You are currently browsing the tag archive for the 'sårhet' tag.
Hun ville bare kjenne det en gang til. Føre fingrene gjennom bølgene for en siste gang. Kjenne hvordan vanndråpene klamret seg til huden som holdt fingrene sammen. Huden som aldri blir like brun som resten av hånden. Der det kiler litt ekstra. Hun ville bare kjenne berøringene når vannet klasket opp mot håndbaken en gang til. Men hun kunne ikke spørre. Hun kunne ikke nedlate seg å slippe land. Slippe bryggekanten for å så å bli kastet tilbake, avskjært og avvist. Kunne ikke nedlate seg.
Stråene bøyde seg i vinden, den tørre hamsen skar inn i huden og sola lekte med det gyldne teppet. Hun la seg tilbake, kikket opp mot himmelen. Forsto at de valgene hun hadde tatt førte henne til dette punktet hvor det nærmeste vannet hun kom var den blå evigheten. Urørbar. Og de eneste bølgene hun kunne ta på var vinden som lekte seg bortover åkeren.
Hadde hun bare.
Lydspor: Sia – Breathe Me
Noen har sagt noe. Noen har påpekt noe de misliker. Noe har skjedd. For når hun strekker seg etter å ta på meg trekker jeg meg unna. Trekker meg inn i noe som omsluttes av et hardt skall. Ikke ta på meg. Jeg er giftig. Du blir syk.
Det er ikke vanskelig å forstå at noen synes at jeg tidvis kan bli litt mye. At den egenskapen jeg har ved å tørre og ta rundt for noen blir for mye. Jeg burde vite at det er et problem de har. At verden kanskje kan bli litt bedre om vi brøt ned barriererene den selvopphøyde kulturen har gitt oss, at menneskene kan bry seg om hverandre. Og det å bry seg – det handler ikke alltid om å komme med de rette ordene. Av og til kan den beste måten å bry seg være å holde rundt. Stryke på ryggen. Faste tak.
Første gangen jeg trakk meg inn i skallet mitt var da et menneske som hadde brutt seg inn i familien vår påsto at jeg var syk. Jeg var syk. Måten jeg holdt rundt familien min på var sykelig. Jeg oppfordret til syke handlinger. Hun lyktes. Hun kunne ikke ha lyktes bedre. For jeg trakk armene mine til meg, greide ikke si til folk at jeg var glad i dem. Greide ikke å kjenne reell lykke av samvær med andre. Greide ikke å si at de var verdens noe. Verdens søteste. Verdens snilleste. Verdens mest tålmodige.
Det skulle ta år.
Arrene er der fortsatt. De såre minnene om selvforakt og nedtråkket selvforsvar. Stingene er de enkleste å rive av. Og det har skjedd igjen. Ikke nå. Ikke i dag. Men det har skjedd. Og når hun strekker seg etter meg for å gnu håndbaken mot overarmen min trekker jeg meg unna. Selv om jeg er så utrolig glad i henne.
Og jeg vil ikke bli oppfattet sånn. For det er ikke dette som er meg. Arrene er revet opp, kjøttet lyser og huden svetter i angstanfall. Pakk meg sammen inn mot kroppen din. Skjerm ansiktet mitt så jeg kan få gråte inne i deg. Ta på meg. Tving meg til å tåle det. For jeg både tror og håper at du synes jeg er verdt det. At du er glad i meg. Og at du kanskje, kanskje greier å se meg.
Foto: privat
“Hvilken type kaffe? Latte takk, ja – latte til begge. Vi sitter der ute, så snilt av deg å komme ut med det.”
