Oppbrudd

Mest ensom er jeg i det døra lukkes foran meg og jeg hører skrittene forsvinne ned gangen, hører utgangsdøra åpne seg for så å slamre igjen. Stillhet.

Griner gjør jeg helst alene. Men ofte finnes ikke kreftene som skal til, ofte trenger jeg en varm arm på ryggen for å befri klumpen som spenner ribbeina sammen.

Hver gang døra slamres igjen er jeg litt mer ødelagt.

Is that allright with you?

Teknisk sett har jeg eksamen i morgen. Teknisk sett nærmer avreise til Australia seg. Teknisk sett burde jeg hatt reisefeber og gledet meg som en unge. Men for at alt dette skal skje, for at jeg skal stå der med billetten i hånden og sekken innsjekket, må jeg ta farvel med alt jeg har samlet meg opp av flotte mennesker og gode minner.

Men du kommer da tilbake?

Jeg kommer tilbake. Om et halvt år skal jeg atter en gang oppleve vår i Bergen. Mest sannsynlig min siste. Men neste gang det er vår i Bergen mangler så mange av de ytterst kjære jentene mine. Oppbruddets time er allerede slagen. Lenge før jeg hadde forberedt meg på det.

De neste dagene kommer til å huskes som våte.

Men jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å legge visse aspekter av Bergen bak meg, glemme følelser, stemninger, minner som henger igjen og som har satt farge på livet mitt her. Som har vært en byrde, en kvelerslange rundt strupen min. Som har stjålet så mye tanke- og opplevelsestid. Som ikke har vært verdt å bruke energi på.

Men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å endre meg. Om jeg alltid kommer til å lete etter noe eller noen å bli såret av, tenke på og bekymre meg for. Skulle ønske jeg bare kunne slå det av.

Jeg spiller sanger jeg ikke har hørt på mange måneder. Vil så gjerne at de skal miste luktene de bærer med seg. For det er så fine sanger. Og nå er de oppbrukt. Tid leger alle sår. Men tid har ikke fjernet luktene. Jeg håper det. Vil lytte uten å gråte. Må kanskje legge nye minner til. Trekke gamle minner fra.

Det har aldri vært så varm vår. Bergen er fantastisk. Selvsagt nå når vi alle sitter inne på lesesaler og bekymrer oss. Jeg har fortsatt ikke badet. Men Bergen er likevel fantastisk. De blomster over alt, har så lyst til å kneppe av en blomstergren og sette i vann i stua. Men jeg flytter i morgen. Har så lyst til å be inn alle vakre mennesker på kalorikos. Men jeg flytter i morgen. Har så lyst til å planlegge lange dagsturer. Men jeg flytter i morgen. Tankene kverner om alle prosjekter og planer jeg har lyst til å sette i live i Casa del Hugleik. Men jeg flytter i morgen.

Faen. Jeg flytter i morgen. Og ingenting vil noensinne bli det samme. Jeg elskerhater det. Elskerhater.

Vårsolens solarium

Jeg vet ikke hvorvidt det er vanlig, det er sjelden jeg går og studerer neglene til folk, men jeg har altså noe spesielt, i mine øyne, ved mine negler. Tommelfingerneglene. De er glatte. Helt glatte. Resten av neglene derimot. Det er ikke det at de er usunne. Men av en eller annen grunn finnes de ikke glatte. *Ser etter* Eller forresten, pekefingerneglene er ikke så aller verst de heller. Men uansett. I lang tid har jeg hatt for vane å kose overleppa med disse glatte neglene. Jeg stryker forsiktig over, som oftest uten å tenke meg om. Jeg har kommet over bilder der jeg sitter og konsentrerer meg om noe, og nesten alltid er neglen der.

For første gang denne våren satte jeg meg ned på den benken jeg liker best på toppen av Nordnes like ved Klosteret, samlet beina i en kledelig klynge under kroppen og heiste frem permen med pensum. Den hvite fine. For når sola varmer huden under tykke strømpebukser har jeg det som best. Og er det noe jeg kan, så er det å nyte slike stunder. Mens jeg stryker meg ubevisst over overleppa og prøver å konsentrere meg om image-retrieval og GPS i forhold til databaser kjenner jeg plutselig lukten av varm hud. Prøver å snuse inn lukten av fingertuppen som gjemmer seg bak alt det glatte. ”Solarium. Jeg lukter solarium” er det første som slår meg med 90-talls solariumene nede på Sentralbadet friskt i minnet. Men det tar ikke lang tid før jeg husker at det må være over to uker siden forrige gang jeg risket liv og hud under lokket man trenger de kraftigste biceps for å få åpnet igjen. Jeg kan umulig lukte solarium enda. Og det er da jeg skjønner det. Et eureka går opp for meg. Det er vår-sola som har tatt tak i hudcellene mine, jeg er sikker på at jeg kan føle dem danse og leke gjemsel bak hårstråene på håndbaken min i glede over å endelig kjenne plussgrader mot seg.

En stund prøver jeg å holde meg rolig, nyte øyeblikket, men så bobler ansiktet mitt over i fniselatter og gledestårer. Jeg elsker livet.