You are currently browsing the tag archive for the 'utdanning' tag.
Vel. Nå er det ikke hverdags at jeg sitter dag ut og dag inn(estengt) på et seminarrom. Sånn ganske alene. I en kjeller. Av hvitmalt mur. Men de siste dagene i semesteret har pleid å bli sånn. Tung, tørr luft. Summing av stemmer på naborommene. Jeg må puste selv. Tenke selv. Og synes at ørepropper sprenger øregangene. Men må likevel ha dem for å kunne sperre tankene inne. Som akkurat nå heller vil kose seg med brede vinduskarmer, stuebord, gjesterom med gjesteplaner, planter, bokhyller og nye håndklær. Sånn som de som har kjøpt seg leilighet tenker på. Du vet.
Men en ting har blitt hverdags. Og det er oppmerksomheten han alltid gir meg.
Som når jeg kommer tilbake til seminarrommet etter en liten luftetur og jeg vet han har vært hjemom for å fikse noe. Og på pulten foran meg finner jeg..
foto: privat
Ja, da er det deilig å være hverdagskjærstn hans.
Det starter ofte med en kommentar. Eller en samtale. Gjerne en telefonsamtale. Utløsningen består som oftest av ord.
“Hei?”
“Vet du, i det jeg la på isted så begynte det.”
“Begynt ka?”
“Det høljer ute. Og det lukter så hinsides herlig. Kom deg ut, du er nødt til å oppleve det!”
Herregud så godt han kjenner meg.
Telefonsamtalen avbrytes like raskt som den startet. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om sko. I bare ullsokkene løper jeg opp de glatte trappene fra kjelleren på fakultetsbygningen, spinner i hjørne-avsatsen og ser plutselig gjennom de store glassvinduene at himmelen rører på seg.
Opp med døra. Faen. Åpne deg raskere. Ha deg opp.
Så står jeg der. Grenene pisker hverandre, skyene danser over himmelen, blir mørkere og mørkere. Regndråpene spinner i piruetter når de når den uttørkede bakken. Og lukten. Den himmelske lukten av renhet, våt asfalt og tørste blomster. Som en tornado omfavner de meg og jeg begynner å le. Greier ikke å holde latterkulene nede men de runger ut. Jeg smiler så ansiktet vrenger seg.
Så går den automatiske døra igjen og jeg ser en forskremt skikkelse i trapperommet. Han ser på meg. Vurderer meg. Sånn helt tilfeldig, ja – kjempetilfeldig, vrir jeg hånden min så han skal se studentkortet mitt. Skjønne at jeg hører til her. Har rett til å være her. Sammen går vi ned trappene, og i det jeg lett humoristisk skal spørre “jaså, så det e fleir som vandre i byggan her natterstid, siste innspurt?” vender han om og forsvinner.
Lengselsfullt gløtter jeg tilbake, opp og ut vinduene. Lukker øynene sakte, for å huske hvordan himmelen så ut, for å stenge luktene inn i meg. Fantastiske Bergen. Jeg elsker deg. Til og med når du er våt.
Jeg skal prøve å ikke bli den nye Kristen Gislefoss, men når prinsen dytter meg i skuldra, peker mot skjermen og hviskespør “var det ikke på torsdag du skulle levere?”, ja – da kan jeg rett og slett ikke la være å fnise. Litt for høyt. På lesesalen.
Så får vi krysse fingrene for at det holder seg til Bruce-konserten uken etter. Som jeg forøvrig gleder meg grenseløst til!
Litt glede må man nemlig få lov til å føle når man sitter innesperret på en lesesal og lufta føles som betong uansett hvor man går. Til og med ute. For der er det kjempevarmt. Alt for varmt. Jeg har tatt på meg bukse og langermet genser bare sånn at ikke de hvite lårene mine mot den kløende kontorstolen skal minne meg på hvor jeg egentlig burde vært. I parken. Med grillen. Eller på stranda. Med sand mellom tærne.
Som jeg så grinete proklamerte i statusfeltet mitt igår;
Rebecca ser gjennom vinduet. ut. fra lesesalen. på menneskene som er fullastet med engangsgriller og ølbokser. hører måkeskrik. og tastelyder. fra fingre som skriver bacheloroppgave.
parkmennesker – dere kan alle brenne
Sådetså.
Soundtrack: The Killers – Joyride
Det er 5 dager til bacheloroppgaven min skal leveres. Torsdag er skjebnedagen. Utenfor lesesalen skinner sola som om den aldri har vært i kontakt med en blå himmel før. Og slik skal det være helt til..
Fantastisk.
Kontoret er trykkende. Det er ikke luft nok til alle og en vegg slår imot meg når jeg drar nøkkelkortet og trekker opp døra. Den holdes nesten igjen av mangelen på oksygen og jeg blir nærmest dratt inn i rommet. Samtalene stilner.
Kommentaren til venneforespørselen lød Hei nye student ved Westerdals, gruppeinvite kommer snart.
Pulsen farer opp, hjertet dunker i halsen og jeg får nesten ikke puste. Drar prinsen bort til meg og peker, uten i stand til å prate, på skjermen. Hva mener han? Hva vet han som ikke jeg vet? Er det lov å spøke slik med folk?
Raskt kastes pleddet av, skoene dras på. Mobilen og jakka glemmer jeg og merker det ikke før jeg står ute på gata og blir søkkvåt. Alt jeg vil er å komme meg hjem. Sjekke postkassen. Hva er det han vet som ikke jeg vet?
Men postkassen kunne ikke vært tommere.
De slutter ikke å stirre, vil vite. Hva fant jeg? Så søker øynene deres ned mot hendene mine og oppfatter at jeg ikke har noen konvolutt. Så vi ringer til prinsens barndomshjem, kanskje omadresseringen min kom for seint? Svigermor tar telefonen, og ja. Hun skulle akkurat til å ringe meg. Ville ikke åpne den uten at jeg visste det.
Like etter brister vi begge ut i krampegråt og hender omfavner meg fra alle kanter.
“Pappa, æ kom inn!”
Uten entusiasme – “Ja, æ rægna me det.
Æ va itj eni i di forklaring og di ega formeining av dine kunnskapa.
Ikke i det heile tatt.
Så æ rægna me det.”
