You are currently browsing the tag archive for the 'Samboerskap' tag.
“Du?”
“M’mm?” Han gløtter opp på meg, veldig konsentrert om tannpussen, er det noe som er viktig her i verden så er det tannpussen. Forstyrr for guds skyld ikke tannpussen.
“Du vet jeg har lengre armer enn deg?”
Han rykker til. Vet så alt for godt hva jeg er i stand til å utføre.
Og jeg greier selvsagt ikke å la være, kaster meg over ham, kniper hendene hans fast i mine. Og fullstendig overrumplet som han er greier han ikke gjøre motstand, blir svak som smør mellom hendene mine og krafser mot meg med små kattelabber. Uten sjans til selvforsvar der han står i bare bokseren piler han inn på stua, prøver å holde rundt håndleddene mine, men det ender med at han synker sakte sammen i en fnisende, sparkende haug på golvet. Tannkrem og vann sildrer nedover kjakene hans, øynene er rødsprengte og han ler. Har latterkrampe.
Og jeg kiler. Jeg tror jeg aldri har vært så flink til å kile. Noen gang.
Tilslutt må jeg, dessverre, innse at jeg må slutte mens leken er god. Tårene har gjort ansiktet mitt dyvått, det finnes ingen bedre sminkefjerner.
“Du vet vi kommer til å bli et sånn par som alltid skylder hverandre en prank?”
“Dust.”
“Men du vet det kommer til å bli sånn?”
“Det orker jeg ikke. Da slår jeg opp med deg.”
Uuhh. Tøffen.
Det må ha vært tidenes lateste søndag. Pysjen var på til langt utpå ettermiddagen (”Men Thomas, klokka er jo egentlig bare 16!” ”Nei, Rebecca, det er ingenting som heter egentlig. Vi skrudde frem klokka i natt. Den er 17.”), og bare for å gjøre et-eller-annet bestemte jeg meg utpå kveldinga for å vaske sofatrekkene.
Endelig tier vaskemaskinen stille ute på badet.
”Jeg skal dusje” sier jeg til han ute på kontoret, ”kan vi ta på trekkene etterpå?”
”Nei, er de ferdige nå så tar vi dem nå. Det blir bare stress senere”.
Så jeg drar de tunge sofa-stoffene ut fra vaskemaskinen og legger dem forsiktig (er det noen som egentlig er klare over hvor lett vått, hvitt stoff tar til seg dritt?) på sjeselongen, tar tak i en av sitteputene og begynner å dra på trekket.
”Vent, kan vi ikke gjøre det sammen? Så slipper jeg å gjøre noe?”
Stillhet.
Så begynner jeg forsiktig å fnise,
”Jeg mente det ikke sånn.”
Krampelatter.
Thomas krøker seg inn mot brystet mitt og jeg må kaste fra meg brillene for at jeg ikke skal drukne i demningen av lattertårer som bygger seg opp bak dem. Vi greier nesten ikke å stå oppreist av latter og fnising. Mannen snakket før han tenkte og jeg får plutselig svar på hvorfor han skal ”hjelpe til” når vi skal henge opp klær (jeg ender med å henge opp 2/3) eller insisterer på at jeg er flinkere til å ta på dynetrekket til dobbeltdyna OG lakenet til dobbeltsenga enn ham. Han gidder rett og slett ikke.
”Se på meg” hikster jeg.
”Nei” tyder jeg blant latterkulene tilbake.
”Jo, se på meg”.
Han strammer seg opp, retter nakken og to våte, røde øyne ser på meg. Det varer ikke lenger enn et par sekunder så knekker vi sammen igjen.
Samboerskapet lenge leve.
