Ferdig

Det er en av verdens beste følelser å kunne kjenne tilbake og merke at den store klumpen som hang i en pendel fra der ribbeina møtes på midten er borte. Borte. Borte vekk.

Og tilbake er bare glede. Glede over ny tilværelse, nye lukter, nye smaker, nye smil. Nye bekjentskaper. Klumpen er erstattet med en merkelig form for kribling. Ikke forelskelses-kribling, men en fy-fader-så-bra-du-er-kribling. Og jeg er som en unge når tanken på å bli bedre kjent med henne tar om meg. Fy fader.

Jeg er ferdig.

Vannfylte åkre

Hun ville bare kjenne det en gang til. Føre fingrene gjennom bølgene for en siste gang. Kjenne hvordan vanndråpene klamret seg til huden som holdt fingrene sammen. Huden som aldri blir like brun som resten av hånden. Der det kiler litt ekstra. Hun ville bare kjenne berøringene når vannet klasket opp mot håndbaken en gang til. Men hun kunne ikke spørre. Hun kunne ikke nedlate seg å slippe land. Slippe bryggekanten for å så å bli kastet tilbake, avskjært og avvist. Kunne ikke nedlate seg.

Stråene bøyde seg i vinden, den tørre hamsen skar inn i huden og sola lekte med det gyldne teppet. Hun la seg tilbake, kikket opp mot himmelen. Forsto at de valgene hun hadde tatt førte henne til dette punktet hvor det nærmeste vannet hun kom var den blå evigheten. Urørbar. Og de eneste bølgene hun kunne ta på var vinden som lekte seg bortover åkeren.

Hadde hun bare.

Lydspor: Sia – Breathe Me