det, om ikke den perfekte, så en god sammensetning. Som trekker ut det beste, og det verste, i oss. Og jeg tror det er bra. Jeg tror, innerst inne, at vi er bra.