Vilnius – kul-kultur-tur.com

Han løfter opp skoen, drar fingrene forsiktig over skinnet, lar fingertuppene føle på konturene der skinnet møter sålen, jeg kan ane et smil i munnviken hans.
“Denne kunne vært en del av Zaras kolleksjon.”
Jeg er på kul-kultur-tur med søstrene mine. Og pappa.

Vi har lenge planlagt reise. En tur bare for pappa og oss, connectes litt igjen – noe som kan være nødvendig når man har favnen full av utbrytende tenåringsdøtre. Og en på godt over tjue. Vi fikk tidlig beskjed om at det ikke kom til å bli noen badeferie. Fair enough. Nei, vi skulle være kulturelle. Lære litt. Fair enough. Dette kan jeg like. Prinsen lurer ofte på hvorfor jeg så absolutt må dra dit “ingen” har vært før meg. Jeg har vanskelig for å forklare, har ingen gode hit-it-statements om at verden raskt blir for liten, at eventyrlysten blir for stor. Jeg greier ikke forklare hvorfor akkurat _jeg_ så gjerne vil oppleve dette. Hvorfor dette er mer viktig for meg enn andre. For det virker som det er det.
Men med vår kjøpekraft finnes ikke hindringer. Eventyrlysten kan ikke lenger føre meg forbi. Over. Vekk.

Vilnius, Litauen. Hun ser ut som en vanlig, liten litausk kone, går med vesken over armen og skautet på hodet. Og jeg stusser på hvorfor hun plutselig krøker seg sammen i det hun oppfatter vår turistiske naivitet. Det er vår første dag i Vilnius. Hun kreker seg inn mot armen til pappa, folder hendene og snakker et språk hun vet vi ikke forstår. Ber med lave, klagende ord, mumler dem ut. Stille. Masende. Pappa, som jeg, greier aldri å motstå. Det lille vi hjelper hjelper ikke mye. Men litt. Og mye litt hjelper mye. Han slipper mynten ned i hendene hennes, smiler forsiktig. Og så går vi. Jeg gløtter over skuldrene etter henne, ser at hun retter seg opp, begynner plutselig å rope med sint stemme etter oss og kaster mynten med all sin kraft bak seg. Vi hjalp ikke mye. Ikke nok. Og med rak rygg går hun med raske, irriterte skritt bort fra oss.
Vilnius, Litauen.

Det er en fantastisk by som ikke bærer store tegn av Sovjetunionens historie, ligner ikke det vi ser for oss som et typisk østblokkland. Gamlebyen står på Unescos liste over verneverdige bygninger. Jeg er usikker på om all oppussingen betales av staten selv eller om den blir støttet av EU. Menn i orange arbeidsuniformer svetter og roper til hverandre, retter på hverandres brosteinlegging. Steinlegging som skjer i atskillig raskere tempo enn hjemme i Bergen. Menn som garantert har jobbet sine timer på norske anleggsplasser. Flyet hit var stappfullt av kortklipte menn med lengten i blikket (jeg liker iallefall å tro det) etter kone og barn som de atter skulle få se når flyet endelig landet. Hjemme. Hvem som enn betaler må iallefall betale nok til at de gjør en god jobb. Byen er nydelig restaurert.
Så vi går gjennom gamlebyen, diskuterer menneskets reaksjoner - vi er en slik tenkende, diskuterende, familie, drømmer om lokale sjokoladedelikatesser og gløtter nysgjerrig inn fremmede butikk-vinduer. Plutselig ser jeg et velkjent butikk-skilt; ICHI. Skjønner ikke helt. ICHI? Her? Og det skal ikke ende der. Nordea, Lindex, Living, Jysk, Polarn O. Pyret, B-Young, Vero Moda, Only, Jack&Jones og ikke minst DNB Nord. Norske flagg duver med vinden utenfor den stolte bank-bygningen. Like ved ser jeg Pippi Langstrømpe i vinduet til sveriges ambassade. Mistanken om at pappa har tatt oss med nord til grensa mot Russland blir bare sterkere og sterkere. “Ja, for jeg syntes flyturen bare tok en halvtime” sier Victoria. Jeg unngår å si at jeg fra sikre kilder vet at flyturen fra Oslo til nord-Norge tar atskillig lenger tid enn en halvtime, og nikker bekreftende sammen med henne da hun ser på meg for å få støtte. Grensa mot Russland. Helt sikkert.

Mennesket er i stand til å gjøre de mest forferdelige ting, og i det vi går ned i fange-cellene i det gamle KGB-kvarteret lyner minner fra Killing Fields i Kambodsja gjennom hodet, forferdeligheten banker i panna. Også her i Vilnius ble mennesker torturert, holdt fanget i kulde i timesvis, bodde i åresvis, drept mens de så rett inn i pistolløpet. Bare fordi de trodde noe annet enn majoriteten. En majoritet som ikke tilhørte staten deres. Det er ikke lenger enn noen tiår siden de siste fangene slapp ut. Ikke lenger enn noen tiår siden de siste fangene ble henrettet.
Det var godt å endelig komme seg ut av bygningen igjen, kjenne høstsola mot ansiktet. Jeg snur meg for å slippe og myse, og ser dermed inn i navnene til alle som ble holdt fanget der. Navnene og datoene for fødsel og død er skrevet inn i muren rundt hele bygget. Det litauske folk er et ungt folk.

TV-tårnet blir også besøkt med dens 360graders restaurant 165m over bakken. 14 mennesker ble meid ned av tanks her i -91 da russerne ville avgjøre hvilken informasjon som ble sendt ut til folket. Det sivile litauske folk sto arm i arm rundt tårnet for å beskytte deres identitet. Og ble regelrett meid ned, knust under tonnen av rullende, militær grusomhet.
Men utsikten var fenomenal. Vilnius er fenomenalt. Med sitt Borat-språk (jarra) og eventyrlige priser er Litauen fenomenalt. En middag for 4 med to retter til hver med øl og brus kostet i underkant av 250kr. Man klager ikke da.

Så du shoppet mye da, Rebecca? Shoppet gjorde jeg. Voksen har jeg kanskje også blitt. Sånn i samme slengen. For jeg vil nesten kalle meg voksen når bagasjen hjem besto av nyinnkjøpte treningssko, bag, alkohol, delikatesse-sjokolade, keramikk-figur (_nydelig_), EN kjole (wow – JEG VET!) og bøker. Kilovis med bøker. Så mange kilo at jeg trengte Hildegunn og Mia til å hjelpe meg å bære alle kiloene hjem fra flybussen. Bøker om fotografier. Og moter. Bibler om fotografi og mote. Og jeg vil nesten kalle meg voksen når tanken på bøkene får det til å krible i magen min.

Man lærer mye om andre mennesker på slike turer. Selv om man er søstre er man ikke nødvendigvis like. Ikke i det hele tatt. Og selv om man tilhører to ulike generasjoner er man ikke nødvendigvis ulike. På kunstutstillinger pekte jeg og pappa samtidig på de samme bildene, pekte, så på hverandre mens små “åhh” presset seg pipende ut av de måpende munnene våre. En åhh litt dypere enn den andre. Det var nok ikke tilfeldig at samme keramikk-figur lå i koffertene våre på vei hjem, de samme bøkene, de samme inntrykkene og meningene. Man vil gjerne ikke bli lik sine foreldre. Men det er skremmende hvor like man faktisk er.

“Cuba” sier jeg. De nikker.
“Israel” sier Victoria. Vi nikker.
“Vi må planlegge slike turer oftere” sier pappa. Vi nikker.
“Ja, nå i jula” sier Vilde. Vi smiler av henne. Njah. Kanskje ikke allerede i jula.
“Bare vi fire” sier Victoria. Vi nikker, ja – bare vi fire.