You are currently browsing the tag archive for the 'Prinsen' tag.
Vel. Nå er det ikke hverdags at jeg sitter dag ut og dag inn(estengt) på et seminarrom. Sånn ganske alene. I en kjeller. Av hvitmalt mur. Men de siste dagene i semesteret har pleid å bli sånn. Tung, tørr luft. Summing av stemmer på naborommene. Jeg må puste selv. Tenke selv. Og synes at ørepropper sprenger øregangene. Men må likevel ha dem for å kunne sperre tankene inne. Som akkurat nå heller vil kose seg med brede vinduskarmer, stuebord, gjesterom med gjesteplaner, planter, bokhyller og nye håndklær. Sånn som de som har kjøpt seg leilighet tenker på. Du vet.
Men en ting har blitt hverdags. Og det er oppmerksomheten han alltid gir meg.
Som når jeg kommer tilbake til seminarrommet etter en liten luftetur og jeg vet han har vært hjemom for å fikse noe. Og på pulten foran meg finner jeg..
foto: privat
Ja, da er det deilig å være hverdagskjærstn hans.
Som natt og dag. Men likevel så utrolig like. Det er ingen som kan få meg til å le som ham, det er ingen som gir så gode klemmer som ham, det er ingen som har så myk hud. Det er ingen som ofrer så mye for meg som ham, det er ingen som tar like mye hensyn. Det er ingen som lar meg få være så ærlig som ham og det er ingen som..
..er så lik meg som ham.
Rebecca + Thomas = snart 5 fantastiske år (les: skolepliktig barn)
foto: privat
Vi hører sammen. Vi to.
Lykken er å finne et stengt tivoli ved Store Lungegårdsvann.
Soundtrack: The Killers – I Can’t Stay
“Det er jo ikke sånn at jeg ikke vil du skal jobbe med bacheloroppgaven. Men om du IKKE skal så vil jeg gjerne. Ja, da vil jeg gjerne at vi går på café!”
Som sagt så gjort.
foto: privat
Moliere Konditori og Café like ved teateret har sin egne intime atmosfære med halvavmålte verter og lattermildt klientell. Og favoritten? Sjokoladekonfekt med karamellkjerne, dyppet i havsalt. Jeg gir meg ende over. Og når samtalen dreier seg om kvadratmeter på soverommet, spisestuemøbler, ny mac, omgangskrets i Tigerstaden, fremtidig kjøleskapsinnholdsluksus og parkdrømmer. Med prinsen. Ja – da kan vel neppe livet bli bedre.
I sommer skjer det altså. Vi flytter inn i noe vi selv eier. På ordentlig. For aller første gang. Og det beste er at jeg forelsket meg i leiligheten fra første skritt over dørstokken. Dette er oss. Prinsen – her skal vi bo. Ævådu. Vi to.
Og døren vår? Den står alltid åpen.
Jeg har saltvannsdråper i håret, lilla blomster i små blomstervaser, Tori Amos på repeat og hjemmelaget guacamole i munnvikene. Jeg blir servert bringebær/appelsin-gele i teskje og strøket over panna.
“Bli med ut på Nordnes da?” spurte han forsiktig fra døråpningen.
“Bare en liten tur.”
Jeg angrer ikke.
Fuglene fløy i seiers-formasjoner over hodene våre mens vinden blandet seg med gitaren og sangen til de som satt på den øverste benken og hadde ensom konsert for hele parken. Snartsommervinden strøk meg forsiktig over de nakne leggene mens mørket sakte sakte presset den rosa sola ned over Askøy. Den samme fantastiske vinden som dro lukten av havet inn mot oss og skylte oss med smil.
Noen ganger er det bare så innmari ålreit å være til.
“Du?”
“M’mm?” Han gløtter opp på meg, veldig konsentrert om tannpussen, er det noe som er viktig her i verden så er det tannpussen. Forstyrr for guds skyld ikke tannpussen.
“Du vet jeg har lengre armer enn deg?”
Han rykker til. Vet så alt for godt hva jeg er i stand til å utføre.
Og jeg greier selvsagt ikke å la være, kaster meg over ham, kniper hendene hans fast i mine. Og fullstendig overrumplet som han er greier han ikke gjøre motstand, blir svak som smør mellom hendene mine og krafser mot meg med små kattelabber. Uten sjans til selvforsvar der han står i bare bokseren piler han inn på stua, prøver å holde rundt håndleddene mine, men det ender med at han synker sakte sammen i en fnisende, sparkende haug på golvet. Tannkrem og vann sildrer nedover kjakene hans, øynene er rødsprengte og han ler. Har latterkrampe.
Og jeg kiler. Jeg tror jeg aldri har vært så flink til å kile. Noen gang.
Tilslutt må jeg, dessverre, innse at jeg må slutte mens leken er god. Tårene har gjort ansiktet mitt dyvått, det finnes ingen bedre sminkefjerner.
“Du vet vi kommer til å bli et sånn par som alltid skylder hverandre en prank?”
“Dust.”
“Men du vet det kommer til å bli sånn?”
“Det orker jeg ikke. Da slår jeg opp med deg.”
Uuhh. Tøffen.
Det må ha vært tidenes lateste søndag. Pysjen var på til langt utpå ettermiddagen (”Men Thomas, klokka er jo egentlig bare 16!” ”Nei, Rebecca, det er ingenting som heter egentlig. Vi skrudde frem klokka i natt. Den er 17.”), og bare for å gjøre et-eller-annet bestemte jeg meg utpå kveldinga for å vaske sofatrekkene.
Endelig tier vaskemaskinen stille ute på badet.
”Jeg skal dusje” sier jeg til han ute på kontoret, ”kan vi ta på trekkene etterpå?”
”Nei, er de ferdige nå så tar vi dem nå. Det blir bare stress senere”.
Så jeg drar de tunge sofa-stoffene ut fra vaskemaskinen og legger dem forsiktig (er det noen som egentlig er klare over hvor lett vått, hvitt stoff tar til seg dritt?) på sjeselongen, tar tak i en av sitteputene og begynner å dra på trekket.
”Vent, kan vi ikke gjøre det sammen? Så slipper jeg å gjøre noe?”
Stillhet.
Så begynner jeg forsiktig å fnise,
”Jeg mente det ikke sånn.”
Krampelatter.
Thomas krøker seg inn mot brystet mitt og jeg må kaste fra meg brillene for at jeg ikke skal drukne i demningen av lattertårer som bygger seg opp bak dem. Vi greier nesten ikke å stå oppreist av latter og fnising. Mannen snakket før han tenkte og jeg får plutselig svar på hvorfor han skal ”hjelpe til” når vi skal henge opp klær (jeg ender med å henge opp 2/3) eller insisterer på at jeg er flinkere til å ta på dynetrekket til dobbeltdyna OG lakenet til dobbeltsenga enn ham. Han gidder rett og slett ikke.
”Se på meg” hikster jeg.
”Nei” tyder jeg blant latterkulene tilbake.
”Jo, se på meg”.
Han strammer seg opp, retter nakken og to våte, røde øyne ser på meg. Det varer ikke lenger enn et par sekunder så knekker vi sammen igjen.
Samboerskapet lenge leve.
