You are currently browsing the tag archive for the 'natt' tag.
To aspekter ved samme verden.
Han er tynn, veik, ubesluttsom og uten vilje og kraft til å føre meg. Jeg prøver å forstå men greier virkelig ikke å fatte _hvorfor_ han har meldt seg opp til dans dette semesteret. “Be strong”, sier jeg. “Be a man, have strenght in your arms”. “Hah, you’re funny” repliserer han fnisende med elendig kinesisk aksent. Jeg kommer virkelig ikke gjennom. Synes han er litt ekkel. Synes kroppen hans er ekkel.
“What’s your name?” Han spør for ente gang. I hver eneste lecture spør han hva jeg heter. Jeg mistenker at han skal skrive om meg i journalen sin. For jeg prøver virkelig å hjelpe ham, hjelpe de andre i klassen, prøve å få dem til å forstå de enkle konseptene dans innebærer. De minste puslespillbrikkene som må på plass før man kan stable resten av byggeklossene på. Grunnlaget må føles trygt og rett. Men de fniser bare. “What’s your name? Are you american? Danish?”
”You (høy musikk) blue”, han studerer overkroppen min, studerer den blå t-skjorta mi, jeg kan ikke lese noe ut fra ansiktsuttrykket hans. Regner automatisk med at han sier jeg er fin i blått, at dette er enda av hans merkelige måter å kommunisere med andre på. ”Thanks” sier jeg, smiler oppmuntrende samtidig som jeg prøver å bruke hendene hans i pardansen, føre ham dit jeg vil han skal føre meg. Trekke de kraftløse armene hans dit de skal trekke meg. Be a man. Uten å lykkes. I det hele tatt. Ekle kroppen jeg jobber med og dermed automatisk jobber mot. ”You should wear pink.” Jeg stusser, stopper opp. Forstår plutselig at han nettopp har sagt at jeg ikke kler blått, at jeg burde bruke rosa. Når han først skal snakke til meg uten å spørre hva jeg heter, forteller han meg hva han synes jeg ikke kler.
Verden?
Jeg får ikke levert oppgaven min fordi lingvistikk-kontoret stenger før det skal. Så jeg kaster meg på bussen, er nødt til å komme meg i seng for å dra til skolen før 7 dagen etter, håper at jeg likevel får levert før fristen, før de åpner innleveringsboksen.
På siste busstopp venter jeg slik at jeg er den siste til å gå av. Det er ingenting jeg skal rekke, ingenting som venter på å bli gjort, orker ikke kjempe meg ut døra. Jeg skal ikke rekke annet enn å sove. I det jeg runder hjørnet på Queen Victoria Building når de vakreste toner meg. I noen sekunder er alt annet stille, bilene bråker ikke, den grønne mannen piper ikke. Tårene spretter ut og renner nedover kinnene mine. På den store åpne plassen sitter han vendt mot veikrysset, fanger de vakreste tonene inni seg og gir de til oss som gave gjennom tverrfløyten sin. Melodien overdøver alle lydene byen har i seg, tvinger presset fra kroppen og åpner ribbekassa. Lenge blir jeg stående bak ryggen hans og se hvordan han opptrer foran de folketomme gatene. Jeg tømmer lommeboka for alt jeg har av mynt, legger det i boksen hans, tør ikke snu meg mot ham for vil ikke at han skal se at jeg gråter. Har mest av alt lyst til å si til ham at det er slike som han, de som spiller for ingen, som gjør verden så mye vakrere. At dagen min ble en helt annet. Fordi han ga meg dette. Denne opplevelsen.
Verden!
Glassveggen er ikke mer enn litt over en meter fra meg. Det varme vannet er hardt når det treffer skuldrene mine, jeg prøver forsiktig å sette det litt varmere. Men greier det ikke. Musklene løses sakte men sikkert opp under tyngden av de varme strålene.
Det er et kraftig møte mellom dampen og det kalde glasset, vinduet farges sakte men sikkert av en grå gjennomsiktig maske. Og lysene fra Sydneys skyline endres fra sterke og gjennomtrengende til uklare fargerike felter. Ikke lenge etter blir dampen for sterk, og tunge dråper renner ned glasset. De etterlater seg historiene til alle de som befinner seg nedenfor meg, de som haster over gaten og de som ikke kunne ha gått sakte nok. Gjennom stiene som dråpene etterlater seg kan jeg se alt.
Jeg tørker meg forsiktig, kan ikke vente med å komme meg under den varme, myke dyna. Kjenne tøyet mot den fuktige huden min og føle trøttheten og bokstavene i boka som for en gangs skyld ikke er pensum dra meg ned og bort til en ny morgen.
Så jeg lister meg forbi de som ser film i stuen, prøver å gjemme meg bak latteren deres.
“Er du sikker på at du ikke skal se film?”
“Ja”
“Er det…?”
Nei. Det er ikke noe galt. Men man trenger ikke være en av alle alltid. Og akkurat nå trenger jeg å være en av meg. Det er ikke noe galt, jeg er ikke sinna på noen, det er ingenting jeg irriterer meg over, nei, jeg føler meg ikke dårlig. Jeg bare trenger meg selv litt. Er ikke det greit? Kan ikke det være greit?
Munnen smaker en blanding av eple/kanel-te, oljete popkorn, husholdningssaft og hvitløk. Telysene langs vinduposten holder på å gi seg for denne gang, og øynene klør av tretthet. Babyen spiller ”Flake” med Jack Johnson. For hundreogørtiende gang. Og blir avsluttet halvveis fordi hun ikke liker siste delen. For hundreogørtiende gang.
Hun trekker blusen av seg, drar håret bak ørene og er vel vitende om man virkelig virkelig vil kan man se henne gjennom glippen mellom litfgardinen og vinduskarmen. Men hun orker ikke bry seg. Hun vet hun burde pakket treningsbagen til i morgen. At hun burde trene. Men hun orker ikke bry seg.
Stua er varm av alle lysene. Oppvaskmaskina vasker restene etter kveldens besøk, lyden av vannet som eltes rundt blandes som en urytmisk bass med Jacks gitarriff.
Sangen minner henne om sommer. Dagene nede på Verftet. Turene til Nordnes. Kveldene med gode venner. Vin. Reker.
BH-stroppen glir ned langs skulderen hennes. Hun former overleppa som en trakt for å lede pusten opp mot den klamme pannen. Gløtter igjen mot telysene. Ett igjen.
”God natt” hvisker hun stille. ”God natt.
God natt april”.
I dag meldte TV2 full sol til i morgen.
