You are currently browsing the tag archive for the 'søndag' tag.
Det må ha vært tidenes lateste søndag. Pysjen var på til langt utpå ettermiddagen (”Men Thomas, klokka er jo egentlig bare 16!” ”Nei, Rebecca, det er ingenting som heter egentlig. Vi skrudde frem klokka i natt. Den er 17.”), og bare for å gjøre et-eller-annet bestemte jeg meg utpå kveldinga for å vaske sofatrekkene.
Endelig tier vaskemaskinen stille ute på badet.
”Jeg skal dusje” sier jeg til han ute på kontoret, ”kan vi ta på trekkene etterpå?”
”Nei, er de ferdige nå så tar vi dem nå. Det blir bare stress senere”.
Så jeg drar de tunge sofa-stoffene ut fra vaskemaskinen og legger dem forsiktig (er det noen som egentlig er klare over hvor lett vått, hvitt stoff tar til seg dritt?) på sjeselongen, tar tak i en av sitteputene og begynner å dra på trekket.
”Vent, kan vi ikke gjøre det sammen? Så slipper jeg å gjøre noe?”
Stillhet.
Så begynner jeg forsiktig å fnise,
”Jeg mente det ikke sånn.”
Krampelatter.
Thomas krøker seg inn mot brystet mitt og jeg må kaste fra meg brillene for at jeg ikke skal drukne i demningen av lattertårer som bygger seg opp bak dem. Vi greier nesten ikke å stå oppreist av latter og fnising. Mannen snakket før han tenkte og jeg får plutselig svar på hvorfor han skal ”hjelpe til” når vi skal henge opp klær (jeg ender med å henge opp 2/3) eller insisterer på at jeg er flinkere til å ta på dynetrekket til dobbeltdyna OG lakenet til dobbeltsenga enn ham. Han gidder rett og slett ikke.
”Se på meg” hikster jeg.
”Nei” tyder jeg blant latterkulene tilbake.
”Jo, se på meg”.
Han strammer seg opp, retter nakken og to våte, røde øyne ser på meg. Det varer ikke lenger enn et par sekunder så knekker vi sammen igjen.
Samboerskapet lenge leve.
Jeg registerer at prinsen kommer inn døra til det mørke soverommet, han gløtter forsiktig på meg i det han klatrer over meg og legger seg på sin side i senga, vet at det ble en lengre kveld enn jeg hadde håpet på og i sprekken mellom øyelokkene ser jeg at han leter etter tegn av gråt i ansiktet mitt. Så jeg vender meg mot ham og smiler samtidig som jeg dytter dyna godt rundt ham og finner stedet der hodet mitt hviler best i gropen mellom hals og skulder. “God natt pus”.
Så er det atter morgen. Søndagsmorgen. Og selv om prinsen har vært oppe hele natten for å jobbe i baren under UKEN står han tidlig opp for å komme seg på skolen. Det er ikke enkelt å være master-student med håp om en åpen fremtid. Så er jeg atter igjen alene. Han sender meg mld mens han sitter på bussen om at han heller skulle vært hjemme med meg i dag, gått tur og drukket kakao. Jeg svarer med at jeg hadde håpet jeg skulle se mer til ham etter eksamensperioden vår var ferdig før jul, men at alt likevel har gått i ett. Hvorpå han forteller at han må beklage men eksamensperioden hans strekker seg over en ganske lang periode også dette semesteret. Men at vi tross alt har tid sammen når vi skriver oppgave, henholdsvis master- og bachelor-oppgave. Jei. Jeg gleder meg til neste vår. Neste vår skal vi tross alt ha tid sammen.
“Hvordan går det me deg?”, stemmen hennes er på bristepunktet av bry-seg-het.
“Æ e sliten, ting e litt på tverke. Og så heill æ på å bli syk.”
“Du? Ska eg komma over og lage middag til deg? Så kan me poppa popcorn og sjå på dårleg TV heile dagen? Eg skal bare komme meg hjem fra Kiwi så dusje eg og komme over i joggings.”
*snufser* “Ja.”
Luksus-søndag med luksus-Kari-Anne. Tåa mi stakk ikke utenfor dørkarmen en eneste gang, og jeg hadde fortsatt ikke dusjet av meg gårsdagens fyll når prinsen kom hjem nærmere midnatt. Men noen ganger er det lov. Og med Kari-Anne er luksus det enkleste i verden.
(Her må det da føyes til at mandag morgen klokken 09:00 møttes vi for å gå lang lang trim-tur. Sånn for å ta tak i the real life igjen.)
