You are currently browsing the tag archive for the 'Tigerstaden' tag.
“Det er jo ikke sånn at jeg ikke vil du skal jobbe med bacheloroppgaven. Men om du IKKE skal så vil jeg gjerne. Ja, da vil jeg gjerne at vi går på café!”
Som sagt så gjort.
foto: privat
Moliere Konditori og Café like ved teateret har sin egne intime atmosfære med halvavmålte verter og lattermildt klientell. Og favoritten? Sjokoladekonfekt med karamellkjerne, dyppet i havsalt. Jeg gir meg ende over. Og når samtalen dreier seg om kvadratmeter på soverommet, spisestuemøbler, ny mac, omgangskrets i Tigerstaden, fremtidig kjøleskapsinnholdsluksus og parkdrømmer. Med prinsen. Ja – da kan vel neppe livet bli bedre.
Kontoret er trykkende. Det er ikke luft nok til alle og en vegg slår imot meg når jeg drar nøkkelkortet og trekker opp døra. Den holdes nesten igjen av mangelen på oksygen og jeg blir nærmest dratt inn i rommet. Samtalene stilner.
Kommentaren til venneforespørselen lød Hei nye student ved Westerdals, gruppeinvite kommer snart.
Pulsen farer opp, hjertet dunker i halsen og jeg får nesten ikke puste. Drar prinsen bort til meg og peker, uten i stand til å prate, på skjermen. Hva mener han? Hva vet han som ikke jeg vet? Er det lov å spøke slik med folk?
Raskt kastes pleddet av, skoene dras på. Mobilen og jakka glemmer jeg og merker det ikke før jeg står ute på gata og blir søkkvåt. Alt jeg vil er å komme meg hjem. Sjekke postkassen. Hva er det han vet som ikke jeg vet?
Men postkassen kunne ikke vært tommere.
De slutter ikke å stirre, vil vite. Hva fant jeg? Så søker øynene deres ned mot hendene mine og oppfatter at jeg ikke har noen konvolutt. Så vi ringer til prinsens barndomshjem, kanskje omadresseringen min kom for seint? Svigermor tar telefonen, og ja. Hun skulle akkurat til å ringe meg. Ville ikke åpne den uten at jeg visste det.
Like etter brister vi begge ut i krampegråt og hender omfavner meg fra alle kanter.
“Pappa, æ kom inn!”
Uten entusiasme – “Ja, æ rægna me det.
Æ va itj eni i di forklaring og di ega formeining av dine kunnskapa.
Ikke i det heile tatt.
Så æ rægna me det.”
I sommer skjer det altså. Vi flytter inn i noe vi selv eier. På ordentlig. For aller første gang. Og det beste er at jeg forelsket meg i leiligheten fra første skritt over dørstokken. Dette er oss. Prinsen – her skal vi bo. Ævådu. Vi to.
Og døren vår? Den står alltid åpen.
Sakte men sikkert tar man tak og prøver å bli det man helst vil være. Tigerstaden og intervju ved Westerdals venter meg. Kryss deres fingre, hold deres smil. Jeg kommer tilbake.
