Mest ensom er jeg i det døra lukkes foran meg og jeg hører skrittene forsvinne ned gangen, hører utgangsdøra åpne seg for så å slamre igjen. Stillhet.
Griner gjør jeg helst alene. Men ofte finnes ikke kreftene som skal til, ofte trenger jeg en varm arm på ryggen for å befri klumpen som spenner ribbeina sammen.
Hver gang døra slamres igjen er jeg litt mer ødelagt.
Is that allright with you?
Teknisk sett har jeg eksamen i morgen. Teknisk sett nærmer avreise til Australia seg. Teknisk sett burde jeg hatt reisefeber og gledet meg som en unge. Men for at alt dette skal skje, for at jeg skal stå der med billetten i hånden og sekken innsjekket, må jeg ta farvel med alt jeg har samlet meg opp av flotte mennesker og gode minner.
Men du kommer da tilbake?
Jeg kommer tilbake. Om et halvt år skal jeg atter en gang oppleve vår i Bergen. Mest sannsynlig min siste. Men neste gang det er vår i Bergen mangler så mange av de ytterst kjære jentene mine. Oppbruddets time er allerede slagen. Lenge før jeg hadde forberedt meg på det.
De neste dagene kommer til å huskes som våte.
Men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å legge visse aspekter av Bergen bak meg, glemme følelser, stemninger, minner som henger igjen og som har satt farge på livet mitt her. Som har vært en byrde, en kvelerslange rundt strupen min. Som har stjålet så mye tanke- og opplevelsestid. Som ikke har vært verdt å bruke energi på.
Men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å endre meg. Om jeg alltid kommer til å lete etter noe eller noen å bli såret av, tenke på og bekymre meg for. Skulle ønske jeg bare kunne slå det av.
Jeg spiller sanger jeg ikke har hørt på mange måneder. Vil så gjerne at de skal miste luktene de bærer med seg. For det er så fine sanger. Og nå er de oppbrukt. Tid leger alle sår. Men tid har ikke fjernet luktene. Jeg håper det. Vil lytte uten å gråte. Må kanskje legge nye minner til. Trekke gamle minner fra.
Det har aldri vært så varm vår. Bergen er fantastisk. Selvsagt nå når vi alle sitter inne på lesesaler og bekymrer oss. Jeg har fortsatt ikke badet. Men Bergen er likevel fantastisk. De blomster over alt, har så lyst til å kneppe av en blomstergren og sette i vann i stua. Men jeg flytter i morgen. Har så lyst til å be inn alle vakre mennesker på kalorikos. Men jeg flytter i morgen. Har så lyst til å planlegge lange dagsturer. Men jeg flytter i morgen. Tankene kverner om alle prosjekter og planer jeg har lyst til å sette i live i Casa del Hugleik. Men jeg flytter i morgen.
Faen. Jeg flytter i morgen. Og ingenting vil noensinne bli det samme. Jeg elskerhater det. Elskerhater.
