You are currently browsing the tag archive for the 'Vår' tag.
Munnen smaker en blanding av eple/kanel-te, oljete popkorn, husholdningssaft og hvitløk. Telysene langs vinduposten holder på å gi seg for denne gang, og øynene klør av tretthet. Babyen spiller ”Flake” med Jack Johnson. For hundreogørtiende gang. Og blir avsluttet halvveis fordi hun ikke liker siste delen. For hundreogørtiende gang.
Hun trekker blusen av seg, drar håret bak ørene og er vel vitende om man virkelig virkelig vil kan man se henne gjennom glippen mellom litfgardinen og vinduskarmen. Men hun orker ikke bry seg. Hun vet hun burde pakket treningsbagen til i morgen. At hun burde trene. Men hun orker ikke bry seg.
Stua er varm av alle lysene. Oppvaskmaskina vasker restene etter kveldens besøk, lyden av vannet som eltes rundt blandes som en urytmisk bass med Jacks gitarriff.
Sangen minner henne om sommer. Dagene nede på Verftet. Turene til Nordnes. Kveldene med gode venner. Vin. Reker.
BH-stroppen glir ned langs skulderen hennes. Hun former overleppa som en trakt for å lede pusten opp mot den klamme pannen. Gløtter igjen mot telysene. Ett igjen.
”God natt” hvisker hun stille. ”God natt.
God natt april”.
I dag meldte TV2 full sol til i morgen.
Jeg vet ikke hvorvidt det er vanlig, det er sjelden jeg går og studerer neglene til folk, men jeg har altså noe spesielt, i mine øyne, ved mine negler. Tommelfingerneglene. De er glatte. Helt glatte. Resten av neglene derimot. Det er ikke det at de er usunne. Men av en eller annen grunn finnes de ikke glatte. *Ser etter* Eller forresten, pekefingerneglene er ikke så aller verst de heller. Men uansett. I lang tid har jeg hatt for vane å kose overleppa med disse glatte neglene. Jeg stryker forsiktig over, som oftest uten å tenke meg om. Jeg har kommet over bilder der jeg sitter og konsentrerer meg om noe, og nesten alltid er neglen der.
For første gang denne våren satte jeg meg ned på den benken jeg liker best på toppen av Nordnes like ved Klosteret, samlet beina i en kledelig klynge under kroppen og heiste frem permen med pensum. Den hvite fine. For når sola varmer huden under tykke strømpebukser har jeg det som best. Og er det noe jeg kan, så er det å nyte slike stunder. Mens jeg stryker meg ubevisst over overleppa og prøver å konsentrere meg om image-retrieval og GPS i forhold til databaser kjenner jeg plutselig lukten av varm hud. Prøver å snuse inn lukten av fingertuppen som gjemmer seg bak alt det glatte. ”Solarium. Jeg lukter solarium” er det første som slår meg med 90-talls solariumene nede på Sentralbadet friskt i minnet. Men det tar ikke lang tid før jeg husker at det må være over to uker siden forrige gang jeg risket liv og hud under lokket man trenger de kraftigste biceps for å få åpnet igjen. Jeg kan umulig lukte solarium enda. Og det er da jeg skjønner det. Et eureka går opp for meg. Det er vår-sola som har tatt tak i hudcellene mine, jeg er sikker på at jeg kan føle dem danse og leke gjemsel bak hårstråene på håndbaken min i glede over å endelig kjenne plussgrader mot seg.
En stund prøver jeg å holde meg rolig, nyte øyeblikket, men så bobler ansiktet mitt over i fniselatter og gledestårer. Jeg elsker livet.
