I dag gråt vi

Det må ha vært tidenes lateste søndag. Pysjen var på til langt utpå ettermiddagen (”Men Thomas, klokka er jo egentlig bare 16!” ”Nei, Rebecca, det er ingenting som heter egentlig. Vi skrudde frem klokka i natt. Den er 17.”), og bare for å gjøre et-eller-annet bestemte jeg meg utpå kveldinga for å vaske sofatrekkene.

Endelig tier vaskemaskinen stille ute på badet.

”Jeg skal dusje” sier jeg til han ute på kontoret, ”kan vi ta på trekkene etterpå?”
”Nei, er de ferdige nå så tar vi dem nå. Det blir bare stress senere”.
Så jeg drar de tunge sofa-stoffene ut fra vaskemaskinen og legger dem forsiktig (er det noen som egentlig er klare over hvor lett vått, hvitt stoff tar til seg dritt?) på sjeselongen, tar tak i en av sitteputene og begynner å dra på trekket.
”Vent, kan vi ikke gjøre det sammen? Så slipper jeg å gjøre noe?”
Stillhet.
Så begynner jeg forsiktig å fnise,
”Jeg mente det ikke sånn.”

Krampelatter.

Thomas krøker seg inn mot brystet mitt og jeg må kaste fra meg brillene for at jeg ikke skal drukne i demningen av lattertårer som bygger seg opp bak dem. Vi greier nesten ikke å stå oppreist av latter og fnising. Mannen snakket før han tenkte og jeg får plutselig svar på hvorfor han skal ”hjelpe til” når vi skal henge opp klær (jeg ender med å henge opp 2/3) eller insisterer på at jeg er flinkere til å ta på dynetrekket til dobbeltdyna OG lakenet til dobbeltsenga enn ham. Han gidder rett og slett ikke.
”Se på meg” hikster jeg.
”Nei” tyder jeg blant latterkulene tilbake.
”Jo, se på meg”.
Han strammer seg opp, retter nakken og to våte, røde øyne ser på meg. Det varer ikke lenger enn et par sekunder så knekker vi sammen igjen.

Samboerskapet lenge leve.